Åsatroen, husmannstroen & sametroen

Pris Herren, fotografert i hagen til den første av himmelengene, i grenda som var himmelporten til Totenåsen. Nå er det ikke lenger husmannstroen, eller åstroen, som samler totningene til felles sang fra Pris Herren, åsfolkets sangbok, på sætervollene. Nei, nå farer man opp til det nye kultikonet for de nye, progressive totningene på Østhøgda, nye Rausteinshytta, etter den nye skitrasemotorvegen i sæterstien til mine forfedre. Hvor man takker de progressive liberale eliter, og er glade for at man fikk utslettet fremmedfrykten og nasjonalismen til apostelen i Holmstadengen, som skammingen i Grythengen fremdeles lider av.

-Wikimedia.

Forskning.no har en famøs artikkel i dag, selvsagt med lukket kommentarfelt, slik at ingen deplorable populister kan få kommentere. Religion er naturligvis ekskluderende, men den er også inkluderende, da mennesket alltid har orientert seg i ut- og inngrupper. Derfor ser ikke disse såkalte forskerne, selv om jeg er en langt bedre forsker enn dem, at deres progressive liberale tyranni er minst like ekskluderende som religioner. Fordi for den progressive elite eksisterer kun to verdier, konsum og karrière, mens tradisjoner for dem er ekskluderende. Men hva da for alle de som ikke har mulighet til å definere seg innenfor alternativene konsum og karrière? For dem er tradisjonene eneste veg til identitet. Derfor, da tradisjonene er utslettet, blir man som tradisjonalist ekskludert av de inkluderende.

Av denne grunn mener jeg at Norge bør være en identitetsnasjon, hvor man identifiserer seg ut fra vår kulturelle arv, som de progressive avskyr. Norges nasjonalreligioner bør defineres som åsatroen, husmannstroen og sametroen. Ikke statsreligioner, da staten vil oppløses i allmenningene ved lommedemokratiets komme, men nasjonalreligioner. Disse tre religioner vil da være vår nasjons identitets-religioner, og det er helt fint, da identitet utover rasjonelt konsum og karrière, vil gi tilhørighet til de som faller utenfor.

Senter for åsatroen må bli Frøya, etter at vi har fått revet opp alle vindmøllene og tilbakeført øya til kjærlighetsgudinnen vår, til frøyafolket. De vil da bli de stolte voktere av åsatroen.

Husmannstroen må få sitt sete i grenda til Totenåsens apostel, hvor himmelengene gjenreises og vies til meditasjon og bønn over sin tro, samt at man på nytt tar til å ære kulturelva vår fra Tjuvåsen.

Hva som er best egnet sted for sametroen, får samefolket ta seg av.

Lommetunet - design for fellesskapet

Skal forsøke å få til en egen artikkel etter hvert, legger kun litt til her så lenge, må nedi Skreia en gang og få tatt noen flere bilder. Artikkelen bør hete: "Bygg stort, lev smått!". For slik har det blitt på Skreia og Toten, det er om å gjøre å bygge så stort som mulig og å leve så smått som mulig. I USA forsøker man å gjøre motsatt, samt at vi noen velsignede dager i Venezia fikk gleden av å bo virkelig smått og leve svært stort:-)

Fikk oversendt følgende av Ross Chapin:

- Build Small, Live Large 2019

Totningene har dessverre ødelagt et av verdens vakreste kulturlandskap og utslettet all rural og urban kultur. Men de vil intet lære! Fremdeles driver de på og bygger meningsløse totenbunkere rundt i kulturlandskapet, som ligger på rekke og rad lik lysorgler i sommernatta, hvor det bygges svære party-plattinger hvor de skåler og skråler og konsumerer landskapet og viser all verden hvor gode gener de har, som har ressurser til å holde på med slik meningsløst tull. Min bestemor fortalte at før i tiden var det en skam å sitte slik ute uten å arbeide. En stor skam. Nå er det stor status. Jo større party-balkong eller party-platting, dess bedre. Apostelen i Holmstadengen ville blitt fly forbannet, var han kommet tilbake til Toten i dag:-(

Når jeg ser dette her blir jeg helt satt ut. Legg merke til den store hogststripa da har hogget bak og til høyre for det gamle Fossenfeltet på Skreia, hvor de allerede er i gang med å bygge nye børstekalkunhauger, for å konsumere hva som var verdens vakreste kulturlandskap, hvor man rett og slett parasitterer på mine forfedres smekre urbane landsby ved Lenaelva.

