Skip to main content

Den store lommenabolagsboka

En til meg, en til Kulturverks redaksjon og en til Terje Bongard.

Gled dere, denne boka er rå! Når jeg ser de vakre lommenabolagene som pryder sidene, blir jeg på gråten. Dette var min drøm!


Disse lommenabolagene er fulle av alexandrinske mønstre. Derfor er de også fulle av kjærlighet. De bobler over av kjærlighet. Kjærlighet til lommenabolaget, til inngruppa, til hverandre.


Dessverre fikk vi ikke oppleve dette. Men jeg tar med meg mine erfaringer og drømmer videre. Fordi drømmen om lommenabolaget er for fantastisk til å gi slipp på. Noe denne boka er et bevis på.


Det styrker også motivasjonen at Ross Chapin på eget initiativ har skrevet til meg og takket for mitt engasjement.


Terje Bongard sier om det alexandrinske mønster 37, som lommenabolaget har sitt utspring i:


"MØNSTERET BYGGER PÅ AKKURAT DET SAMME, OG VILLE VÆRT ET GLIMRENDE CASE-STUDY HVIS DISSE “SAMFUNNSFORSKERNE” HADDE VÅKNET, MEN SOM DU PÅPEKER: VI MÅ FÅ KONTROLL OVER DET GIGANTISKE PRODUKSJONSAPPARATET. DET ER DET SOM TRUER EKSISTENSEN VÅR."


Allerede nå, etter kun å ha bladd litt i boka, ser jeg at dette er en knallinvestering. De inspirerende bildene alene er verdt hvert eneste øre. Anbefaler alle Permalivs lesere om å skaffe seg et eksemplar, og slutte seg til kampen for InnGruppe-Samfunnet.


Kjøp boka her:


WWW.POCKET-NEIGHBORHOODS.NET


Last ned større foto her.


Jeg søkte i e-posten min og fant at jeg fremdeles har Chapin's melding fra 7. juli 2011. Her er den:


"Dear Øyvind,

I read your comment in Orion magazine after Kunstler's article, and followed your link to 'Village Towns'.  … Good work. And related to a book I wrote and work I do as an architect/developer (I've also been inspried by Chris Alexander).  I'll keep an eye on your site.
All the best,
Ross"

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?