Skip to main content

Min kommunes manglende stedsforståelse

Try your best to make a new thing which, as far as possible, reflects, respects, and honors what is there already. – Christopher Alexander

Ingenting ved det nye pumpehuset reflekterer, respekterer eller ærer det gamle stabburet det står rett imot!

Når jeg leser følgende tekst av Christopher Alexander blir jeg oppgitt over Østre Toten kommunes likegyldighet til mitt sted. For det første ble jeg bekjempet vinteren igjennom av hva som utvilsomt er prosjektets største suksess og en påtagelig helhetsutvidende transformasjon, skjermingshaugen av overskuddsmasser ovenfor skogen min.

For det andre ble sildrebekken min borte. Denne var et trivselsmoment og inneholdt mange gode minner.

Men noe så fullstendig skjødes- og åndssløvt som plasseringen av pumpehuset kan jeg knapt tenke meg. De har ikke vist den ringeste respekt for helheten som rådde rundt det historiske tunet ved Grythengen, de har ikke latt seg føre av den dype strukturen som fantes på stedet, og ikke latt seg lede av stedets ånd gjennom en stegvis dynamikk.

Alexander er krystallklar på at enhver handling skal utføres ut fra stedets kontekst, og at man i hver bevegelse skal gjøre sitt ytterste for å utdype denne helheten, slik at man skaper en ny og sterkere helhet. Neste handling skal igjen utvide foregående handling, slik at man hele tiden ånder og lever i en tilstand av helhetsutvidende transformasjon. Ned til minste detalj. Hvis ikke kan ikke liv oppstå, og stedet vil dø, lik et infisert tre. Eller som Alexander konkluderer:

For life to occur, EVERYTHING is governed by the wholeness from which it came!!!!

Dette har ikke Østre Toten kommune gjort ved plasseringen av pumpehuset nedenfor Grythengen. De har derigjennom syndet mot stedet, skaperverket og menneskene. Ultimat har de syndet mot Gud, fordi de har skjult Guds ansikt. Kan de leve med dette?

"The builders of Florence, especially those building from about the year 1000 A.D. to 1500 A.D., lived and worked with an unshakable belief in God. As one looks at the works that came from their hands, God is everywhere: in the paintings now hanging in the Uffizi, in the Baptistery, in San Miniato, in the life and death of Beato Angelico living in his cell in the monastery of San Marco. For them, every stone was a gift to that unshakable belief in God they shared. It is the belief, the unshakable nature of the belief, its authenticity, and above all its solidity, which made it work effectively for them. We, in our time, need an authentic belief, a certainty, connected with the ultimate reaches of space and time -- which does the same for us."  Christopher Alexander

Grenda mi var like fantastisk som Firenze! Lagt i grus av mennesker som ikke fryktet Gud. Pumpehuset ble som et åpent sår ved velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel!

- MAKING THE GARDEN

Her ser vi Østre Toten kommunes totale fravær av respekt for stedets karakter og den dype helheten som rådde ved tunet til det historiske elvebruket Grythengen. Her er intet som reflekterer, respekterer og ærer hva her var!

Var enda dette vanvittige prosjektet ledet av Christopher Alexander. Les arkitektfilosofens formaninger til Østre Toten kommune nedenfor, og la deg fortvile over vår tids fullstendige fravær av åndsnærvær!

It means that we should honor and respect the structure that exists, and try to preserve this deep physical configuration in whatever new things we do. The new should always grow out of respect for what is there now, and what was there before.

Les artikkelen uten min innledning her.

WHOLENESS: THE FOUNDATION OF A LIVING NEIGHBORHOOD



By Christopher Alexander. Original text here.

Published at P2P-Foundation on 13th December 2014.
  • EVERY ACT IS TAKEN IN THE CONTEXT OF SOME WHOLENESS
  • The wholeness exists to begin with as a structure in the land and in the surrounding built environment
  • The act which is taken must try to extend and enhance that wholeness
  • There is then a new wholeness in that place
  • The next act must then do its best to extend that second wholeness
  • This is true for a neighborhood
  • It is true for an extension to an existing neighborhood
  • And it is true for every individual building, window, door, and garden, within that neighborhood
  • For life to occur, EVERYTHING is governed by the wholeness from which it came
At any given moment, in any part of the world, there is a deep wholeness that exists there. This is the structure of the whole: the largest and deepest physical configuration that is present there. It can be felt and seen.
The most fundamental way to treat the land – whether it is an open field, an existing village, or a street in town – is to respect what is there, protect it, continue it, and make it better. Heal it. Make it more whole. The great towns and villages have always been built this way, and it is this process which gave them beauty. The deep seeds of structure run through the place in its geometry, its colors, its smells and its sounds. It takes skill to preserve and extend these. It requires loving attention to what is there.
It means that the new should always grow out of respect for what is there now, and what was there before.
The most fundamental rule, to be followed always, is that we must do our best to leave this structure intact. This does not mean we must do nothing there. It means that we should honor and respect the structure that exists, and try to preserve this deep physical configuration in whatever new things we do. The new should always grow out of respect for what is there now, and what was there before. We must act out of the knowledge that if we violate the deep structure, we will not only violate the place. We will, at a profound level, also damage our own feelings and our own sensibilities.
It is this wholeness – the basic structure of the place – that matters most. In the monastery of Thyangboche, on the lower slopes of Everest, (shown above) the angles are chosen to reflect the angles of the mountains; the overhanging roofs enter into the wholeness which is there; the blood red walls, for some reason that is not entirely clear, support the wholeness; the walls are made of rocks which come from that place. The white stripe on the building wall reflects the snow; the snow lying on the shallow roofs stays there, and makes a blanket just as the snow does on the mountain’s hanging slopes. That monastery became part of Everest, and it continues the wholeness and the structure of the mountains which surround it.
Equally, in a village, a corner store with two tables on the sidewalk, the whole of which forms the corner, also, in turn, forms a larger center in the neighborhood. Both small and large details about the place make it so. This is an example of what must be preserved, protected, and extended. You cannot extend it simply by making it larger – only by honoring it and respecting what is there. This means making sure that the larger structure that ripples out from the two tables on the sidewalk is extended and strengthened by whatever other things are built in the nearby areas.
The unfoldings on this website guide you in the process of envisioning, diagnosing, planning and building on your physical site, always with the purpose of extending wholeness — the basis of a living neighborhood.

These practices are essential to creating a living neighborhood:

  • As far as possible, try to become aware, intuitively, of the deep structure on your site.
  • Act in sympathy for your own instinct about the deep structure that you can sense is there.
  • Do not play with words when it comes to judging this. Be true to the feelings you carry inside of you, and do your best to protect the earth.
  • Try your best to make a new thing which, as far as possible, reflects, respects, and honors what is there already.

Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…