Kapitalisme, maktmennesker og den mørke triadens personligheter

I en liten kommentartråd hos Steigan diskuterer jeg og Ink maktmennesker og den mørke triadens personligheter. Samt deres forhold til og rolle i et kapitalistisk samfunn.

Forbundet av Den mørke triadens personligheter består av narsissister, Machiavellister og sosiopater. For dem er vårt kapitalistiske system å ligne med Himmelrik.

Meg:

Sosiopatene er kun en gren i forbundet av “Den mørke triadens personligheter”. De to andre grenene av dette ondskapens forbund er narsissistene og machiavellistene. Kapitalismen er som skapt for den mørke triadens personligheter, og deres menn og kvinner besitter de fleste betydningsfulle posisjoner. Hvor de fryder og morer seg over å herse med asketer, idealister og sensitive mennesker. I et kapitalistisk massesamfunn er det ingen som kan stanse den mørke triadens personligheter i deres vei til topps i samfunnsmaskineriet, der de manipulerer, truer og albuer seg fram til penger, posisjoner og makt. Og ikke bare det, i det kapitalistiske system lovprises de som forbilder med sin sløsing og selvopptatthet, da kapitalismen opprettholdes av sløsing, fråtsing og begjær.

For forbundet av den mørke triadens personligheter er det ingen de frykter mer enn Terje Bongard og hans selveierdemokrati, hvor de ville blitt temmet av inngruppa og blitt til små morsomme monstre vi kunne le av!

Ink:

Jeg er helt enig i det du skriver om kapitalismen og jeg er også enig i at rene psykopater (evt sosiopater eller ondartede narsissister og andre “maktmennesker)) langt fra er hele problemet. Jeg er også er klar over at det finnes flere tilstøtende diagnoser, men egentlig er jeg ikke så fryktelig opptatt av disse diagnosene i og for seg. Jeg synes “maktmennesker” er en grei samlebetegnelse.

Men la oss si at forbløffende mange problemer i verden i dag i stor grad er “skapt av” relativt få mennesker med klare/dominerende psykopatiske/sosiopatiske/narsisisstiske/anti-sosiale/etc. trekk (maktmennesker), det vil si mennesker med svært lite eller ingen evne til følelsesmessig empati og få eller ingen grenser for hva de kan finne på å gjøre mot andre mennesker (eller dyr) for å oppnå sine mål om makt, rikdom etc… og med en stor evne og vilje til å manipulere andre, samt en overfladisk sjarm/karisma. Og de har til og med klart å få til et økonomisk verdensorden som støtter deres prosjekter.

Det er svært få mennesker som har en personlighet som domineres av denne typen trekk, og som samtidig har evnen til å komme seg opp og fram i verden, uten å ødelegge for seg selv pga. “tilhørende” trekk som manglende impulskontroll, liten evne til utholdenhet (lav terskel for å kjede seg), dumdristighet, overdreven hevngjerrighet (som skaffer dem for mange fiender), rusproblematikk etc. Så de alene kan umulig være hele problemet. Et større problem er kanskje “medløperne” deres, som ikke selv nødvendigvis innehar denne typen personlighet (men kanskje enkelte av trekkene), men som opplever “maktmennesker” som “sterke” og som, av forskjellige psykologiske grunner, opptrer som deres håndlangere og hjelpere. Men heller ikke disse folka representerer noe flertall. Så hvordan klarer dette relativt lille mindretallet likevel å dominere slik i verden?

Jeg tenker hovedproblemet er at resten av menneskene – flertallet – ikke griper inn. Og det tror jeg har flere grunner: En av dem er at vi ikke har opparbeidet noen kultur for å avsløre og stoppe “maktmennesker”. Jeg tror også veldig mange mennesker er nærmest totalt “blinde” for “maktmenneskene”, både maktmenneskene i politikkens verden og de som befinner seg i deres nærhet, for eksempel på jobben (med mindre de selv er et direkte offer) – For maktmennesker er smarte (folk med antisosiale trekk som ikke er det, ender gjerne tidlig i fengsel), og vi oppdras dessverre heller ikke til å vite hva vi skal se etter eller hvordan vi kan hindre dem i å få makt til å ødelegge andre.

Mange mennesker klarer dessuten ikke å tro – eller i det hele tatt forholde seg til tanken om – at “pene” og sjarmerende mennesker de kjenner (eller ser på tv) kan gjøre slike forferdelige ting som enkelte maktmennesker gjør, og det med kaldt overlegg. Det er fristende å stikke hodet i sanden.

