Skip to main content

Achsel Fords visdomsord, oppfordringer og formaninger

Achsel Ford er en meget vis mann! Ingen vet hvem han er eller hvordan han ser ut. Kanskje er denne vismannen Achsel?

Takk til den gamle Forden for hans støtte, formaninger og oppfordringer! Jeg skal følge vegen videre mot lyset. Vi vet begge hvor frelsen, Nirvana for vår jord, ligger. Visdommen finnes hos Terje Bongard og hans bok "Det biologiske mennesket". En ekte, pragmatisk utopi!

Mange vil min familie vondt, noen mer enn andre, ingen tvil om det. Men nå har gamlefar tatt et klart standpunkt mot dette herostratiske utskuddet, som angriper meg og jentene mine med hele sitt arsenal av onde taperstrategier, så jeg får følge hans råd og la henne ødelegge seg selv i fred. La henne forgå i selvhat!

Gamlefar er også en vismann, så jeg velger å la ham hvile i fred.

Fords visdomsord, formaninger og oppfordringer må imidlertid få stå for ettertiden, lik fyrlys på vegen for enhver som søker sannhet og kunnskap.

Foto: Peter van der Sluijs

ⒶF
September 14, 2017 at 12:18 pm

Hei, Don “Donkey Shot” Quijoivind! Takk for at du deler en sterk og personlig erfaring med oss i en så lesbar og, tross det bitre innholdet, underholdende form!

Jeg håper i det minste det ligger en viss lindrende effekt i å kunne være den som skriver historien ned for ettertiden, og så herlig dra karakterene velfortjent etter nesa gjennom sin egen gjørme og historiens kronologi – noe som jo om ikke annet er et brudd med den gamle sannheten om at det er seierherren som har dette privilegiet. Jeg er nokså overbevist om at Fyrsten ikke hverken formår eller har noe ønske om å skrive et eneste komma han ikke regner med å tjene penger på. Humor er sannsynligvis heller ikke Fyrstens førstevalg av retorisk hjemmebane, så siste ord om saken er ditt. Fyrsten får nøye seg med pengene og posisjonen, og det er det som er den egentlige fattigmanns trøst, Don Q. En fri sjel ser fort hvem som er den virkelige vinneren og taperen her. For som det står i bibelen, fritt etter hukommelsen; hva hjalp det en mann å vinne hele verden, om han tapte sin sjel? Den form for jag etter det materielle er en av de sikreste veiene til evig misnøye vi har klart å finne i den vestlige verden, og om det er noen trøst, kan jeg forsikre at Fyrsten med dette idiotiske stuntet har truffet blink og satt en solid spiker i sin egen lykkes kiste.

