Skip to main content

Det hyggelige avisbudet

I dag hadde jeg den store glede å overvære avisbudet til Gjøviks Blad bringe rundt avisene i lommenabolaget vårt. Han kjørte forsiktig inn på den felles parkeringsplassen med en liten, stille bil, hvor han parkerte. Deretter tok han en bunke aviser under armen og gikk rundt og la avisene i postkassene. Han var meget forsiktig da han åpnet postkassene, jeg kunne knapt høre ham. Og han var vennligheten selv, han gikk smilende omkring med avisbunken, og hilste svært høflig på min kone, som ble smittet av hans vennlighet.

Dette i sterk kontrast til avisbudet til Oppland Arbeiderblad, som kommer kjørende inn med sin bil som nærmest går på fri eksos, og kjører helt opp i soverommet i tretida om morgenen. Deretter legger han avisa i postkassa og smeller igjen lokket, for så å sette den slitte girkassa i revers og kviner ut igjen.

Jeg har vært hos distribusjonen til Oppland Arbeiderblad og bedt dem på mine knær om at avisbudet parkerer på den felles parkeringsplassen for så å bære rundt avisene, slik avisbudet fra Gjøviks Blad gjør. Men nei, det var visst jeg som var problemet, og de skulle fortsette å gjøre som de alltid hadde gjort.

Mens for det hyggelige avisbudet fra Gjøviks Blad er det å vise allminnelig folkeskikk den naturligste ting av verden, og uten oppfordring parkerer han på den felles parkeringsplassen for deretter å bringe rundt avisa til fots.

Kunne enda disse to avisbudene ha byttet jobb, da Gjøviks Blad bringes ut på dagtid, ikke natterstid, en tid på døgnet hvor denne høfligheten er særlig velkommen. At jeg har måttet forlate soverommet til min kone og flyttet inn på det triste bakrommet, slik at vi nå sover atskilt, er naturligvis lykegyldig for avisbudet til Oppland Arbeiderblad. For ham synes hovedsaken å være å vekke andre opp av sin skjønnhetssøvn, fordi han selv må opp i otta.

Uansett, denne saken viser hvordan det kan gå når man ikke følger de alexandrinske mønstre, og slipper bilen inn i lommenabolaget:

HOUSE CLUSTER

Eller hva med Village Towns!
Denne rosebuketten går til det hyggelige avisbudet for Gjøviks Blad, som er det høfligste menneske man kan tenke seg!

Comments

Popular posts from this blog

Sommerhilsen fra Terje Bongard

Noen tanker:

Nesten halvparten under 30 år kommer ikke til å stemme i høst. Individet i storsamfunnet er fremmedgjort: Følelsen av å ha innflytelse er liten, avstanden opp kjennes utenfor følelsesregisteret. Avisene i dag fokuserer på at om man ikke stemmer, så har man ingen innflytelse. Spørsmålet er bare om forskjellen ville bli så stor om vi smurte 50 % mer stemmer ut over dagens partilandskap. Blir framtiden mer bærekraftig av det? Blir følelsen av innflytelse større?


Det påligger folk med kunnskaper et svært ansvar nå. Framtidas livsnødvendigheter, omsetningen i de store systemene som gjenskaper og omsetter luft, vann, jord, klima og næring, selve livsveven er i ferd med å knekkes. Ikke bare mat og klær, også helse og livskvalitet, trygghet, konflikter mellom individer, regioner og land ligger i potten. Biomangfold er en sikkerhet vi trenger for å holde sykdommer i sjakk, matproduksjon oppe og livskvalitet levende. Du ser tegna rundt deg hele tiden. Det er en håndfull arter som …

Village Towns

Vandana Shiva from Sustainable Cities™ on Vimeo.

Vandana Shiva, an internationally recognized Indian activist and philosopher, explains that planning for the human being rather than the automobile can liberate space and create community within a city. In her opinion, a sustainable city should operate as a self-reliant and self-sufficient cluster of villages.

Naturmaterialen åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet

Syntetiska material kan till exempel omedelbart verka snygga och praktiska. Teflon, goretex och de många nya nanoimpregneringsämnena är kända för deras otroliga förmåga att avvisa vatten, fett och smuts, men den avvisande kvaliteten verkar också gälla mer generellt för de syntetiska materialens estetiska verkan. Det finns ofta en endimensionalitet i materialen, som gör dem starkt monotona i större mängder. Syntetiska material åldras dessutom i allmänhet med mycket lite behag. Från det ögonblick de börjar mista sin industriella glans kommer de snabbt att likna avfall. Detta är helt motsatt hos naturmaterialen som ofta åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet. Det är som om de rymmer en stor mängd upplagrad erfarenhet, som om detaljrikedomen först på allvar avslöjas i förfallsprocessen. Skönhetens Befrielse av Morten Skriver, s. 166