Ikke nok med dette, men på baksida av Hveemsåsen har boligentreprenørene slått kloa i en gammel husmannsplass, som også skal bygges ned.

Selv mente jeg at man burde satse på chapinske lommetun og tradisjonell biourbanisme, men da ble totningene riv ruskende gale, alle sammen. De tåler rett og slett ikke annet enn Toten-bunkere og subeksurbania, eller Totenpark-prosjektet, visjonert av Le Corbusier i 1935, introdusert av Edvard Bernays ved GM's paviljong ved verdensutstillingen i New York i 1939.

På toppen av det hele har Totens Blad og Oppland Arbeiderblad hele tiden massevis av hurra-artikler hvor man lovpriser Totenpark-prosjektet.

-Wikimedia.

Fantastisk ny artikkel om lommetunene til min gode venn og med-alexandriner Ross Chapin fra USA. Kanskje den beste jeg har lest til nå om de chapinske lommetunene. Tenk det, Ross har nå bygget over 100 lommetun i individualistiske USA, mens i Norge, hvor man liksom skal være så fellesskaps-orientert, tåler man ikke tanken på disse lommetunene. Her gjelder kun de suburbane idealer.

- Designed for Community

Dette er rett og slett en artikkel som må leses av alle med lommehjerter. Så kan svartsteinshjertene få ha de iskalde konsument-suburbene og McMansion'ene  sine for seg selv. Allikevel var det nå synd at disse svartsteinshjertene (etter William Blackstone) skulle kvele Skreia, ja, en utilgivelig tragedie er det!

Sitat fra artikkelen:

Based in Langley, Wash., Ross Chapin Architects specializes in innovative neighborhood design, most notably what he termed “pocket neighborhoods” back in the mid 1990s. The idea evolved in response to a few trends Ross was seeing at the time (and still sees today). The first is the negative repercussions of disjointed neighborhoods at odds with the concept of community. “Suburban and small-town zoning is a setup for garage-fronted houses on wide, empty streets— leaving many of us isolated and disconnected,” he says. “That’s working against what we naturally want, which is social connection.” Second, he points to the fact that over 60% of the housing stock in most communities has just one or two occupants—yet the primary housing option is a family-size stand-alone house.

Til slutt et flott lite sitat fra Kunstler, som har beskrevet den anti-urbane og anti-rurale suburbane, exurbane og subexurbane galskapen bedre enn noen annen:

I don't believe automobile suburbs are an adequate replacement for cities, since the motive force behind suburbia has been the exaltation of privacy and the elimination of the public realm. Where city life optimizes the possibility of contact between people, and especially different kinds of people, the suburb strives to eliminate precisely that kind of human contact. - James Howard Kunstler, "The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's Man-Made Landscape", page 189

Mens Fossenfeltet og suburbene er designet innenfor evolusjonens femte lag, er de chapinske lommetunene å finne innenfor evolusjonens fjerde lag.

Her er jammen en til og like bra artikkel om de chapinske lommetunene, fra USA👍

- How to Design Our Neighborhoods for Happiness

The way we design our communities plays a huge role in how we experience our lives. Neighborhoods built without sidewalks, for instance, mean that people walk less and therefore enjoy fewer spontaneous encounters, which is what instills a spirit of community to a place. A neighborly sense of the commons is missing.

You don’t have to be a therapist to realize that this creates lasting psychological effects. It thwarts the connections between people that encourage us to congregate, cooperate, and work for the common good. We retreat into ever more privatized existences.

Of course, this is no startling revelation. Over the past 40 years, the shrinking sense of community across America has been widely discussed, and many proposals outlined about how to bring us back together.

