Å vandre på Bohols rismarker var en underlig opplevelse. Her snakker man virkelig om småbrukere og småskala jordbruk. Det er bare å håpe at kineserne ikke kjøper opp jorda til disse lutfattige bøndene, for da forsvinner det varierte kulturlandskapet. Mellom alle rislappene går et nettverk av små stier, som det er utrolig spennende å vandre omkring på. Alltid noe spennende rundt neste sving, et lite småbruk, ei ku, en bonde som arbeider, krydret med randsoner, trær, fugler og insekter.
Skulle gjerne vært her om kveldene og de tidlige morgener, for å fange det levende lave lyset over rismarkene. Samt blitt kjent med alle disse småbøndene i sine enkle boliger, deres kultur og ikke minst slitet.
Kanskje byr muligheten seg en dag?
 |
| Ikke akkurat NRF. |
 |
| Fremdeles bærer kvinnene ris og ved på hodet. Klapper man ei gammel kone på hodet kan man få et lite støkk, for der er et tydelig søkk etter all bæringen. |
 |
| Ei sprek gårdskone på 66 år viser stolt frem rismarkene sine. |
 |
| Her bor en gammel enkemann i fred og ro. |
 |
| På velkjente stier. |
 |
| På disse stiene kan man gå og gå på eventyr i rismarkene til evig tid. |
 |
| Legg merke til stien i høyre kant. |
 |
| Først sås risen tett, for deretter å høstes og kuttes og plantes ut ett og ett strå. |
 |
| En av mange småbrukere med sin lille rislapp. De har to risavlinger i året. |
 |
| Nok en småbruker, med et noe større våningshus. Her ute på landsbygda er nesten ikke klasseforskjeller. Og det er stilt og godt, uten særlig forsøpling. Måtte det forbli slik! |
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.