Skip to main content

På rismarkenes stier

Å vandre på Bohols rismarker var en underlig opplevelse. Her snakker man virkelig om småbrukere og småskala jordbruk. Det er bare å håpe at kineserne ikke kjøper opp jorda til disse lutfattige bøndene, for da forsvinner det varierte kulturlandskapet. Mellom alle rislappene går et nettverk av små stier, som det er utrolig spennende å vandre omkring på. Alltid noe spennende rundt neste sving, et lite småbruk, ei ku, en bonde som arbeider, krydret med randsoner, trær, fugler og insekter.

Skulle gjerne vært her om kveldene og de tidlige morgener, for å fange det levende lave lyset over rismarkene. Samt blitt kjent med alle disse småbøndene i sine enkle boliger, deres kultur og ikke minst slitet.

Kanskje byr muligheten seg en dag?

Ikke akkurat NRF.

Fremdeles bærer kvinnene ris og ved på hodet. Klapper man ei gammel kone på hodet kan man få et lite støkk, for der er et tydelig søkk etter all bæringen.

Ei sprek gårdskone på 66 år viser stolt frem rismarkene sine.

Her bor en gammel enkemann i fred og ro.

På velkjente stier.

På disse stiene kan man gå og gå på eventyr i rismarkene til evig tid.

Legg merke til stien i høyre kant.

Først sås risen tett, for deretter å høstes og kuttes og plantes ut ett og ett strå.

En av mange småbrukere med sin lille rislapp. De har to risavlinger i året.

Nok en småbruker, med et noe større våningshus. Her ute på landsbygda er nesten ikke klasseforskjeller. Og det er stilt og godt, uten særlig forsøpling. Måtte det forbli slik!

Comments

Popular posts from this blog

Feiende flott trapp i en fart

Når de som skulle ha støttet har sviktet, er det godt å vite at ikke Wikimedia-fellesskapet har det. Rørende er det hvordan de oppretter mappesystemer over bildene mine fra Holmstadenga og Grythengen og andre steder, og ellers legger dem i alle relevante mapper. Dette er mye jobb, og man føler stor takknemlighet over å bli tatt slik på alvor av mennesker man ikke kjenner.
Virkelig inspirerende er det, og dette oppmuntrer til å ta mange flere bilder fra grenda mi. Den dagen Holmstadengen har falt ned og blitt til jord, og Grythengen er solgt til fremmede fordi jeg ikke orket mer av all motstand og fiendskap, tipper jeg noen omsider vil vite å verdsette min innsats.

Riktig fint ville det vært hvis man også fikk inn noen fotografier som er over 70 år gamle, som er utløpsdatoen for åndsverk i Norge.

Raknehaugen og våre slektsgårder

På Toten råder omtrent samme grad av toleranse som under Taliban i Afghanistan, hvor enhver som ikke underkaster seg drømmen om Subeksurbania* er en kjetter og må steines eller utstøtes av det gode selskap. F.eks. er det blasfemi å hevde at slektsgårdene er våre fedrealtre og skal få ligge i fred i kulturlandskapet, lik gravhaugene. Man ribber ikke fedrealtrene og plyndrer ikke gravhaugene, fordi da mister de sin funksjon og sitt innhold!
Grunnen til at det er slik skyldes et dypt hat til vår rurale arv, fordi denne ikke kan forenes med de subeksurbane idealer. Trist, men sant😰


*Så langt jeg kan se etter søk på flere søkemotorer er begrepet Subeksurbania eller Subexurbania ikke tidligere benyttet, og må derfor anses som en ny betegnelse eller et nytt ord. Ordet Subexurbania eller Subeksurbania, motsatsen av Narnia, ble skapt i mitt hode søndag 17. juni 2018, og første gang benyttet i denne tekst 19. juni 2018.

Overflatebehandling

EmulsjonsmalingFibermalingGrunningJernvitriolKalk- / kalksementmalingKaseinmaling LeirmalingLinoljeLinoljemalingLimmalingLutNaturlige harpikser NaturmalingPigmentRustbeskyttelseSilikatmalingSkjellakkSlammalingSyntetisk malingSåpeTreoljeTretjæreVannglassVoks