Skip to main content

Det vestlige konsum-demokrati

Gjennombruddet kom i Berlin, denne hovedstaden med sin merkelig fragmenterte og tragiske historie. I Berlin kunne man i de dager, hvis man lette, finne mennesker som hadde opplevd intet mindre enn fem politiske system. Keiserriket, Weimar-republikken, Det tredje riket, DDR og det vi i mangel av noe bedre begrep foreløpig får kalle det vestlige konsum-demokrati. Det finnes ingen tilfeldigheter, sies det, og dermed fantes det vel heller ikke noen tilfeldighet i at jeg en varm høstdag i Weissensee satt meg ned for å spise matpakken på en benk rett ved strandbadet. Der Indira Gandhi møter Berliner Allee. 
CC Gjøvik.
Jeg ble aldri kommunist. Jeg prøvde hardt en stund, men jeg fikk det ikke til. Av en eneste grunn. Jeg nektet å anerkjenne nettopp materiens seier over ånden som den drivende kraft for alle menneskers adferd og kultur. Men her jeg sitter nå, ved et kafebord på et kjøpesenter med fasade inspirert av Akropolis og betrakter hyperkonsumister som har tatt med seg barna i tempelet for å dyrke sin gud i førjulstiden, innser jeg at når ånden er død, har kommunisten rett. Ikke denne nye typen, som nå fullstendig forvirret ser proletariatet blottet for ånd og språk låne seg inn i lenker det engang kostet så mye blod og tårer å bryte. Nei, den gamle typen, den som hele tiden har forstått at den nye fascismen – det er konsumterroren. Og at konsumterrorens seier hviler på kunnskapsløshet, feighet og åndslivets decrecendo.

Jeg ser gullkortene danse over terminalene. Fangenummer tastes inn og friheten er enda fjernere enn før forrige jul. Tristheten oppleves bunnløs før hun plutselig trenger seg inn i min bevissthet. Den kokette ungpioneren i gammel innpakning den høstkvelden i Berlin for så uhyggelig lenge siden. - V. Maro

Relatert


På 90-tallet fikk nordmenn et nytt verdisyn

Utopiene ­privatiseres
Den eneste utopien i dag er den private: visjonen om det perfekte hjemmet. ­Samfunnet er så ugjennomtrengelig at ­utopiene ­privatiseres. Da står vi igjen med oppussing blant middelklassen, og et voksende marked for apokalypse-sikre luksusbunkere for de superrike. - Joel Halldorf

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.