Skip to main content

Prestestua på Eiktunet


Dette fotoet var dagens bilde i Oppland Arbeiderblad i dag, og ble tatt tilbake i januar. Det var tilfeldig jeg fikk se det, da jeg har et infernalskt avisbud og derfor ikke kan holde lokalavisa. Så jeg holder meg til ukeavisa Gjøviks blad, som er så vennlige at de bringer ut avisa på dagtid.

Bildet tilhører forøvrig min mest populære fotoreportasje noensinne, med nesten 700 visninger, selv om den ikke hadde les mer...-funksjonen.

Prestestua er fra Skumsrud på Biri, og er et flott bygg som ligger særdeles vakkert til på Eiktunet over byen. Innvendig har den tom. veggmalerier av Peder Aadnes, som av uforstandige mennesker en gang i tiden har vært nyttet som underpanel.

Eiktunet er byens absolutte perle, Gjøvik gård er ødelagt av ei forskrekkelig scene, som mest av alt minner om åpninga på en søppelbil.

Perlen i perlen er prestestua! Den ligger omtrent midt i friluftsmuseet, oppe på en liten haug. Den utånder en ubegripelig fred, og er ett med sine omgivelser. Jeg kan knapt tenke meg et mer vidunderlig sted å bo, et hus og et sted ikke kun for kroppen, men også for sjela og ånden. Slik jeg håper de kommende natursamfunnene kan bli.

Stedet dufter av generert kompleksitet, og er slik sett en del av naturen. De som har utfoldet denne historiske friluftsperlen har vært bærere av stor visdom.
I Setrengs filosofi er de to motsatte begrepene kompleksitet og komplikasjon viktige. Livsstrømmens historie gjentar seg aldri; den er alltid kompleks – ulik maskinen som er komplisert, problematisk, men aldri noe annet enn den var før. Naturen er kompleks; den er kvalitativt mangfoldig og er en strøm av hendelser som aldri gjentar seg. Den er altså prinsipielt forskjellig fra enhver maskinstruktur, fordi det grunnleggende kjennetegnet ved maskinen er at vi kan starte og styre den; den er nettopp det i verden som vi kan kontrollere. Naturen kan vi prøve å mestre så godt det er mulig, men vi gjør det bedre jo mer vi tar hensyn til dens mangfoldige foranderlighet.

Vakre vindskier med ekko

Den gamle prestestua på Eiktunet, som er fra Skumsrud på Biri, benyttes flittig til bryllupper og utstillinger. Skulle jeg giftet meg i dag ville definitivt festen blitt holdt her. Dette er ikke kun Gjøviks, men hele Vestopplands vakreste bygg!

Da bildet ble tatt var det utstilling av maleren Tove Haukeli, som er en veletablert kunstner. Vi likte maleriene hennes godt, men de fleste var i duse farger, og da vi begge er duse mennesker trengte vi noe i sterke farger som motvekt. Det var et maleri av blåbærlyng, nok malt om høsten, som vi begge falt for. Men dessverre ser vi etter et avlangt maleri, og dette var på høykant.

Storesøster kjøpte allikevel ei hjemmestrikket nålepute-bamse, i friske farger.

Svalestup, veggmaleri av den berømte maleren Peder Aadnes i inngangshallen

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?