Innlandets dronning ikler seg vinterkappen

Sony A7III er et ekstremt bra vinterkamera, vinteren har virkelig blitt min favoritt-årstid etter at jeg fikk dette kameraet mellom hendene, man får en imponerende bildekvalitet i nærmest totalt mørke, samt at jeg synes det tegner vinternyansene nydelig!

Problemet er sommeren, og da særlig grønt. Grønnyansene får jeg sjelden nydelige, det kan gjerne være meg, og det kan gjerne være at jeg burde redigere i Capture One? Men som landskapsfotograf orker jeg virkelig ikke å slite med disse grønnyansene hele sommeren. Ja, det hele kan jo ende opp med at jeg begynner å avsky sommeren, og det vil være synd.

Neste modell av Canon EOS R ser ut til å skulle lanseres i februar, i kit sammen med deres fantastiske 24-105 mm f4.0. Må jeg kjøpe dette settet som sommerkamera?

- Canon Announcements on February 14, Canon EOS RP & PowerShot G7 X Mark III Coming?

Nigel Danson, som per tiden er min favoritt-landskapsfotograf, benytter to kamerasystemer, fordi han synes de utfyller hverandre. Han har Nikon og Fuji. Men med MC11-adapter kan EF-linser benyttes med rimelig godt resultat på FE-fatning, selv om man går glipp av nyttige funksjoner som manuell dynamisk fokus (MDF), og auto-fokus svekkes en del.

Selv om noe slikt kan synes som sløseri, og jeg avskyr sløseri, kan man allikevel hente inn igjen en del ved å kjøpe brukte EF-linser, som man kan benytte på begge kamerasystemene. Som en ny vidvinkel, som jeg er i desperat behov for. Markedet flommer jo over av EF-optikk!

Så dette er vanskelige beslutninger og tunge investeringer. Det er klart, hadde min gamle bedrift sett verdien av mitt arbeide, ville alt selvsagt vært enklere. Men her er også i stor grad BDO-Gjøvik og Nordea Lena medskyldige i at det gikk som det gikk, og jeg vil anbefale alle som ser verdien av mitt arbeide, om å boikotte disse to økonomi-institusjonene. Er du glad i kulturlandskapet rundt Mjøsa, vår bedehusarv og det gamle Toten, må du vite at disse to institusjonene har vært med på å spenne beina under en av de fremste formidlerne av denne vår kulturarv.

Her kommer noen fotografier av mjøsisen tatt fra Skibladnerbrygga på Gjøvik i dag. Egentlig svingte jeg nedom for å fotografere Hovdetoppen, men snudde meg heldigvis rundt og tok noen bilder av Innlandets dronning, som er i ferd med å ikle seg vinterkappen.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Relatert

How To Take Good Pictures: 35 Photography Tips For Better Results

Ulykkelige Gjøvik

Hos Debatt1.

Når jeg leverer eldstejenta på Fredheim skolekorps, stormer de gamle venninnene hennes fra Fredheim skole mot henne, roper navnet hennes og gir henne en klem. Hun var den første som begynte i korpset, og hun var den første som knekte notekoden, sju år gammel. Meningen var at hun skulle komme tilbake hit så fort råd var, for å slutte seg til igjen sitt gamle miljø, men så vil ikke Gjøviks elite det. De vil heller ikke ha grendekafeen min med fotografier fra Mjøslandet på veggene, i Storgata. Nei, de vil kun ha monumenter over seg selv, på toppen av Hovdetoppen, byens hellige fjell og siste villmarkstopp, vernet av sindige politikere, fram til hele Gjøviks elite ble en flokk gale narsopater, uten føleleser og empati for noe som helst. Med seg i fallet har de tatt med hele Gjøvikregionen.

Ancient, Rome, on the other hand, reflected different ideas about the meaning of happiness. While initially designed to reflect more spiritual values, Rome shifted over time to focus more on power and individual glory than on the common good.  Huge monuments were constructed in honor of the Roman elite. Public space and the well-being of the majority of the people suffered gross neglect. The city became an unpleasant place to be; and many, who could afford it, retreated to the countryside. City life had become too disgusting. - Ruth Wilson

- What's the Secret of Making a Happy City?

