Skip to main content

What is Shared is Loved

IF ONE THING, MORE THAN ANY OTHER, distinguishes a real neighborhood from the corporate machine-architecture of the 20th-century developer, it is the fact that real people have — together — conceived it, planned it, and built it. It is this human reality which makes it worth living in, pleasant to be there, and valuable. - Christopher Alexander
I do so often hear the claim that people care most about what they own. That's a myth. As everything is interwoven, only a shared creation can be loved. For example it's not possible for me to love my house, because it was not a shared creation and it is not part of a shared creation.

Not shared - not loved

The Western view of property was created out of the destruction of the Native North Americans, using the philosophy of John Locke for all its worth. Well, Locke was actually arguing for the property rights of the nobility, but the settlers adapted his teaching for justifying their takeover of Indian land.

What the settlers did was that they destroyed the beautiful commons of the Native Americans, replacing it with a Cartesian hell of property rights. This is also the reason why Garrett Hardin's essay "The Tragedy of the Commons" found such a fertile soil in the Western mind, and became like our civilization's parallel to Christ's "Sermon on the Mount".

Read more about this in David Bollier's essay: The Fateful Choice: The Pilgrims Assign Private Property Rights in Land.

The sad truth is that with this atomized worldview, where everybody does their own thing on their sacred property lot; in the end everything will be destroyed. And this way we lose the goal with our lives, the meaning of our existence. And we commit a terrible sin to the Earth.

Read more about this in my essay: Let's Make Our World Whole.

In the world today we only find a few places created out of shared value. One of these is Damanhur in Italy. I hope to someday bring my family there for a period, to experience how our insane world of property could have been like if it was shared. If Me were We!

But even our world is no longer shared, but owned, the commons has again set new sprouts in these darkest of times.

Our societies have become a nightmare of disconnected parts, where we hate our lives and hate each other. As I just read in a Norwegian newspaper, never before have Norwegians quarreled more in the courts, and newer have there been more lawyers in Norway than today. To be sure, our Lockean/Cartesian society has become a paradise for the lawyers. When the commons is destroyed, the lawyers become fat.

It's time to make a change! Let's wreck John Locke and replace him with Ellinor Ostrom. Let's learn from the commons the settlers destroyed. What is strange to think about, the settlers did not just destroy the USA; with their achievements they also destroyed my own country, Norway, which is now nothing but a slum of modernity.

To get inspiration for our fight, in spite of that everything is destroyed, read the essay by Mehaffy & Salingaros:

Comments

Popular posts from this blog

Feiende flott trapp i en fart

Når de som skulle ha støttet har sviktet, er det godt å vite at ikke Wikimedia-fellesskapet har det. Rørende er det hvordan de oppretter mappesystemer over bildene mine fra Holmstadenga og Grythengen og andre steder, og ellers legger dem i alle relevante mapper. Dette er mye jobb, og man føler stor takknemlighet over å bli tatt slik på alvor av mennesker man ikke kjenner.
Virkelig inspirerende er det, og dette oppmuntrer til å ta mange flere bilder fra grenda mi. Den dagen Holmstadengen har falt ned og blitt til jord, og Grythengen er solgt til fremmede fordi jeg ikke orket mer av all motstand og fiendskap, tipper jeg noen omsider vil vite å verdsette min innsats.

Riktig fint ville det vært hvis man også fikk inn noen fotografier som er over 70 år gamle, som er utløpsdatoen for åndsverk i Norge.

Raknehaugen og våre slektsgårder

På Toten råder omtrent samme grad av toleranse som under Taliban i Afghanistan, hvor enhver som ikke underkaster seg drømmen om Subeksurbania* er en kjetter og må steines eller utstøtes av det gode selskap. F.eks. er det blasfemi å hevde at slektsgårdene er våre fedrealtre og skal få ligge i fred i kulturlandskapet, lik gravhaugene. Man ribber ikke fedrealtrene og plyndrer ikke gravhaugene, fordi da mister de sin funksjon og sitt innhold!
Grunnen til at det er slik skyldes et dypt hat til vår rurale arv, fordi denne ikke kan forenes med de subeksurbane idealer. Trist, men sant😰


*Så langt jeg kan se etter søk på flere søkemotorer er begrepet Subeksurbania eller Subexurbania ikke tidligere benyttet, og må derfor anses som en ny betegnelse eller et nytt ord. Ordet Subexurbania eller Subeksurbania, motsatsen av Narnia, ble skapt i mitt hode søndag 17. juni 2018, og første gang benyttet i denne tekst 19. juni 2018.

En anti-autonom og anti-rural kultur

Hva er dette? Ja, det lurer jeg jammen på. Teknisk sett er det vel et pumpehus, men det er også noe langt mer, noe jeg ikke fatter. Aldri har jeg følt på slik en ondskap som hos dette huset, så det må være et ondskapens hus, kanskje et åndenes hus? Bor det en Nazgûl der inne? I alle fall føles det slik, som om her holder til en ondskapens vokter, da innvollene vrenges når man nærmer seg det. Dette er ondskap. Saurons øye. Et tempel for Servoglobus.

Trist var det at dette her skulle erstatte velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, grenda hvor reformasjonen slo ut i all sin prakt. Johan Solhaug skrev i sine memoarer at det var en mørk tid i Øverskreien før Magnus J. Dahl kom vandrende over åsen. Men nå har et annet mørke inntatt denne grenda, en mørk ondskap jeg aldri tidligere har erfart noe annet sted i verden. Jeg fatter ikke hva det er, bare at det er ren ondskap som må bekjempes med nebb og klør, og de som ikke er med meg er mot meg.

Oppe på tunet er det som om to kref…