Skip to main content

Lockeanismen på fremmarsj

Å unngå det suburbane helvete blir hele tida vanskeligere. Den isolerte eneboligen og den hellige eiendomsretten, arven fra Descartes og Locke, dyrkes i stadig mer ekstreme former. Å skape noe i fellesskap blir sett på som en perversitet. Allmenningheten er mer død enn noensinne, allmenninger finnes knapt.

For kommunalminister Sanner oser hans utsagn av en komplett mangel på kunnskap om og forståelse av allmenningene (alt han forbinder med dette er Hardins tragedie). Avgjørelser skal hverken tas av deg eller kommunen, men den allmenningheten du er en del av. Allmenningheten kan selvsagt ikke eksistere i suburbia, som de norske byggefelt består av.
Jeg tror ikke det. Jeg tror at folk flest er opptatt av å ha et godt forhold til naboen, og da tar en prat med dem. Men så lenge du forholder deg innenfor reguleringsplanen, lover og regler, så mener vi at folk må få kunne sette opp en garasje, en hobbybod eller en sykkelbod uten at du spør kommunen, sier Sanner. - Sanner
Snart kan du bygge uten å spørre naboen om lov

Garasje ja, som om bilen er den mest selvsagte del av et nabolag. Men bilen dreper nabolaget!

Som en kontrast til Sanners markedstankegang, les hvordan en allmenninger tenker:

Commons Way of Life vs. Market Way of Life

Reguleringsplan vil si en statisk modernisme uten mulighet til adapsjon og morfogenese, tredd nedover hodene på folk av stats/markeds-duopolet, med formål å paralysere allmenningene.

Les min Kulturverks-artikkel:

Design for en levende planet

Motstykket til Sanners menneskefiendtelige individualisme er Christopher Alexander, les hans råd for hvordan nabolaget i fellesskap kan skape gode, levende, nærende og vibrerende nabolag, det suburbane helvetets absolutte motsats:

Community Discussion as the Foundation for a New Neighborhood

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?