Underlig er det, nå har jeg bodd her i denne enga i snart ett år, i grenda hvor min slekt har holdt til i generasjoner, men har sammenlagt kanskje samtalt 10 minutter med mine naboer, som jeg stort sett ikke vet hva heter eller hva de driver med. Men så er det da heller ingenting å være stolte over lenger, og vi har intet til felles. Så hva skal man da snakke om? Og hvorfor skal man da samles? Når kulturen, historien og troen er borte. Når all identitet er tatt fra oss...

Og enda en:

- A Revolutionary New Way to Invest in Real Estate

Og mer til:

- The Allure Of Pocket Neighborhoods

Kinas skarpeste hjerner på PermaLivs side!

-Wikimedia.

Vil legge til at kineserne, paradoksalt nok, nå utvikler noen av de beste forskerne på ny urban teori, hvor jeg her særlig vil nevne professor Bin Jiang, som for tiden holder et professorat i Sverige, hvor han arbeider på et forskningsprosjekt for EU om videreutvikling av Alexanders generative koder: https://www.researchgate.net/profile/Bin_Jiang3

Du verden hvor aktiv Jiang har vært siden sist jeg var innom forskningen hans! Underlig dette, her driver vi på i Mjøslandet for å tilintetgjøre alt som er igjen av livgivende geometri, både urban og rural geometri, samtidig som vi raserer fedrelandet med vindindustri, så har vi Kinas kanskje fremste ekspert på livgivende geometri rett over grensa. Hvilken velsignelse, som norske arkitekter, politikere og byplanleggere totalt overser! Er så mye å lese, men ser jeg må forsøke å ta igjen litt av etterslepet på hva Bin Jiang holder på med for tiden.

- Living Structure Down to Earth and Up to Heaven: Christopher Alexander

Christopher Alexander, hvis arbeider skal legge grunnlaget for vårt nye land, sammen med lommedemokratiet, når vi får sparket på sjøen satanistene som regjerer i statsadministrasjonen og arkitekturbransjen, er en gammel mann nå. Godt å se at kineserne gjør en slik god jobb i å videreutvikle hans forskning. Professor Bin Jiang er på ingen måte alene blant kineserne om å interessere seg for Christopher Alexander. I Norge er jeg dessverre alene. Men Kinas skarpeste hjerner er på min og PermaLivs side!

Walking the Lake Mjøsa Land II

Skulle ta opp igjen bildet nedenfor i kveld, da det mangler tonalitet (noe dette fotografiet også gjør), men så ble det ikke gylden kveldssol, slik de lovet. Gikk derfor en tur istedenfor, hvor jeg tok dette bildet av grenda mi med crop-faktor eller super 35 som det heter i menyen, og tenkte vel det ikke kunne bli særlig skarpt med godt under halv oppløsning. Men så ble det utrolig skarpt!

Ser det klarere for hver dag som går hvor fortapte himmelengene er, sammen med kulturelva si. Denne enga lå helt i fred og ro ved Olterudelva i sin tid, men er nå fullstendig kvalt, jeg vil si at enga mi lider av kronisk utmattelses-syndrom. På en av nabogårdene måtte de selge gården, da odelsgutten ble rammet av kronisk utmattelses-syndrom, utrolig pussig, da han var en av de tøffe gutta som ung. Men her er det enga som har blitt utmattet, ikke kulturbæreren, for straks jeg kommer ut på stabburstunet suges all kraft ut av meg.

Det at himmelengene sluknet er noe jeg aldri vil komme over, det vil være en sorg og melankoli jeg vil måtte bære resten av livet. På samme vis som folket på Frøya sørger over tapet av øya si.

-Wikimedia.

Avslutter nå del to med disse to fotografiene av grenda mi, de mangler begge tonalitet, men fikk berget dem sånn noenlunde. Del en av serien ble sterkere, anbefaler leserne å gå til denne. Returnerer min nye vidvinkel, da jeg tror den var en anelse desentrert, og venter på nye Samyuang 18 mm f2.8.

