Skip to main content

Le Corbusiers profeti

"Det trengs en revolusjon i verdens matvareproduksjon, men den må komme nedenfra og den må rette seg mot de samme kapitalkreftene som nå sier at de skal frelse oss."

Min oldefars stabbur.

-Wikimedia.

Ja, sist gang var det Totenåsens apostel som skulle frelse oss, nå er det monopol-kapitalistene, og jeg sitter her i bedehusgrenda, i den første av engene, og orker ikke å gå ut og sette så mye som en settepotet. Selvsagt, det er tele nå, men det blir det samme når våren kommer, historiemaleriet mitt er stein dødt. Å male videre på det er plent umulig, det har frosset til is av modernitetens krefter.

- Gunhild Stordalen og hennes EAT-milliardærer

-Wikimedia.

Men det er det samme med Toten, Totenpark-prosjektet har kvalt Toten fullstendig, siste sjanse til å berge Toten var i 2015, hvor jeg skrev "Skreia er tapt i mitt hjerte". Nå er all urban og rural kultur utradert, kun en suburban kvasi-kultur er tilbake. Vi har nådd fullendelsen av Le Corbusiers profeti:
"By og land vil forenes; fra mitt kontor skal jeg bo 30 kilometer i én retning, under et furutre; min sekretær vil også bo 30 kilometer unna, i motsatt retning, under en annen furu. Vi skal ha hver vår bil. Vi skal slite ut dekk og tannhjul, slite ned veidekket, forbruke olje og bensin. Alt hvilket vil medføre en mengde arbeid … nok for alle." - Le Corbusier, 1935
Nå ligger det børstekalkun-hauger overalt i kulturlandskapet, og mennesker raser rundt i landskapet i bilene sine dagen lang, i et liv preget av ekstrem soning og funksjons-segresjon.

Og det er ikke lite som har gått tapt! Resten av bygde-Norge er ingen ting ifht. det gamle Toten, bare mjøslyset alene er nok til det. Ja, heller ikke Toscana, som alle påberoper seg å være en lokal versjon av, kunne måle seg med det gamle Toten. Noen vil kanskje kalle det flåseri, men jeg mener det av hjertet. Her er Mjøsa bredest, Totenåsen, med alle sine bekkedaler ned mot bygda, hvor grenda mi etter elva fra sagnomsuste Tjuvåsen, den grenda som når høyest opp mot åsen, hvor engene ligger, hvor Totenåsens apostel først ankom, er den mest unike, her åler Lenaelva seg gjennom kulturlandskapet, med sitt vinterslør, storgardene etter Balkehøgda, de mange husmannsplassene, de mange sætrene, alt tapt.

-Wikimedia.

Med dette gikk ikke kun Norges rurale sjel tapt, men hele Europas rurale sjel. Totenpark-prosjektet, utformet av den amerikanske bilindustrien, kvalte alt. Hver gang jeg svinger opp til enga mi og ser opp til naboenga, hvor Totenåsens apostel satt og så i stor "byrgskap og kjærleik" ned til enga mi, hvor apostelen han hadde kjær holdt til, får jeg en klump i halsen. Når jeg møtes av stabburet til min oldefar, som har 100-års jubileum neste sommer, ligger tårene i øyekroken.

Her er ingen kultur tilbake, ingen stolthet, ingen identitet, all urban og rural kultur er vasket vekk, det har blitt sterilt. De unge, vakre kvinnene kommer til å flykte fra Toten, hvordan skal de kunne leve her uten en urban landsby, som Tolfa? Det er umulig. Når de unge kvinnene flykter, blir hele Toten til slutt kjøpt opp av den globale agro-industrien, på samme vis som svartjords-beltet i Ukraina. Jorda her er like fruktbar som der.

Kommune-administrasjonen er en "safe space", de tåler ikke å utsettes for synspunkter som utfordrer Totenpark-prosjektet deres, og mitt synspunkt er at de er splintrende gale. Seinest i går ble jeg sjokkert over det enorme, sterile, modernistiske, dystopiske leilighets-prosjektet de bygger opp ved innkomsten til Lena-gata nordfra. Noe så deprimerende og identitetsløst:-( Samt det nye gamlehjemmet, enormt og dystopisk, hvor man samler alle de gamle gamlehjemmene, hvor de eldre sopes opp og plasseres på denne mega-institusjonen, istedenfor å være en ressurs i nærmiljøet.

-Wikimedia.

Jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke å sette en eneste settepotet eller å delta i en eneste kulturell aktivitet. Det eneste som gir meg mening er kameramalerpenselen, med hvilken jeg forsøker å samle de siste lysstråler fra det gamle Toten, før agro-industrien kommer og legger alt under sine vinger.

http://permaliv.blogspot.com/2019/01/bi-litt-pa-bilitt.html

Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…