Gjøviks politikere og økonomiske elite kjenner ikke til hemmeligheten med å lage en lykkelig by, de kjenner kun til sitt eget narsissistiske ego, hvor det kun gjelder å eksponere seg selv. De opptrer som en narsissistisk superorganisme, hvor Hovdetoppen nå omformes som et speilbilde av deres narsissistiske ego, hvor de står over Gud, fordi de selv er gud.

Hovdetoppen representerte friluftslivs-nasjonen Norge, og var absolutt hellig. Hvorfor Nils Faarlund, Norges friluftslivs-legende, ikke engasjerer seg for sin regions hellige fjell, er meg komplett ubegripelig? Han skriver varmt om hellige fjell i Nepal, men Hovdetoppen har han aldri besteget. Og snart er det for seint. Men må selvsagt legge til at Faarlund reddet Totenåsen fra monstermøller, samt at han har skrevet verdens beste bok om det enkle friluftslivets gleder.

Hovdetoppen var byens hellige fjell og villmarkstopp. Her sett fra Skibladnerbrygga.

-Wikimedia.

Romas innbyggere flyktet ut på landsbygda, fordi de ikke orket mer av sine lederes svulstige monumenter over seg selv. At denne byen, midt i Prøysens rike, skulle miste all jordnærhet, er selvfølgelig en tragedie. Selv ble vi heldigvis hentet ut av denne byen før Hovdetoppen falt, lik Lots familie av Sodoma, og vi bor nå på landsbygda på Toten, hvor historien ligger like tykk over den fruktbare jorda, som bare mjøståka kan gjøre det. Her kunne vi hatt det godt, hadde engene fått lov til å skinne, Mjøslandets høylys. Samt at mine forfedres urbane landsby ved Kværnumsstrykene etter Lenaelva hadde fått fortsette å svinge seg i valsen, i pur urban landsbyglede, lik Tolfa i Italia. Men psykopatiske bil-bøller ville det ikke slik. For dem var det kun Totenpark-prosjektet som gjaldt. Dette ble Totens død. Gjøvikregionen har nå mistet sine høylys, sin smekre urbane landsby og sitt hellige fjell. Hvilken ulykkelig by! Hvilken ulykkelige region!

Før jeg gikk på biblioteket i dag, spaserte jeg en liten tur ned til Mjøsa, hvor Innlandets dronning sto i flammer av raseri over Gjøviks elite og Hovdetoppens fall. Det skal være et slags allmøte om Hovdetoppen i dag, men jeg akter ikke å gå, da regien er satt, og den er satt til elitens fordel.

Men de skal vite at Innlandets dronning er på min side!

-Wikimedia.

Mjøsfred

Lastet opp noen fotografier til Wikimedia Commons, og stoppet ved dette bildet, som jeg helt hadde oversett. Det er skudd håndholdt, men er rimelig skarpt, og steinrekka mot Mjøsa er sylskarp hele vegen.

Grunnen til at jeg hadde oversett bildet, er nok fordi det er så enkelt, ingenting kaller på oppmerksomheten. Men dette er jo slik mjøslandskapet er. Det er fredfylt, ikke spektakulært, det er bare post-Prøysen narsissistiske mennesker, som Buchardt i Brumunddal med Mjøstårnet, og Gjøviks elite med Hovdetoppen, som skal være spektakulære. Men det spektakulære hører ikke hjemme i mjøslandskapet, det bryter med landskapets karakter og ånd. La oss håpe Hamar omsider innser dette, og at de dropper skyskraperen på Tjuvholmen?

Bildet er bygd opp av åtte lag, som langsomt glir over i hverandre. Først har vi snøteppet, deretter en transformasjons-sone hvor steinene skinner gjennom snøen, deretter bare steiner, så et islag fulgt av Mjøsas bølger, videre kulturlandskapet, så morgenrøden, og på toppen blå atmosfære.

Håper dere også kan filosofere litt over dette enkle, ikke-oppmerksomhets-søkende motivet, reflektere litt over Mjøslandets sjel, og tenke over om hva vi gjør med Mjøslandet vårt for tiden, er i samsvar med landskapets karakter?