I påvente av denne setter jeg på min 50 mm med adapter og vier meg til bruddstykke-fotografering. Selv ser jeg det slik at tapet av engene og kulturelva mi på Toten, er like alvorlig som tapet av Frøya, øya til kjærlighetsgudinnen vår. Norge er knust og kun bruddstykkene ligger tilbake, vi har tapt både vår norrøne og vår kristne arv, og vårt mektigste kulturlandskap i aksen Østhøgda-Furnesfjorden har blitt meningsløst.

Over alt tiltar nå ødeleggelsene i styrke, angrepene på Gjøvik, Mjøslandet og Fedrelandet har vært voldsomme det siste året. I denne situasjonen er det neppe annet å gjøre enn å forsøke å finne et tilbaketrukket sted, for å vie seg til tåre- og bruddstykke-fotografiet. I mellomtiden forkynner sukkerpresten på Balkehøgda til Mjøslandets barn at alt er søtt og rosenrødt. Mens jeg lever lik en fredløs og 100 prosent marginalisert, sammen med min siste kamera(t).

I sentrum av fotografiet fra høyre ser man først Owren-høgda, i skogen nedenfor denne vokste min tippoldemor opp i ytterste armod, i ei steinhytte med jordgulv.

Deretter kommer man til Olterudelva, denne markante dalen som kaster seg ned fra Totenåsen. Her ligger himmelengene og her blomstret husmannstroen, men alt er borte nå. Dette var liksom himmelporten til Totenåsen, men nå har hele vandringen fra Skreia opp til Østhøgda blitt mitt Via Dolorosa, en smertens vei.

Mine forfedres smekre urbane landsby og stasjonsby endte opp som Los Angeles II, da totningene ikke ville ha noe Tolfa for to på Toten, så nå må vi ta flyet til Tolfa istedenfor. Videre passerer man engene, men disse er kvalt og har tapt sin livsgjerning, sammen med kulturelva si. Til slutt ankommer man nye Rausteinshytta etter skitrasemotorvegen i sæterstien til mine forfedre, et kultikon for mine fiender og et forbilde for framtidas dekonstruktivistiske totenbunkere, som snart kommer til å bli liggende som hjerteskjærende øyensår strødd omkring i kulturlandskapet. De nye ferdighus-katalogene er fulle av dem, og Le Corbusier ville hoppet i taket av pur fryd. Om ikke lenge vil nok våningshuset i Holmstadengen måtte vike for disse nye kult-virusene, kjenner jeg skjebnen rett.

Til venstre for Østhøgda finner vi Torsæterskaret, eller Skreiskaret, som noen også kaller det, som ligger lik en mektig port til Totenåsen sett nede fra bygda.

Resten av horisonten er dominert av Totenåsen Skyline, hvor det skulle stått 70 monstermøller på rekke og rad bortetter. Men Nils Faarlund, han jaget vekk hele djevelskapen nærmest på egenhånd. Til slutt, da alle så hvor vinden blåste, snudde selv ordføreren kappa etter vinden og sluttet seg til protesttoget.

Var det ikke for Faarlund kunne jeg ikke tatt dette fotografiet, da det rett og slett ville blitt for smertefullt. Derfor går mine tårer til alle på Frøya, som mistet øya si, øya til kjærlighetsgudinnen vår.

-Wikimedia.

Åsanden Beach by Hurdalssjøen Lake.

-Flickr.

Mine fotografier illustrerer flere hundre, hvis ikke tusen Wikipedia-artikler på en rekke språk, og tidvis kommer jeg over noen av dem, som da jeg søkte på Høvern skole i dag. Dette er en av grunnene til at jeg fremdeles beholder den enkle versjonen av Lr, da det er morsomt å kunne ta litt fatt i disse gamle bildene og gi dem en liten oppløftning. Her har jeg lagt på 75% skarphet, 15% støyreduksjon, 17% textur og 12% klarhet, samt at bildet er lysnet opp en hel del.

Bildet er tatt i JPEG med min gamle 550d med kit-linse den 12. juli 2014 kl. 14:36:50, og viser den lille grenda Høverroa ved nordenden av Høversjøen på Totenåsen.

Limer inn teksten om Høverroa fra Wikien:

"Høverroa er ei skogsgrend på Totenåsen i Østre Toten kommune. Den ligger ved Høversjøen, rett ved grensa til Hurdal kommune i Akershus fylke.