Et annet, beslektet, problem er frykt og feighet, noe som faktisk er veldig forståelig: Det er ikke lett å overvinne en fiende som er villig til å bruke ekstreme og skitne virkemidler som en selv ikke vil eller kan ta i bruk. Det er lett å tape kampen mot et virkelig ondartet maktmenneske, det kan være livsfarlig og det krever støtte av mange for å få det til. Et relativt godartet narsissist kan man avvæpne, men et virkelig ondartet maktmenneske blir nok aldri et “morsomt lite monster”. (Enten må man finne en kur, eller så må man beskytte samfunnet mot dem.)

Andre grunner til å ikke gjøre noe med saken, kan være egoisme og grådighet – det kan lønne seg for en selv (for eksempel egen framtidige karriere) å late som man ikke “ser” (“det onde” finnes i oss alle, om vi ikke passer på). Eller en blanding av uvitenhet og dovenskap.

I tillegg har jeg en liten teori om at det at vi mennesker er flokkdyr– og måten vi forholder oss til autoriteter på i den forbindelse – er en del av problemet. Det kan virke som om det å stoppe et maktmenneske i mange tilfeller krever både en stor grad av bevissthet, og at vi faktisk må greie å velge å gå imot en del naturlige og nedarvede instinkter. Jeg tror det behøves at vi skaper en bevisst kultur for dette, med helt andre verdier enn de kapitalistiske som grunnlag. Der man lærer å gjennomskue manipulasjon og å sette grenser, og der det er (kulturelle og formelle) systemer for å stanse maktmisbruk. Men jeg aner ikke hvordan dette skulle kunne gjøres i praksis.

Mitt inntrykk er dessverre ikke at det å være i mindre inngrupper, automatisk gjør at vi greier å temme det du kaller “den mørke triadens personligheter”. Mennesker med slike trekk kan ofte være veldig gode i å manipulere mindre miljøer også (og kan lage et helvete i kjernefamilier, storfamilier, bedrifter, skoler, klubber, idrettslag, borettslag etc), og selv om et mangel på et formelt hierarki vil kunne hjelpe, så har slike hierarkier (uformelle) tendenser til å oppstå der det er mennesker uansett.

Men det som i alle fall er viktig er å unngå at enkeltmennesker i det hele tatt kan få for sterke maktposisjoner i et samfunn – ettersom slike posisjoner er fluepapir for “maktmennesker”. Det burde altså være begrensninger både på hvor stor rikdom og hvor mye annen type makt et menneske faktisk har lov til å ha. Og det samme for bedrifter/grupper o.l. (Og noen “verdensregjering” bør i alle fall aldri få lov til å oppstå).Det er også like viktig å sørge for at de politiske (og evt. sosiale) maktposisjoner som finnes, er under demokratisk kontroll, slik at flertallet kan kaste dem som misbruker sin makt.

Jeg har skumlest boka til Bongard, som flere her til stadighet misjonerer for, og synes for så vidt at tanken om å ta hensyn til “typiske” menneskelige egenskaper og grunnleggende behov – enten de nå faktisk skyldes biologi eller kultur eller en blanding av begge deler – når man bestemmer seg for en samfunnsorden, er en lur og fin tanke. (Nå er han jo langt fra den første i historien som har tenkt i de baner da, men det kan for så vidt være det samme). Og jeg synes bokas analyse av kapitalismen er god. Det jeg ikke ser helt, er hvordan han tenker seg å løse de problemene som finnes i verden i dag i praksis.

Det er selvfølgelig fint om mange organiserer seg i små sjølberga lokalgrupper (men det vil alltid være en god del som faller utenfor alle slike selvbestaltede grupper)…. men man blir neppe kvitt kapitalismen ved å gjøre det. (Litt satt på spissen: For plutselig kommer det noen fra store multinasjonale selskaper sammen med politiet på dørene i de idylliske småsamfunnene/allmenningene og sier at de eier vannet ditt, og settepotentene dine og skogen du plukker bær i, og at du har å punge ut penger du ikke har – og dessuten vil de chippe deg, “for din egen trygghets skyld”) Jeg tror det i første omgang må en sterk stat til for kaste ut multinasjonale selskaper og ta tilbake infrastruktur, naturressurser etc., men en sterk stat representerer naturligvis et problem i seg selv, fordi makt så ofte blir misbrukt. Så den MÅ være demokratisk. Man MÅ kunne kaste den eller de som utøver politisk ledelse, om det er nødvendig. (Jeg tror dessverre ikke man kan ha direkte demokrati i absolutt alle saker, og det innebærer at man ender opp med en slags ledelse). Vi må som samfunn slutte å være så naive når det gjelder hva mennesker kan finne på av faenskap. Vi trenger en kultur og en strategi for å forhindre maktmisbruk både i storsamfunnet og i små grupper. Og vi trenger mer livsbejaende verdier enn de kapitalistiske grådighetsverdiene.

