Skip to main content

Skjærtorsdagstur til Eiktunet

Vi tar det med ro hjemme i påsken, mens storesøstra er hos besteforeldrene i Hurdal. I dag ble det igjen en liten tur opp til Eiktunet, Gjøviks eneste virkelige perle. Været var lettskyet med nordavind. Jeg bestemte meg for å ta med kameraet, og selv om det er litt kjedelig å fotografere tidlig på våren, ble ikke resultatet så aller verst.

Utsyn mot Tranberglia, Gjøviks svar på Holmenkollåsen

Vel oppe de bratte bakkene

Gravhaugen ved inngangen til Eiktunet

Vi passerte husflidsstua, en gammel tømmerbygning pusset med leire, en vanlig teknikk for å vindtette i gamle dager

Med oppgangssaga ble det vanligere med bordkledning for å beskytte mot vær og vind

Jeg elsker slipsteiner. La oss håpe vår sivilisasjon ikke faller så langt tilbake at vi mister slipsteinen.

Vegen videre gikk forbi den vakre prestestua fra Biri, det eneste stedet i Gjøvik hvor jeg drømmer om å bo

Herlig kulturlandskap innhyller de nydelige husene

En skjermet benk ved småsalamander-dammen, hvor vi slappet av med kakao og kaffe og delte en appelsin

Utsikta fra benken

Etter pausa våknet veslejenta

Hjem igjen gikk vi om Tranbergtoppen. Ingen tvil om at utsikta herfra er verdt noen ekstra millioner.

Til slutt en selfie av meg og minstejenta. Vi menn er heldige som bare blir penere jo eldre vi blir.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.