Det har vært bosetting i Høverroa i hvert fall tilbake til 1600-tallet. Mange finner og svensker bosatte seg i Høverroa og levde som fangstmenn og av skogen. I tillegg tjente området som sætermark for bønder i Østre Toten, noe som førte til tidvise konflikter mellom sæterbrukerne og de fastboende. Det var sæterdrift i Høverroa fram til 1960-tallet.

Høverroa hadde egen skole fram til 1950-tallet. Den ble lagt ned på grunn av for få elever. Elevene ble flyttet til Erikstellet skole i Hurdal.

Navnet Høvern kommer av Høfren, og er først nevnt i 1669. Det kan være i slekt med ordet høvre, som er en del av selen som hviler over ryggen på trekkdyr. Det sikter dermed antakeligvis til naturgitte forhold på stedet. Navnet kan også være i slekt med ordet hefrir, som betyr «grunne i innsjø»."

-Flickr.

Tidligere T. Mistereggen dagligvare og før det igjen Harald Holmstad dagligvare, som flyttet hertil fra Kvastad i Øverskreien, hvor Fossum handel tok over etter Harald, hvor bygdas Bør Børson holdt til, med storstilt salg av totenkringler til hovedstaden fra grendas mange kringlebakersker. Før dette igjen drev alle på med veving, som deretter ble industrialisert ved Landheim konfeksjonsfabrikk, nå nedlagt. Det samme skjedde med totenkringlene ved Holmstad hjemmebakeri, som fortsatt driver på. Min bestemor var fryktelig rask til å bake kringler, og hun også fortsatte lenge etter at Fossum gav seg.

-Wikimedia.

Som så mange andre gamle industribygg endte også potetmelsfabrikken ved Håjen opp som kontorer og litt finindustri. De kunne virkelig å bygge flotte industribygg før i tiden. Mens Krabyskogen næringspark er styggere enn en hvilken som helst bilkirkegård, fylt opp av sjelløse blikkbokser, senket ned i et hav av asfalt. Men i det minste ligger denne nokså bortgjemt. Verre er det med nye Kapphøgda næringshage, som blir liggende i glaningen fra Helgøya og Neshøgda, hvor man finner Mjøslandets aller mest spektakulære utsikt:-(

Husker forresten Lenaelva gikk full av skum da det var utslipp av potetmel fra fabrikken. Det var reineste skumbadet etter elva da:-)

-Wikimedia.

En liten bit av det gamle Toten, glemt og forlatt, i litt busker og kratt.

-Wikimedia.

Fin kveldshimmel over kaninburet da jeg var ute og nappet litt kveldsmat til dem. Fikk på makrolinsa igjen i dag, får se om det ble noen fulltreffere i morgen tidlig, og benyttet denne her. Er nok best for makro, men fikk da foreviget kveldsrøden. Tror også kaninene satte pris på den, de sitter ute i buret til gamlefar og riktig nyter livet dagen lang.

-Wikimedia.

It is extremely difficult photographically as I like the contrast of the other seasons.  But as I mentioned it is a great season to plan and try new things. It is also great to try different locations. - Nigel Danson

I likhet med Nigel Danson hater jeg sommeren mer og mer, den beste tiden er mellom september og nyttår. Om sommeren hater jeg all gaulingen i enga mi, all landbruksplasten i kulturlandskapet, alle de utbrente, kvite våningshusene samt ikke minst Toten-bunkrene, som jeg hater hele året men aller mest om sommeren. Det eneste jeg elsker selv om sommeren er det okergule våningshuset i Holmstadengen!

For egen del har jeg vintermaleren Jacob Gløersen som mitt store forbilde i mitt fotografi. På et vis er jeg en omvendt Gløersen, da han glødende skildret vår stolthet og identitet som kulturnasjon, for å gi oss et fundament for vårt nye fedreland. Nå er fedrelandet, mjøslandet og bedehuslandet forskuslet, vi har ødslet vekk hele vår fedrearv, og det er ingen nådig far å komme hjem til. Derfor ble jeg tårefotografen!

