Skip to main content

En formidabel oppgave!

Tilsvar til kommentar av Eivind Berge.

Å se på jorden som en forretning er en god metafor jeg ikke har tenkt på. Kanskje hvis jeg får ro og tid at jeg forsøker å skrive en artikkel med f.eks. tittelen "Går bedriften Jorden konkurs?". Dette er vel egentlig bare en omskrivning av Gails "Deflationary Collapse Ahead?". Men en tittel som kanskje gjør så færre detter av lasset før de får begynt.

Bongard har fortalt meg at han nå vurderer å trekke seg tilbake en 10-15 år, så får han se om han gjør et nytt forsøk da hvis situasjonen har blitt så ille at folk vil lytte til hans budskap. Men har Gail rett, noe som er sannsynlig, er nok folk da så opptatt med å i det hele tatt overleve at de ikke har tid til å lytte til noen som helst.

Økofilosofen og min tidligere sambygding Sigmund K. Setreng benytter akronymet AKIS for vårt "avanserte konkurranse-industrielle system". Og dette er sant, vi har kun ett system som har blitt globalt, og dette er i praksis bygd opp som en stor bedrift. Blir råvarene og energien for dyre å hente inn i forhold til inntektsstrømmen, vil denne bedriften måtte stenge ned eller gå konkurs på lik linje med alle andre bedrifter. En veldig kjedelig tanke at det ikke er noen som helst forskjell på vår sivilisasjon og leketøysbutikken som nettopp gikk konkurs i Storgata på Gjøvik.

En annen artikkel jeg lenge har tenkt å skrive er "Kraftkilden i Negevørkenen". Den bygger på teorien om handikapprinsippet som ble utviklet av Amotz Zahavi gjennom studier av den sosiale flokkfuglen araberskriketrost i Negevørkenen, som han faktisk observerte i omkring 40 år. Hans og andres studier har bekreftet at de samme strategiene araberskriketrosten benytter kan overføres til menneskeatferd. Handikapprinsippet har grunnleggende sett to sider eller strategier, en individuell og en kollektiv. Så ved å organisere mennesker i små kollektiver, neppe mer enn 15-25 mennesker, kan vi hente fram de beste egenskapene i mennesket gjennom inngruppa. Bygges denne modellen opp som et demokrati og man knytter denne sammen med økonomien, kan disse kreftene erstatte penger som limet i samfunnet, og vi slipper gjeldsøkonomien.

Men det er selvsagt ikke nok at lille Norge alene organiserer seg etter denne modellen, skal vi opprettholde en industriell sivilisasjon må hele verden ta til seg denne modellen, og vi må ha en verdensregjering der vi avgjør utvinning og fordeling av ressurser.

For å få til dette har vi kanskje bare 10-15 år på oss før bedriften Jorden går konkurs for godt. I denne situasjonen har forskningsprosjektet MEDOSS gått planken, og kaptein Bongard har forlatt skuta og gått på land og lar det hele seile sin egen sjø. Også alt mannskapet han forsøkte å få med seg på sitt prosjekt har forlatt skuta og Bongard, jeg er den eneste som trofast er tilbake, en enkel dekksgutt som jeg er.

Så nå står jeg altså igjen som den eneste på skuta, uten navigeringskunnskaper, og skal forsøke å redde verden. I beste fall har jeg 10-20 år på meg, i verste fall ett til to år. En formidabel oppgave!

Relatert:

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!