-Wikimedia.

What's the Secret of Making a Happy City?

By Ruth Wilson. Original text here.

"We might start by using potted plants, benches, and picnic tables to block cars from entering the streets at the heart of our cities.  We can then convert the space cars once dominated to make room for pedestrians and bicyclists, for people to gather, and for community to grow.  We can welcome the idea that we have a common duty to participate in civic life and, in that participation, discover what true happiness is all about."

“What are cities for?” and “Who owns them?” These are two of the questions addressed by award-winning journalist Charles Montgomery in his book, Happy City.  As the title of his book suggests, Montgomery ties these two questions to the issue of happiness.  If the pursuit of happiness is something important to us, he says, the way we build and live in our cities should reflect our idea of what happiness is.

Montgomery tells the story of two ancient cities – Athens and Rome -- to illustrate differing views of happiness as expressed in the design of each city.  Athens in ancient Greece was designed around the idea of “eudaimonia” – a term introduced by Socrates to mean a state of human flourishing or the state of having a good in-dwelling spirit.  For the people of Athens, the city was more than a place to live and work.  It was also a concept about how to live.

The people of Athens loved the city for the way it supported a rich cultural and civic life.  For them, happiness meant so much more than good fortune and material wealth.  It embodied both thinking and acting, and necessarily included active civic engagement.  In their way of thinking, active participation in public life made an individual become whole.

The ancient city of Athens was designed to accommodate and encourage active participation.  The agora – or large plaza – was the heart of the city.  Here, people could stroll, shop, and gather for public discourse.  It was in the agora where democracy and civic engagement flourished.  It was also in the agora that Socrates and other orators of the time held discussions on such philosophical issues as the meaning of happiness.

Ancient, Rome, on the other hand, reflected different ideas about the meaning of happiness.  While initially designed to reflect more spiritual values, Rome shifted over time to focus more on power and individual glory than on the common good.  Huge monuments were constructed in honor of the Roman elite.  Public space and the well-being of the majority of the people suffered gross neglect.  The city became an unpleasant place to be; and many, who could afford it, retreated to the countryside.  City life had become too disgusting.

So what can we learn from this tale of two ancient cities in relation to the pursuit of happiness?  We can start by defining what we mean by happiness.  Do we think happiness is all about individual success and well-being or do we see individual happiness as being tied to the well-being of a larger society?  In other words, can we be happy in a miserable society?  Can we be happy if we aren’t involved in shaping the well-being of society?  It’s only when we’re clear about what happiness means to us will we be able to design our cities in a way that reflects and supports our idea of happiness.

More than half of the human population now lives in urban areas.  It’s incumbent upon us to ask, “Are these happy places?  Do our cities support our individual and collective well-being?  If not, how can we make them so?”  That’s where Montgomery’s questions come in to play: “What are cities for?” and “Who owns them?”  A close look at many cities suggests that their purpose is to house people, serve commerce, and move people and goods from one place to another.  Some cities also erect monuments to the glory of historical people and events.

The second question is about who owns the city.  Who owns the streets, the sidewalks, and the monuments?  Who gets to decide how cities will be used, what activities will take place in the city square, and where cars may and may not go?

The people of ancient Athens had no trouble answering these two questions.  They knew they owned the city and they went about making the city a place where happiness could flourish.  We, on the other hand, seem to be lost in a state of confusion.  We claim a right to the pursuit of happiness, but then allow our cities to become entities inconsistent with what we think we’re pursuing.

Look at a map or an aerial view of almost any city.  Is there any doubt that cars have taken over ownership of our cities?  Does this reflect our idea of happiness?   Most of us love our cars and the convenience they provide in getting us almost anywhere we might want to go.  Yet we see that city life built around the use of cars has actually diminished our enjoyment of the city.  We get stuck in traffic jams, use valuable city space to construct parking lots and parking garages, make walking and biking dangerous and unpleasant, and become increasingly isolated from the world of nature and from other people in our community.  Montgomery studied cities around the world and came to the conclusion that cities – especially the streets of cities – can be friendly to people or friendly to cars, but not to both.