Nedenfor følger noen sommerbilder fra sydspissen av Helgøya, men håper å komme tilbake til høsten/forvinteren:-)

Noen av fotografiene fikk nok litt gjengrodde skygger. Skal fikse dette ved anledning👍

-Wikimedia.

Øverskreien med Olteruddalen til høyre i bildet, hvor vi for tiden holder til på Grythe-platået, som nok var første sted med bosetting her etter svartedauden.

-Wikimedia.

Balkeåsen med Totenåsen.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Hovinsholmen og Skreifjella deler Mjøsa mellom seg.

-Wikimedia.

-Wikimedia. 

Helgøya er nordligste punkt i hele verden hvor eika sprer seg naturlig ved eikenøtter.

-Wikimedia.

Hovinsholmen og Totenåsen Skyline med Mjøslandets tak.

-Wikimedia.

Totenvika.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Kveldssol over Grythenholmsvarden midt i bildet. Herfra lyste vardebålet langt når det var fare på ferde.

-Wikimedia.

Veldig fint å gå etter Balkeåsen ved Mjøsa når vannet er litt nedtappet på forvinteren.

-Wikimedia.

Sommersky.

-Wikimedia.

Hovinsholmen og Skreiberga.

-Wikimedia.

Totenåsen Skyline, velsignet fritt for monstermøller, takket være vår store friluftslivs-filosof Nils Faarlund fra Bilitt, som fikk oss til å bi litt.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Regnbyger over Gjøvik.

-Wikimedia.

Vi vandrer videre i Mjøslandet med Nigel Danson som vår guide, alltid like briljant til å veilede innen fotografiet.

Siste sirkus på Toten?

-Wikimedia.

Tok med jentene en tur på sirkus på Lena, da jeg tenkte at dette kunne bli siste sirkus på Toten. Husker fra jeg var på deres alder, da stod sirkuset i flere dager og det var fullt hver eneste kveld. Nå var det godt under halvfullt, selv om de hadde hengt opp plakater på hver eneste telefonstolpe og sendt ut invitasjon til hvert et hjem, og sikkert også til hver en arbeidsplass, med 50% rabatt. Men til tross for oppmøtet gjorde de en heroisk innsats, selv om det må kjennes begredelig. Og det var jo noe annet med elefanter og løver, som jo ikke er lov lenger. Og jeg husker de hadde mange trapesartister, nå har de kun råd til en, og utøverne opptrådte i flere sammenhenger. Så sirkusbransjen synger nok på siste verset her til lands.

Her var det ei som kunne å rocke med rocke-ringer.

-Wikimedia.

Elefantene har måttet vike for lamaene.

-Wikimedia.

Har vårt land en fremtid?

Grythengen på kanten av Grytheplatået ved Tjuvåselva, sammen med kommunens splitter nye, progressive pumpehus, nedenfor der låven ikke er, og der brønnhuset var.

-Wikimedia.

Så driver de på igjen borte i dalen min, hogger og herjer og feller trær for at bunkerfolket skal få energi til å leve sine atomiserte liv i kulturlandskapet, for å oppfylle Le Corbusiers profeti, mens det for meg har blitt umulig å levendegjøre budskapet til Totenåsens apostel, M.J. Dahl, i enga mi. Engene var til for husmannstroen, for en levende husmannstro, men de er konsumert og kvalt i gjennomstrøms-teknologi, all autonomi har forduftet.

Det skal bli vidunderlig godt å komme vekk fra denne plassen, som jeg elsker over alt på vår jord, da man her blir schizofren og rammet av klaustrofobi. Schizofren fordi man ikke kan hylle husmannstroen og eksponere videre på sitt historiemaleri, klaustrofob fordi man er omringet av hat, bunkere og gjennomstrøms-teknologi. Grythengen har blitt til Grythølet, og kan nok aldri bli til ei eng i ei gryte igjen, hvor det syder og bobler av liv. Eller var det en profeti?

