Skip to main content

På rismarkenes stier

Å vandre på Bohols rismarker var en underlig opplevelse. Her snakker man virkelig om småbrukere og småskala jordbruk. Det er bare å håpe at kineserne ikke kjøper opp jorda til disse lutfattige bøndene, for da forsvinner det varierte kulturlandskapet. Mellom alle rislappene går et nettverk av små stier, som det er utrolig spennende å vandre omkring på. Alltid noe spennende rundt neste sving, et lite småbruk, ei ku, en bonde som arbeider, krydret med randsoner, trær, fugler og insekter.

Skulle gjerne vært her om kveldene og de tidlige morgener, for å fange det levende lave lyset over rismarkene. Samt blitt kjent med alle disse småbøndene i sine enkle boliger, deres kultur og ikke minst slitet.

Kanskje byr muligheten seg en dag?

Ikke akkurat NRF.

Fremdeles bærer kvinnene ris og ved på hodet. Klapper man ei gammel kone på hodet kan man få et lite støkk, for der er et tydelig søkk etter all bæringen.

Ei sprek gårdskone på 66 år viser stolt frem rismarkene sine.

Her bor en gammel enkemann i fred og ro.

På velkjente stier.

På disse stiene kan man gå og gå på eventyr i rismarkene til evig tid.

Legg merke til stien i høyre kant.

Først sås risen tett, for deretter å høstes og kuttes og plantes ut ett og ett strå.

En av mange småbrukere med sin lille rislapp. De har to risavlinger i året.

Nok en småbruker, med et noe større våningshus. Her ute på landsbygda er nesten ikke klasseforskjeller. Og det er stilt og godt, uten særlig forsøpling. Måtte det forbli slik!

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.