So what are we to do?  Our cities are already built, the streets laid out in concrete.  But that doesn’t mean we’re stuck.  We might look to another tale of two cities for inspiration – this one, the story by Charles Dickens.  Most of us are familiar with the opening lines:  “It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness . . . .”   While Dickens’ novel is set in the 1700’s, these dramatic lines might be applied to conditions of today, as well.  Dicken’s story in A Tale of Two Cities is about duality and revolution, but it’s also about resurrection.

The idea of resurrection might help us redefine and redesign our cities to make them more consistent with our view of happiness.  We don’t have to accept cities for the way they are.  We can resurrect the idea of the city as a place that nurtures our wholeness and that brings us together.  We can take back ownership of our cities by becoming more involved in civic life, and we can insist that our cities serve as a means to a desired way of life, not just a backdrop to life.  We might start by using potted plants, benches, and picnic tables to block cars from entering the streets at the heart of our cities.  We can then convert the space cars once dominated to make room for pedestrians and bicyclists, for people to gather, and for community to grow.  We can welcome the idea that we have a common duty to participate in civic life and, in that participation, discover what true happiness is all about.

Mjøsvandring ved Balkeåsen

Endelig fikk jeg gått turen nedom Balkeåsen ved Mjøsa👍

Det ble ikke store morgenrøden, kun et lite rødskjær som forsvant altfor raskt. På kvelden var det imidlertid helt fantastisk. Dette ble et godt bilde, dessverre glemte jeg å skru av sensorstabiliseringen (IBIS), slik at det ble bitte litt uskarpt på 200% forstørrelse. Uansett, dette er en fin plass for slørete morgenbilder, selv om det ikke helt kan sammenlignes med de fantastiske rullesteinene ved Vålerkysten, som Jørn Bøhmer Olsen er så kjent for.

-Wikimedia.

Du verden så mange gode råd! Må nok få hentet det blytunge men superstødige Bøverbru-stativet som er til service, få meg et 10-stop ND-filter, fjernutløser og ei 20 mm prime. Kommer ikke snart noe fra Tamron eller Sony, får det bli en Tokina Firin 20 mm f2.0. Den har ikke værtetting, ikke særlig sterk mot gjenskinn/spøkelser og har middelmådig autofikus, men er sylskarp og har en kraftig manuell zoom-ring, pluss at den er liten.

Etter den lille morgenrøden ble det raskt grått. På dette bildet har jeg klart å sette blenderen på f5.6, så det ble litt vel uskarpt i forgrunnen.

-Wikimedia.

Oi,oi,oi, dette bildet smeltet mitt mjøshjerte fullstendig💓 Beit meg ikke merke i det før under andre gjennomgang, men føler at det er Urmjøsa som her trer fram. Hadde jeg hatt en foto-printer og kunnet kunsten å printe, ville jeg printet det ut med det samme og hengt det over sofaen i kammerset. Bildet er tatt på 2000 iso, men dette legger liksom bare karakter til fotografiet. I tillegg er det knivskarpt hele vegen.

-Wikimedia.

Du store min tid, et fantastisk fotografi tatt på stativ, på iso 50😍 Heller ikke dette bildet oppdaget jeg før under andre gjennomgang. Du verden for noen linjer! Og hvilken tonalitet!

-Wikimedia.

Mot Stangelandet.

-Wikimedia.

Her er nesten like mye gråstein som i Øverskreien:-)

-Wikimedia.

Naturlige grånyanser.

-Wikimedia.

Plutselig brøt det gjennom noen solstråler.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Generelt er jeg ikke så begeistret for abstrakt kunst, men må si at Innlandets dronning er en mester med tåkemalepenslene sine;-)

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Endelig et sylskarpt bilde tatt håndholdt på Auto ISO Shutter Speed Standard. Ja, jeg er nok helt standard jeg, og ikke som Mark Gailer, som skyter knallskarpt håndholdt på Auto ISO Shutter Speed Slower. Men alle kan ikke være best😕

-Wikimedia.

Hovinsholmen utenfor Helgøya, lenge siden jeg har vært der nå, men husker det var noen fine gravhauger og mektige furuer der. Får prøve å få tatt turen igjen.