(Og nå ble de sannelig seint her…).

Meg:

Fine tanker! Ja, jeg har også hatt mine tvil om ikke den mørke triadens personligheter vil kunne dominere og forpeste inngruppene eller produksjonscellene som Bongards selveierdemokrati-modell består av (Bongard kaller selv modellen sin for et selveierdemokrati i boka si). Derfor sendte jeg et direkte spørsmål til Bongard om dette. Fikk ikke noe konkret svar på i hvor stor grad personer med disse karakteravvikene kan ødelegge for ei inngruppe, men han var klar på at han mente at mennesker med karakteravvik ikke ville blitt sendt videre oppover i RID-hierarkiet. Har Bongard rett i dette, ville den mørke triadens personligheter blitt bunnfall, og ikke blitt sendt til topps i makthierarkiet, som under dagens kapitalistiske system.

Videre er det svært viktig at atferdsbiologi blir et eget fag allerede i barneskolen, slik at mennesker rustes til å både forstå seg selv (svært nyttig), men også til å møte mennesker med karakteravvik, samt forstå hvorfor vi trenger et nytt system hvor menneskets medfødte tilbøyeligheter tøyles, og vi dyrker fram våre tross alt mange gode egenskaper.

Bongard ønsket lenge å skrive fagbøker for skolen, men ble lagt for hat av den personen som velger ut forfattere og fordeler pengesekken for skolebøker. Husker ikke nanet på fyren i farten, men Bongard har nevnt ham ved navn og forklart hele saken offentlig, så den går sikkert å søke opp. Vi har nok som samfunn gått glipp av flere gode skolebøker i atferdsøkologi grunnet denne maktpersonen i skoleverket, som benyttet sin posisjon til å holde Bongard nede.

Allikevel har Bongard en voldsom tro på å organisere samfunnet i mindre inngrupper på steinalderstørrelse, hvor de beste egenskapene til steinaldermennesket kan få blomstre i passe store, selveiende og selvorganiserende produksjonsceller. Også mange andre sider av samfunnet enn produksjonen kan organiseres rundt inngruppa, som bokollektiver, men det viktigste er at vi tar demokratisk kontroll over produksjonsapparatet, da det er produksjonen av varer og tjenester som truer framtida vår.

“Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika.

Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg.

Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre (som i et lommenabolag). Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk.” – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 111

Ps! Sven Røgeberg er også en tilhenger av Bongards selveierdemokrati. Han har ingen som helst tro på dagens demokrati og kapitalisme i møte med ei ressursknapp framtid.

Meg:

Når det gjelder ““tilhørende” trekk som manglende impulskontroll, liten evne til utholdenhet (lav terskel for å kjede seg), dumdristighet, overdreven hevngjerrighet (som skaffer dem for mange fiender), rusproblematikk etc.”, vil jeg ikke påberope meg å være ekspert av noe slag, men vil tro dette varierer fra person til person, men også mellom de forskjellige personlighetene innenfor den mørke triaden. Særlig machiavellisme ser ut til å ledsages av lav emosjonell intelligens, slik at de med denne personlighetstypen lett gjør seg selv til latter uten å være klar over det. Dette kan være en god trøst for deres ofre.

For psykopater er jeg slett ikke sikker, husker jo han berømte forskeren (husker ikke navnet) som diagnostiserte seg selv som psykopat. Skal man bli en berømt forsker krever dette stor grad av utholdenhet og impulskontroll, så jeg vil anta at psykopatene har størst evne til å komme seg fram og opp, samtidig som de evner å skjule sitt avvik.

På den annen side kan machiavellistene framstå som veldig kule og morsomme, og slik blir godt likt, da de kun manipulerer i enkeltsituasjoner for å oppnå konkrete mål. Resten av tiden er de jo bare hyggelige og greie, samtidig som de gjerne blir sett på som veldig kule grunnet sin prangende atferd, med sportsbiler, dyre merkeklær etc. Så jeg vil tro at mange alminnelige mennesker med sans for bling-bling* gjerne digger dem helt til topps i samfunnsmaskineriet.

Narsissistene blir vel da kanskje en mellomting?

* Dette er diggeblingerne. Diggeblingerne er en stor gruppe, meget større enn forbundet av den mørke triadens personligheter, men de er meget enkle å manipulere for den mørke triaden, da de er svært naive. De lar seg fullstendig blende av alt bling-blinget til den mørke triadens medlemmer, og ser ikke den mørke, bakenforliggende personligheten.

