Skip to main content

Why an Assassinated Psychologist - Ignored by US Psychologists - Is Being Honored

The Norwegian corporatocracy uses mental health professionals to manipulate and medicate people to adjust and thereby maintain the status quo - thus, the need for liberation psychology.
Mural at the Cooperativa Martín-Baró featuring Padre Ignacio Martín-Baró. (Photo:Amber / Flickr)

In November 2014, people around the world who decry oppression will commemorate the 25th anniversary of liberation psychologist Ignacio Martin-Baró's assassination in El Salvador by a "counter-insurgency unit" created at the US Army's School of the Americas.

On November 16, 1989, in El Salvador, liberation psychologist Ignacio Martin-Baró, together with five colleagues, their housekeeper and her teenage daughter, were forced into a courtyard on the campus of Universidad Centroamericana José Simeón Cañas, where they were then murdered by the Salvadoran government's elite Atlacatl Battalion, a "counter-insurgency unit" created at the US Army's School of the Americas in 1980. The massacre is detailed in the Report of the UN Truth Commission on El Salvador.

This year, 25 years after Martin-Baró's assassination, the Liberation Psychology Network, the Latin American journal Teoría y Crítica de la Psicología, and peace and justice activists around the world will commemorate Martin-Baró, whose integrity, courage and activism for the people of El Salvador cost him his life. Embarrassingly, the vast majority of US psychologists and psychiatrists know nothing about Martin-Baró and liberation psychology. Outside of Pacifica Graduate Institute, I'm not aware of any US graduate program with an announced focus on liberation psychology. Read on...

Les også min konversasjon med Maarit Mantila Hanssen om temaet her.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!