Fotografiet ble ikke helt skarpt, men her brukte jeg det stødige Bøverbru-stativet mitt, og er sikker om at IBIS var slått av, så kan ikke forstå annet enn at det må være atmosfærisk turbulens som har slått inn. Skal se om jeg får skarpet det opp i morgen, kanskje med litt dehaze over holmen? Uansett må man opp på 200% forstørrelse for at det skal bli plagsomt.

-Wikimedia.

Endelig framme ved Sundvika fuglereservat ved Lenaelvas utløp, hvor jeg nyter en velfortjent kaffekopp til utsynet av Helgøya og Hovinsholmen. Det var en fin vandring, kunne gå helt i fred uten å treffe et eneste menneske, kun noen fossekall som fløy fram og tilbake holdt meg med selskap. Bedre kan man ikke ha det!

-Wikimedia.

Fred ved Nedre Hongsætra på Totenåsen

Ahhh, jeg elsker Nedre Hongsætra, når jeg kommer hit og setter meg med kaffekoppen i tømmerveggen, da senker roen seg, og intet annet sted kjenner jeg mine forfedres nærvær på samme vis. Ingen ting forstyrrer deres nærvær, og ikke som på Grythengen, hvor de blir skremt inn igjen i våningshuset hele tiden.

Nå som nye Rausteinshytta har blitt et seiersikon for narsissistisk arkitektur, kommer Nedre Hongsætra til å bli mitt foretrukne turmål. Ja, jeg må vandre etter den nye skitrasemotorvegen mellom Holmstadsveen og Hongsætra, som brutalt har utvisket denne gamle sæterstien og mine forfedres spor. Men når jeg tar av fra denne og går de 100 metrene inn til sæterhuset i skogen, da svinner denne pinselen som dugg for solen.

-Wikimedia.

Gjøvik - WEFs nye Davos?

Globalisering 4.0 eller Kommunisme 5.0. Merk det, kjære venner, at Steigan ligger en versjon foran kapitalistene!

- World Economic Forum frykter framtida

Ellers blir det vel snart så WEF flytter sine årlige møter fra Davos til Gjøvik, da de med nedhøvlingen av byens hellige fjell, Hovdetoppen, vil bli narsissistenes nye Mekka. Hovdetoppen, min og Arnulf Sundes villmarkstopp, nå tempelhøyden for narsissistene, vår nye verdensreligion. Så selvsagt, noe slikt frister global-eliten.

Så del to av Sam Vaknins spådommer i går, og dette er ubegripelig bra, jeg forstår alt nå, alt jeg har vært utsatt for og voldtekten av Hovdetoppen, kan naturligvis kun forstås i et narsissistisk lys. Kommunestyret i Gjøvik opptrer som en narsissistisk kult eller superorganisme, noe de naturligvis er dømt til, da de består av narsissister, med et par hederlige unntak, av de siste idealister, en utrydningstruet art.

Så nå gjenstår kun å vente på Hamar, om de ønsker å følge Gjøviks eksempel og bli en narsissistisk by, med skyskraper på Tjuvholmen? Vraker de denne, vil de gi et klart signal om at de ikke ønsker å bli en narsissistisk by og et senter for narsissistiske verdier. I mellomtiden får jeg slå ihjel tiden med å dokumentere det gamle Toten, eller å ta et opphold i Tolfa.

Selvsagt, vi flytter aldri tilbake til Gjøvik, denne gamle industribyen som har blitt dratt slik ned i søla, med sine narsissistiske verdier og ytre.

Holmstadengen i rimfrost

Endelig lettet mjøståka etter å ha ligget som et tykt lokk over mjøslandskapet i flere uker, og tilfeldigvis passerte jeg Holmstadengen akkurat da det skjedde😃

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Gamlevegen etter grenda mi over tunet i Holmstadengen, hvor emissær Dahl holdt til.