Ellers får vi huske det gamle visdomsordet om at makt korrumperer. Dette gjelder oss alle.

Ink:

«Diggeblingerne er en stor gruppe, meget større enn forbundet av den mørke triadens personligheter, men de er meget enkle å manipulere for den mørke triaden, da de er svært naive. De lar seg fullstendig blende av alt bling-blinget til den mørke triadens medlemmer, og ser ikke den mørke, bakenforliggende personligheten.»

Jeg liker uttrykket «diggeblingerne» i posten på bloggen din, og beskrivelsen er treffende for denne gruppen mer eller mindre aktive «medløpere». Andre steder har jeg sett slike folk som ender opp med å fungere som aktive medhjelpere for psykopater (eller for folk med liknende antisosiale/dyssosiale personlighetstrekk og atferd) som «flyvende aper». Kanskje diggeblingerne er en undergruppe av de flyvende apene?

Jeg tror det finnes mange diggeblingere/flyvende aper blant våre politikere (og i Nobelkomiteen!) dessverre. Og denne gruppen er vel, som du skriver, nokså stor, og dermed absolutt et problem for samfunnet. Jeg tror likevel beskrivelsen gjelder et tydelig statistisk (om enn stort) mindretall av befolkningen. Så jeg holder fast på at det er det passive flertallet som er det største problemet i verden i dag. Folk som ikke vil se – eller forholde seg til – uretten i verden. Jeg lurer på om et av menneskehetens største problemer – i tillegg til vår naivitet når det gjelder våre ledere – kanskje er at vi alle i alt for stor grad «tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv».

Er dette et trekk vi kan endre? Går det an å utvide vår empati og rettferdighetssans til å gjelde flere enn oss selv og våre aller nærmeste? Hvis ikke, er jeg redd vår likegyldighet – eller passivitet – overfor andres lidelse (alle krigene og all utnyttelsen som foregår, til vinning for en liten og skruppelløs elite), til slutt blir vår alles bane.

- Er du en flygende ape? – psykopaters medhjelpere og medskyldige

- Flyvende aper – psykopatens medhjelpere

Ink:

Det er interessant det du skriver. Jeg er absolutt enig i at det ikke er alle med antisosiale/dyssosiale/narsissistiske personlighetstrekk («maktmennesker» for enkelhets skyld) som har de «tilhørende trekkene» jeg nevnte, og også at graden av kognitive evner er veldig varierende (og man får bare være glad for at mange slemme mennesker ikke er så smarte …). Jeg mente vel egentlig bare å påpeke at de statistisk sett er få, de menneskene som helt mangler emosjonell empati og også et emosjonelt grunnlag for moral – og som ofte ser på seg selv som høyt hevet over alle andre og de lover og regler som gjelder for resten av samfunnet – men som samtidig har evnen til selvbeherskelse, utholdenhet etc… og som i tillegg har gode kognitive evner. Det er jo disse som lett kan bli svært farlige.

Så vidt jeg vet er det vel slik, som jeg kanskje var inne på, at de fleste med sterke antisosiale/dyssosiale o.l. personlighetstrekk greier seg jo som oftest nokså dårlig i livet (fengsel, rus, arbeidsløshet, unødvendige ulykker pga dumdristighet etc…) , spesielt de som er «blitt slik» (altså sosiopatene) på grunn av grov mishandling i barndommen. Men så vidt jeg forstår er teorien at psykopati kanskje kan være en medfødt dysfunksjon, og i noen grad arvelig. Med psykopati mener jeg her særlig mangelen på selve den grunnleggende evnen til å utvikle emosjonell empati og moralfølelse, sammen med et forflatet/«tynt» følelsesliv generelt, og svært liten, eller ingen, evne til emosjonell tilknytning, (Men det sies forresten også at en person som har denne forstyrrelsen vanligvis likevel ikke vil utvikle spesielt sadistiske trekk dersom de ikke i tillegg blir utsatt for alvorlige traumer i barndommen, og det er jo noe…). Begrepet psykopati er forresten ikke en medisinsk diagnose i Norge, men rettssystemet vårt bruker det likevel (da knyttet til visse typer adferd).