På toppen av det hele har husmannstroens barn klart å gjøre sin kulturbærer ved sitt fedrealter til en nymoderne husmann og utstøtt deplorabel, i hillarysk ånd, til 100-års jubileet for stabburet. Ikke bare det at man har knust sitt fedrealter og sin husmannstro, men når dette er fullført går man jammen på kulturbæreren for å knuse ham også. På samme vis som rødegardistene, som hadde det som sitt fremste mål å smadre Kinas fedrealtre og fedredyrkerne.

Kommune og stat er naturligvis fascister og mener at deres undersåtter kun har å ligge musestille på rygg og hylle deres fantastiske, progressive samfunnssystem, med all sin herlige teknologi.

Men nå er det ikke kun fedrealtrene som knuses, men hele landet, hvor vårt fedreland teppebombes av vindturbiner. Kysten smadres, situasjonen er langt alvorligere enn ved okkupasjonen under andre verdenskrig. Vårt land går fullstendig til grunne, husmannstroen er marginalisert og de siste rester av identitets-givende natur herpederes.

Har vårt land over hodet noen fremtid?

Nå starter de opp motorsagene igjen. Med herr Fossemøllens øyensten kan alle gjøre som man vil. Ei perle ved denne fantastiske kulturelva vår, som kaster seg så vilt ned fra Tjuvåsen, kastet for svin!

Slik kjennes det å være kulturbærer av himmelengene, husmannstroen og kulturelva mi.

Illustrasjon: Lisa Aisato

Rusletur i enga med vidvinkel

-Wikimedia.

Måtte bare ned i dalen en tur for å prøve den nye vidvinkelen, en artig erfaring. Kan jeg bare få bestilt filterpakke nå, slik at jeg kan begynne litt med kreativt fotografi, selv om noen mener lange eksponeringer har blitt en klisje. Synes så synd om Olterudelva, eller Tjuvåselva som den kanskje burde hete, da denne gamle kulturelva i likhet med meg har tapt sin identitet og livsgjerning. Selv begriper jeg meg ikke på alle disse menneskene som ser hit opp mot denne vakre dalen som kaster seg ned fra Totenåsen, uten å felle ei tåre. Hva er de lagd av? Hvordan klarer de å eksistere i hverdagen? Hvordan kan folk ha tro på Toten når de har tapt kulturelva si, husmannstroen og himmelengene?

Du verden hvor nærme man kommer stabburet, og det er herlig, for da kan man lettere eliminere forstyrrende elementer i bakgrunnen. Snart feirer stabburet 100 år, dette skal jeg markere så godt jeg kan her hos PermaLiv, så får resten av totningene flokke seg på nye Rausteinshytta for å hylle moderniteten. Javisst, som den siste husmannstroende har de klart å marginalisere meg maksimalt, men jeg og stabburet til oldefar, vi feirer alene vi, så får resten av verden gå til grunne i fjas og tomskap.

-Wikimedia.

Filosofibjørka til oldefar ved Olterudelva har vært vist her flere ganger, men aldri med så mye luft rundt seg:-) Men snart vil vel tankepolitiet forby filosofering tenker jeg, så da kommer de vel og hogger den ned. Nei, å filosofere, det er skammelig det, og er i alle fall ikke noe en nymoderne husmann skal holde på med!

-Wikimedia.

Filosofistien til oldefar ned til filosofibjørka holder seg forbløffende godt, selv om den ikke lenger blir brukt, da den nå leder opp i det tomme intet.

-Wikimedia.

Olterudelva nedenfor Valbydalen, tatt oppe fra restene av brua. Ja, det er merkelig hvordan Norge har gått til grunne, både på makro- og mikronivå, fra himmelengene til Frøya. Ikke noe er lenger som det skulle være, hvor kun bruddstykkene er tilbake.

Men knappest noen bryr seg om noe som helst lenger, og har man bitte litt fargeintelligens, da er det over og ut i et samfunn som er i ferd med å miste alle fargenyanser.

Imens nynner Olterudelva på sin vante sang, hvor hun koser seg med gamle minner, rike minner.

-Wikimedia.

Grøna skysstasjon etter Kongevegen

-Flickr.

