Et Setrengs Damanhur i Norge?

Denne kommentaren vil danne mal for min kommende Kulturverks-artikkel, med samme tittel som ovenfor. Artikkelen vil ta livet av all innbilt mening i vår meningsløse samtid, samt våre forflatede, kompliserte samfunn.

Men først og fremst vil den stake ut visjonene for en ny tid.

Gled dere!

Ps! Trist at vi ikke kan kalle Norge et Setrengs Damanhur.

Les Kulturverks-artikkelen som kommentaren er knyttet til:

- Nøkler til et økosamfunn

Min kommentar:

Selv om erkedruiden JMG neppe kjenner til Sigmund Kvaløy Setreng, hadde han forrige uke et strålende essay om "peak meaninglessness" eller toppen av meningsløshet, som en følge av at vi har nådd toppen av den teknologiske kompleksiteten. Men teknologi fungerer ikke i dag som verktøy, som en utvidelse av menneskelig potensial, men som ei protese, en innsnevring av menneskets potensial, hvor teknologien plasserer seg mellom mennesket og handlingen.

Et eksempel er brødmaskina, hvor man heller ei brødblanding i ei maskin og trykker på en knapp. Men man lager ikke da brød, fordi teknologien har plassert seg mellom deg og handlingen.

Something else is being externalized by prosthetic technology, though, and it’s that additional factor that gives Ruben’s phrase “peak meaninglessness” its punch. What are you doing, really, when you use a bread machine? You’re not baking bread; the machine is doing that. You’re dumping a prepackaged mix and some water into a machine, closing the lid, pushing a button, and going away to do something else. Fair enough—but what is this “something else” that you’re doing? In today’s industrial societies, odds are you’re going to go use another piece of prosthetic technology, which means that once again, you’re not actually doing anything. A machine is doing something for you. You can push that button and walk away, but again, what are you going to do with your time? Use another machine?

Slik gjør vi i dag egentlig ingenting, teknologien har alltid plassert seg mellom oss og handlingen.

A movement of radical French philosophers back in the 1960s, the Situationists, argued that modern industrial society is basically a scheme to convince people to hand over their own human capabilities to the industrial machine, so that imitations of those capabilities can be sold back to them at premium prices. It was a useful analysis then, and it’s even more useful now, when the gap between realities and representations has become even more drastic than it was back then. These days, as often as not, what gets sold to people isn’t even an imitation of some human capability, but an abstract representation of it, an arbitrary marker with only the most symbolic connection to what it represents.

Jeg var med på et ljåkurs i fjor sommer, og det var imponerende å se hvordan instruktøren slo gresset omtrent som med den kvasseste barberhøvel helt ned til stumpene, tilsynelatende uten den ringeste anstrengelse. Det var så tydelig hvordan ljåen var blitt en forlengelse av kroppen, som en del av kroppen. En utvidelse av menneskets talent, og en styrking av selvfølelsen. Og dette helt uten bråket som følger med moderne teknologi.

Praktikanter fra ljåkurset på Stenberg

Tenk da på kontrasten til kantklipperne, som ethvert byggefelt er fullt av i dag. En hvilken som helst talentløs idiot kan håndtere en slik, og selv det mest talentfulle menneske kan forvandles til en hjelpeløs stakkar uten tro på egne evner.

Er det da det ringeste underlig at så mange lengter til økosamfunn som Damanhur? Hvor menneske, teknologi og natur blir ett. Hvor intet brød eller intet hus er det annet lik. En utfoldelse av menneskets fulle potensial.

Det er dette som er det virkelige beviset på at vi har å gjøre med ekte kompleksitet, naturens egen kompleksitet, eller generert kompleksitet. At intet produkt er det annet likt, likesom intet menneske eller intet snøfnugg er likt. Intet i naturen er likt, men et produkt av tid og sted. Derfor blir heller aldri livet helt likt, men en strøm av forskjelligartede hendelser.

Erkedruidens essay ligger her: http://thearchdruidreport.blog...

Til slutt et fantastisk utdrag om Setrengs filosofi, som Damanhur er en levende inkarnasjon av:

Sigmunds naturoppfatning innbefattet også mennesket; vi er en del av naturen – å tro noe annet, slik vi har vært forledet til i noen generasjoner nå, er en (fatal) misforståelse. Et bærekraftig, natur- og menneskevennlig samfunn kjennetegnes, hevdet Sigmund, ved at det tar naturens og tilværelsens mangfold og prosesskarakter på alvor. Prosesskarakter, det vil si: I vår moderne tilværelse oppfatter vi naturen som noe statisk, noe som står i ro og som vi derfor kan putte inn i et regneark og gjøre kalkyler med, sette opp prognoser på, manipulere, til og med skru tilbake dersom noe skjærer seg.