Jeg skjønner hva du mener når du beskriver narsissistene som en mellomting. Det kan godt hende du har rett i det. Ellers regner man vel med at forskjellen mellom psykopati/(evt også sosiopati) og narsissisme er at narsissistene i stor grad trenger (og søker) omverdenens bekreftelse, mens psykopatene ikke gjør det. Narsissistene har ofte også et ganske stormende følelsesliv (der «alt» riktignok handler om dem selv) og en indre usikkerhet under alt det grandiose, men psykopatene virker å ha et veldig lite og nokså flatt/tynt følelsesspekter der de dominerende følelsene er: sinne, likegyldighet, (kjedsomhet?), fysiske seksuelle følelser, følelser knyttet til ambisjon og kanskje også rusen/gleden over å «vinne spillet» over andre dominerer. Men det finnes også noen som kategoriseres som litt av begge deler, som f.eks. narsissister med psykopatiske trekk, som den hjerneforskeren du refererer til (husker heller ikke navnet). Det var vel ellers noe uenighet blant de andre fagfolkene hva han egentlig «var». Han mente selv han var en «godartet borderline psykopat», mener jeg å huske. Men han innrømmet også at han hadde sterke narsissistiske trekk. Prosjektet hans var å bruke sin narsissisme og sin overlegne intelligens til å overvinne sin psykopati, om jeg husker rett.

Min erfaring er at narsissister ikke egentlig mangler den grunnleggende evnen til emosjonell empati, men at egoismen – og deres tendens til å bli krenket, sinte, frustrerte eller trigga av svært lite, spesielt i nære relasjoner der de ofte bevisst eller ubevisst ser på det som deres rett at den andre skal være en evig «giver» som skal oppfylle alle deres behov og ønsker – veldig ofte overstyrer både deres kognitive og deres emosjonelle empati.

Ink:

Empati er kanskje et nøkkelord her, og det er da forresten viktig å være obs på at det er to hovedtyper: emosjonell empati (evnen til å «føle med» andre, bli følelsesmessig berørt av andres skjebne selv om en selv ikke er rammet) og kognitiv empati (evnen til å intellektuelt forstå hva andre må føle). Det sies at rene psykopater helt mangler den følelsesmessige empatien, men at de likevel ofte kan ha en sterk grad av kognitiv empati – dvs. de forstår på et rent intellektuelt plan utmerket godt hva andre føler (i grove trekk og begrepsmessig), men det berører dem ikke. Derfor koster det dem lite å påføre andre skade, lidelse eller død, dersom de mener det gavner deres mål. På tilsvarende måte har de en kognitiv forståelse av moral, men ikke den følelsesmessige responsen. De vet at noe er galt og hvorfor, men de føler det ikke, og dermed har de mindre grunn til å følge moralske normer.

Det jeg har stusset over det siste året er at jeg har sett flere kommentarer og innlegg i forskjellige norske aviser/magasiner der forskjellige skribenter/kommentatorer har argumentert for det (for meg) litt pussige standpunktet at vi bør begynne å lære oss å se helt bort fra den følelsesmessige empatien for å ta bedre beslutninger når vi vil hjelpe andre (for eksempel mennesker i nød), og i stedet ta våre beslutninger bygget utelukkende på kognitiv empati. Jeg tror ikke de er helt klar over at de da faktisk foreslår at vi skal fungere som psykopater .. (Og jeg klarer ikke tro at det er det de egentlig vil heller, men det ville faktisk blitt resultatet av det de beskriver). Jeg synes det er en snodig – og litt foruroligende – trend.

Det jeg imidlertid tror er riktig, er at følelser som ikke samtidig blir vel balansert av fornuft og kunnskap kan bære galt av sted om disse følelsene er eneste basis for handling (man kan risikere å gjøre folk «bjørnetjenester»). Optimalt bør derfor emosjonell empati og kognitiv empati/kunnskapsbasert rasjonalitet virke sammen. I østlig, buddhistisk filosofi er dette en del av filosofien/læren, og i flere tradisjoner oppfordres folk både til å trene opp (og øke) både evnen til emosjonell empati med andre og samtidig rasjonalitet og kunnskap.

Å handle ut fra følelsesmessig empati uten å bruke fornuft blir noen steder betegnet som «idiot compassion» (og noen bruker medavhengighet som eksempel på dette), mens det å derimot ha et sterkt intellekt og mye kunnskap men samtidig mangle følelsesmessig empati, gjør et menneske farlig.

Så jeg tror utfordringen snarere er å finne måter å utvikle og styrke både de empatiske følelsene og den kognitive forståelsen og kunnskapen om mennesket og verden.

Jeg har forresten også sett folk argumentere for å slutte å handle ut fra følelser generelt, men jeg tror ikke de er klar over hvor umulig det er. Dersom et menneske pga skade i hjernen helt mister sitt følelsesliv, blir det visstnok totalt passivt.

PS: Jeg er heller ikke noen ekspert på dette, men jeg har interessert meg for tematikken en stund.

Relatert

Bongards selveiermeritokrati som svaret på det ondes problem