Vi tok en tur til Grøna skysstasjon i dag, det var nok ikke like morsomt som sist vi var her i 2014, og særlig savnet jeg taksponhøvlingen, som var knallmorsomt å se på. Jentene syntes også at forelesningen var fryktelig lang og minsta falt i dyp søvn, men jeg fikk da frisket opp litt av historien om stedet, og får håpe litt festet seg denne gangen. Underlig hvor mye man vet om denne plassen, og hvor lite jeg vet om enga og grenda mi. Men selv om vi neppe kommer på flere familiedager, vil jeg garantert komme tilbake med den nye vidvinkelen min, da Grøna ligger lik en blomst her ved Torsæterskaret, som danner en mektig portal til Totenåsen sett nede fra bygda.

Jentene var mektig imponert over våningshuset/skysstasjonshuset, ikke minst kjøkkenet.

-Flickr.

Slagbenk.

-Flickr.

Finstua, hvor de reisende satt og hygget seg ut i de sene nattetimer.

-Flickr.

Tre toradere.

-Flickr.

En liten runde med hestevogna.

-Flickr.

Etter vognturen smakte det godt med vafler, som jeg overlot til jentene, da jeg så fram til rømmegrøt. Men da jeg var klar for denne var det tomt. Dette er like ille som da de gikk tom for vin i bryllupet i Kana!

-Flickr.

Endelig var den laaaaaaaange forelesningen om stedets historie over, og man kunne ta seg en etterlengtet ridetur.

-Flickr.

-Flickr.

Relatert

How to Maximize Image Quality in Photography. (Spenser Cox er den foto-journalisten jeg synes er mest lesverdig, hvor han i dag igjen har en glimrende artikkel. Du verden hvor mye jeg gjør feil og ikke forstår. Men man får bare drive på, så får man tro mange bekker små til slutt blir en stor Å.)

Gorgeous In-Camera Double Exposures by Luciano Meirelles. (Ufattelig bra, med enkel teknikk, uten bruk av Ps!)

Moltetur på Tjuvåsen

Østre Tjuvåstjern med Tjuvåskampen i bakgrunnen.

-Wikimedia.

Da ble det molte til jul i år også, tok en runde på Tjuvåsen og fant vel en 2-3 liter, lastet opp et bilde på Wikimedia her. I dag blåser og regner det, så om blautmolta tåler dette er vel ikke sikkert. Men kanskje står enda mye molte og venter på Østhøgda, for det er seint i år. Selv holder jeg meg imidlertid helst til Tjuvåsen etter at nye dekonstruktivistiske Rausteinshytta kom på plass, så får de hippe og kule flokkes der. Trist var det allikevel😢

Hadde med kameraet med 50 mm f1.4 med MC11-adapter, ei rimelig EF-linse som ser ut til å være bra skarp fra f2.8. Hva som begynner å demre for meg er at 50 mm er en flott brennvidde for bruddstykke-fotografering. Her kan man hverken få de store panoramaer eller zoome inn på det fjerne, slik at man er tvunget til å fokusere på bruddstykker i den umiddelbare nærhet. For vårt land er ikke annet enn bruddstykker nå. Får veldig lyst til å reise til Lofoten når man ser bilder som dette, men Lofoten har liksom bare blitt et slags glansbilde våre myndigheter blender verden med, mens de legger resten av landet i grus. Så om jeg orker å være med på et slikt hykleri, det vet jeg sannelig ikke?

Men staten må vekk nå, den har sviktet sitt land, ja jeg vil rett og slett si at staten har blitt en landssviker, og har ikke lenger noen rett til å eksistere. Så staten må tilintetgjøres, og de som har lagt til rette for denne teppebombingen av vindturbiner, må stilles til ansvar. Staten fungerte så lenge vi hadde et luthersk tillitsamfunn i bunn, men dette er borte nå, og uten et religiøst fundament har staten blitt ei fascistisk bølle.

-Wikimedia.

Den lille bekken ut fra Vestre Tjuvåstjern.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Bruddstykke av Vestre Tjuvåstjern.

-Wikimedia.

Relatert

The First Prime Lenses You Should Buy for Your Camera (Sony Edition) (Her var det mye lekkert for en bruddstykke-fotograf:-))