Kort sagt, vi oppfatter den som en komplisert maskin, og nettopp begrepet komplisert er vesentlig. Sigmund gjør et poeng ut av forskjellen på det kompliserte og det komplekse. En maskin er komplisert, det samme er visse, gjerne byråkratisk oppbygde, samfunnsstrukturer. Naturen derimot, og menneskesamfunn som er i pakt med den, er komplekse. Det kompliserte kan gjerne være svært avansert, men vil til syvende og sist alltid kunne plukkes fra hverandre og forstås av mennesker. Samtidig kan det fremstå som ytterst uoversiktlig. I et komplisert samfunn vil mennesket for eksempel lett føle seg fremmedgjort. Moderne storbyer kan ha dette preget, likeledes ulike organisatoriske systemer, ikke minst slike som er bygd opp etter prinsippet for New Public Management.

Det komplekse, derimot, innebærer en erkjennelse av at ting er sammenvevd, i naturen og i menneskers samspill med den og med hverandre. Det komplekse kan ikke overskues, ikke plukkes ned i enkeltkomponenter, ikke puttes inn i noe regneark. Selvsagt kan vi forstå naturen et langt stykke på vei, men ikke til bunns. Og det henger sammen med det prosesspregede, for naturen står aldri i ro, den er alltid på vei til noe annet, i en prosess. I den kompliserte virkelighetsforståelsen er det først og fremst tid som skapende faktor vi glemmer å forholde oss til; vi har lært oss til å tenke på tid utelukkende som noe kvantifiserbart, altså noe som bare er en romlig størrelse. Virkelig tid derimot, er en strøm vi befinner oss i. I den kan vi manøvrere, men vi kommer bare i begrenset grad noen vei med firkantede planer og kalkyler. Manøvrering i virkelig tid forutsetter i stedet improvisasjon som grunnleggende strategi, altså: heller enn å legge detaljerte planer for alt som skal skje, slik en komplisert tankegang tilsier at man skal og kan, bør man basere seg på å håndtere utfordringer og gripe muligheter etter hvert som de oppstår. Dette betyr ikke at man aldri skal planlegge noe som helst. Poenget er at det vil være en illusjon å tro at alt kan gjennomkalkuleres - uforutsette faktorer kan alltid slå inn.

Naturen er altså kompleks, ikke komplisert, den kan forutses og kalkuleres kun til en viss grad. Mennesker og menneskesamfunn som lever i pakt med naturen har dette som en grunnleggende holdning. Man vil finne at de er mestere i kollektiv improvisasjon, også det et sentralt begrep i Sigmunds tenkning. Den kollektive improvisasjonen har Sigmund gjerne illustrert ved hjelp av jazzmusikk, en musikkform han hadde store kunnskaper om og et lidenskapelig forhold til. I et jazzorkester improviseres det hele tiden, og musikerne må gjøre det sammen, som en enhet, intuitivt og i selve musikkflyten; de kan ikke stoppe opp og samrå seg. For å få dette til kreves at de er tett samspilte, kjenner hverandre, har felles musikalske referanser, behersker sine instrumenter osv; i sum gir dette en skapende kommunikasjon som driver musikken fremover. Denne kommunikasjonen kan imidlertid aldri analyseres uttømmende og settes på formel. Kroppsspråk, blikkontakt, små tegn og signaler, de blir til der og da, men kan ikke brukes opp igjen, for til neste gang har musikken og samspillet gått over i noe nytt. Musikken blir til på nytt, hver gang den spilles.

Slik naturen og menneskene også stadig blir til på nytt og alltid er på vei over i noe annet. Og der mennesker og samfunn som er i samspill med naturen, nettopp også møter den gjennom slik kollektiv improvisasjon. Disse samfunnene må da, som jazzorkesteret, være små og oversiktlige, selvstyrte, og med rom for alle til å delta i den skapende prosessen. Folk må leve tett nok inn på hverandre til å ha den nære og naturlige kommunikasjonen som trengs, og de må ha grunnkunnskapene å improvisere ut fra; omtrent som jazzmusikerne behersker sine instrumenter, må de kunne sine håndverk, kjenne prosesser og rutiner i natur og omgivelser. Og viktig: folk må være allsidige, i stand til å møte ulike utfordringer. Et samfunn med bare spesialister er et sårbart samfunn.

I dette ligger også et poeng som har med livskvalitet å gjøre. Mennesker som stilles overfor allsidige utfordringer vil også måtte bruke langt mer av seg selv enn det man må i høyt spesialiserte samfunn. Dette er et gode i seg selv, en kilde til et rikere liv, der alle evner tas i bruk.

http://harvest.as/artikkel/en-...

Setreng ville ha elsket Damanhur!

At vi ikke har noe tilsvarende i Setrengs hjemland, kan vi ikke leve med. Her må alle gode krefter slå seg sammen. Slik at vi kan finne tilbake til kilden for et rikere liv.

Kan vi skape et Setrengs Damanhur i Norge? Som den ultimate, inkarnerte hyllest til denne vår store økosof!

Foto: Naviana

Relatert:

• Damanhur i Italia
• Damanhur som inkarnasjonen av Sigmund K. Setrengs økosofi og kompleksitets-forståelse
• Sigmund Kvaløy Setreng: En naturfilosofisk høvding med røtter fra Øverskreien