Her vandret de ti ungene fra åsbruket Oksbakken på veg til gamle Stange skole, nå har man fått superbred gangveg, men alle barna blir kjørt eller bruker buss. Her gikk seterfølgene på veg til Hongsætra og Tjuvåssætra, nå er det kondomdresskifartsfantomene som farer forbi i stor fart på veg til den nye, dekonstruktivistiske Rausteinshytta, med sin forakt for tradisjonene. Her kom vennefølger fra Hurdal over åsen til stevne på Skreiens bedehus, hvor åsfolkets mange musikklag forentes i glad sang fra Pris Herren.

 Nå er alt forbi, og jeg, den siste av åsfolket og skyggevokteren av den første av engene etter Bedehuslandsgrenda, er ikke lenger ønsket som kulturbærer av enga si.

I sannhet, engenes tid er forbi!

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Klarer du nok en vinter, du gamle kjempe? Vi får tro den ikke blir like hard som i fjor?

-Wikimedia.

Okergult og rimfrost, en god kombinasjon😊

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Ja, Dahl, nå er det ikke lenger du som skuer ned på naboenga di fra kjøkkenvinduet ditt, i stolthet, kjærlighet og omtanke til kulturbæreren der. Det skal være sikkert og visst!

-Wikimedia.

Tunnel of Love💓

-Wikimedia.

Tro om det var Dahl som la opp denne mektige steingarden her?

-Wikimedia.

Gamle tiders beinharde slit er nå dekket av et mykt moseteppe.

-Wikimedia.

Øverst i jordene i Holmstadengen.

-Wikimedia.

På veg ned igjen forbi låven i Holmstadengen, hvor den gløder av fordums stolthet.

-Wikimedia.

Ode til Sunde

Hos Debatt1.

Så gikk det som det måtte gå i vår tid,

Arnulf Sunde,

på disse stier hvor du så varlig fikk gå,

tråkket ned av en maktelite,

som mangler all respekt

for alt som her fikk trå.

Rev, rådyr, en trollunge på pølsetur.

De bare ler av oss nå.

Men de skal få se at uten sitt hellige fjell,

er denne byen intet å spare på,

den må forgå.

Lik Sodoma ved Dødehavets bredder,

ved Norges innlandshav nå.

Død over Gjøvik,

som drepte sin villmarkstopp,

byen er ikke lenger

det minste flott.
Hovdetoppen
har forgått.

Du var en stor mann du,

Arnulf Sunde,
som stod opp for vår topp.

Jeg bøyer meg for deg

i stor respekt,

likesom jeg engang det gjorde

for vårt hellige fjell.

Arnulf Sundes perle-artikkel: "Byavvikling"

Kunstig lys-modifisering

Lyssetting er noe jeg ikke har forstått noe av, men denne videoen var klargjørende. Mange bryllups-, portrett- og reklame-fotografer gjør denne formen for fotografi for å få hjulene til å gå rundt, men så snart de har fått skrapt sammen litt, gjør de det fotografiet de brenner for. Som Jason Lanier, som har fotografering av dyrelivet i Afrika som sin store pasjon, men bryllups- og portrett-foto som inntektskilde. Når han var lei av alle bryllupene, fant han styrke i å tenke på at han egentlig gjør dette for å få råd til nok en tur til Serengeti.

Ei jente jeg fotograferte på Filippinene, helt uten bruk av kunstig lys. Her er litt enklere å fotografere folk enn i Norge, da filippinerne gjerne er svært glade i å bli fotografert. Øyet er litt ute av fokus, da jeg ikke hadde Sonys øyefokus. Uten denne er det nesten umulig å få barns øyne skarpe.

-GP.

Selv er jeg ikke særlig glad i å fotografere mennesker, jeg er litt som Mikkjel Fønhus, som hadde som livsmotto: "Der det er folk, der er det vondt å vera."

Men pengene rår, og de ligger i portrett-foto. Dessverre😒

Coming to you from Mark Wallace with Adorama TV, this great video will show you how different lighting modifiers render vastly different images. In it, Wallace tests a standard reflector, Magnum reflector, umbrella, square softbox, and medium octabox. A lot of choosing a modifier comes down to personal preference along with considerations like studio space and the subjects you're shooting. On the most basic level, decide if you prefer softer or harder light. You can get softer light by using larger modifiers that are situated closer to the subject, while harder light comes from smaller modifiers moved farther away. Once you've got that down, you can start diving into more of the details and nuances of each modifier to find one that fits both your aesthetic preferences and your needs (for example, notice the different catchlights one gets from a square softbox versus an octabox). Check out the video above for the full rundown. - Fs

Joined by model Anabel Dieguez Bailén, Wallace is capturing essentially the same portrait except with five different common light modifiers: a white umbrella, a standard reflector, a Profoto Magnum reflector, a square softbox and a medium-sized Octabox. Which look do you like best? Which light modifier or modifiers do you use for your own work? Let us know in the comments below. To see more from Mark Wallace, be sure to visit his website and view the full playlist of his videos for Adorama. - Ir

Hongsæter-tur i vintersnø

I går tenkte jeg meg til Helgøya, men turen ble ikke noe av, og kanskje var dette meningen, slik at det kunne bli en liten grendetur i dag istedenfor? Synes jeg fikk fanget inn mye av det gamle Toten under turen, som sakte svinner hen. Det nye Toten derimot, har ingenting med Toten å gjøre, jeg vil kalle dette for spedalsk modernitet. Hvor det gamle Toten tæres vekk, litt for litt. Som skitrase-motorvegen, som har feid vekk den gamle sæterstien, hvor mine forfedre vandret, der jeg gikk i dag. Ja, jeg kjente på stor smerte over dette tapet under min vandring, og det var utrolig godt å til slutt kunne sette seg ned i veggen til sæterhuset på Nedre Hongsætra.

Og ja, jeg fotograferte skitrase-motorvegen, men velger å ikke vise denne her, da det er det gamle Toten jeg ønsker å hylle.

Nede i Olteruddalen, hvor min vandring tok til.

-Wikimedia.

Or med flott mønster.

-Wikimedia.

Snømose.

-Wikimedia.

Hadde egentlig bare tenkt meg til Holmstadengen, men det var liksom ikke noe futt i stedet i dag, så bestemte meg raskt for å vandre videre til Hongsætra.

-Wikimedia.

Bryggerhuset i Holmstadengen. Her ble neppe brygget øl.

-Wikimedia.

Selje-trellisen over gamlevegen etter jordet i Holmstadengen, er i mine øyne like vakker som rose-trellisene i Generalife. Håper den ikke blir til ved😱

-Wikimedia.

Gamlevegen over jordene i Vestby.

-Wikimedia.

Vestby, hvor Johan Sønsteby holdt til. Og han holdt seg med fjordingen og jordbruk på gamlemåten, til sin visse død.

-Wikimedia.

Låveport i Vestby.

-Wikimedia.

Harmoniske detaljer fra våningshuset i Vestby.

-Wikimedia.

Det nydelige stabburet i Vestby.

-Wikimedia.

Hvilke herlige duse fargenyanser i dette uthuset i Østby. Det hele toppes av slipesteinen i veggen👌

-Wikimedia.

Låven i Holmstadsveen.

-Wikimedia.

Det var heldig at det begynte å snø litt, slik at fotografiene fikk mer karakter.

-Wikimedia.

Slik så skogskoiene ut før moelvenbrakkenes tid. Jansbu, koia til sindige Jan øverst i skogen i Østby. Et mesterverk! Da jeg gikk i barneskolen tok jeg skiturene mine hit, og spiste matpakka mi her.

Nå står den dessverre like inntil krysset til to voldsomme skitrase-motorveger, så det frister ikke å ta kaffekoppen her lenger. Derfor fortsatte jeg hurtig til Hongsætra.

-Wikimedia.

Ahhh, endelig framme ved det gamle sæterhuset i Nedre Hongsætra. Jeg kjenner roen senke seg. Mine forfedre sætret her. Ja, jeg føler virkelig deres nærvær. En vidunderlig, liten rest av det gamle Toten.

-Wikimedia.

Så var jeg nede igjen ved demningen i Grythengen, og her gikk jeg opp dalsida til våningshuset til dette tapte elvebruket, etter denne gamle kulturelva fra sagnomsuste Tjuvåsen.

-Wikimedia.