Jeg blir sittende i takknemlig ettertanke overfor det faktum at jeg selv vokste opp i en familie der ingen hadde slike trekk eller i det hele tatt var særlig opptatt av materiell status. Jeg vokste opp på et rekkehusfelt to mil utenfor Oslo med mye grønt fellesareale og lekeplass i midten, en slags merkelig hybrid av lommetunet og det suburbane, det var noen hundre beboere på feltet, og vår familie tilhørte den lille håndfullen som ikke tok del i det obligatoriske spillet omkring status og synlig materiell velstand. Det var ingen nød i vår middelklassetilværelse, men det ble aldri jobbet for å bli rik eller skaffe luksus, penger var mer en nødvendig og kjærkommen bieffekt av å jobbe, og i den grad det var en motivator i seg selv, var det kun innenfor rammene av overlevelse, altså for å få det til å gå rundt fra måned til måned og klare forpliktelsene. Hos oss ble ting målt på en annen verdiskala, det var musikk, litteratur, kunst og kultur som var livets goder, og det å være veldig opptatt av og la seg motivere primært av penger, ble egentlig ansett som en smule vulgært og rett og slett litt stakkarslig. Vi var vel også én av kun to husstander som ikke hadde bil på den tiden. Dette skapte selvfølgelig en type atmosfære i mitt barndomshjem som var annerledes enn hos de fleste familiene på feltet vårt, og dette var noe alle mine lekekamerater visste og var umåtelig tiltrukket av. De syntes alltid det var veldig spennende, og samtidig veldig trygt og uformelt hjemme hos oss, og det var alltid åpent hus og mange gjester, både store og små. At noen av gjestene av og til også var ganske allment kjente personer, såkalte kulturpersonligheter (artister, skuespillere og forfattere) gjorde det nok ikke mindre spennede, men det var den generelle annerledesheten som primært var trekkplasteret hos oss. En oppvekst man noen ganger nå for tiden faktisk føler at man bør underspille eller holde for seg selv for å beholde troverdighet i diskusjoner av politisk eller økonomisk art, da “kultureliten” har seilt opp som sterkt skjellsord og syndebukk i manges øyne ettersom misnøyen med samfunnsutviklingen har tiltatt, og noe som er definert som et klassemessig svik er identifisert. Uten at jeg personlig kan huske å ha hatt noe særlig med det å gjøre. Uansett, ingen fra familien eller nye generasjoner har siden vært noe unntak, alle er godt fornøyde med en økonomi som ikke tillater fråtsing eller sløsing, og vi har stadig våre interesser og gleder helt andre steder enn på konto i banken. Derfor har vi alle selv hjem som folk liker å komme til, og derfor er vi alle også veldig gode venner som hjelper hverandre og alltid koser oss i hverandres selskap. Det er en stor velsignelse og en uvurderlig trygghet og styrke å ha en sammensveiset familie uten noen kompliserte eller dysfunksjonelle interne forhold.

Jeg runder av med en fin historie fra en vennefamilie av meg her nede på sørlandet hvor jeg nå bor, i min mors gamle hjemby. Dette er også veldig fine folk uten sans for det prangende, og helt uten behov for å delta i familære intriger over materielle goder. Det finnes derimot en annen gren av denne familien som er av en helt annen støpning. Og det var i forbindelse med oppgjør av et dødsbo, at to brødre fra den eldre generasjonen satte seg i bilen og kjørte til Oslo for å møte den andre familiefraksjonen og bli enige om en del ting ifbm. arveoppgjøret, det gjaldt da ikke større materielle verdier som hus o.l., men personlige ting med affeksjonsverdi, og som delvis muntlig var “gitt” til ulike av avdødes familiemedlemmer på forhånd. Den ene av brødrene er faren til min jevnaldrende venn, som da var tenåring og også med på Osloturen, og det er fra ham jeg har historien.

Da de kom frem til åstedet, var der full aktivitet i tantes hus med nedpakking og bortkjøring av personlige eiendeler, nærmest som et røvertokt i full fart etter først-til-mølla-prinsippet. En håndfull gjenstander mine venner etterspurte med en rimelig forventning, ble én etter én forklart som “annektert”, “deponert”, “anbragt” og i andre forskjønnende vendinger henvist til som allerede fordelt og fjernet. Altså “rappa fra dødsboet”, sagt på vanlig norsk. Det var frekt og ulovlig, og ganske uvirkelig for dem som kom dit med de mest beskjedne ønsker, og forsåvidt hadde stått den avdøde tanten ganske mye personlig nærmere enn den andre familiegrenen, og stilt opp mer så lenge hun var i live, tross lengre avstand. Men dette er karer med de rette verdiene og den rette innstillingen, så de gadd ikke å kaste et minutt ekstra på den typen uverdig kjekling om materielle ting, bare ristet på hodene, lot gribbene slåss videre i fred og satte seg i bilen og la i vei på hjemturen uten mer bagsje enn de hadde med innover. Dog, skulle det vise seg, med en ytterligere styrket tro på at de tross alt selv hadde knekt koden for livets kunst adskillig bedre enn dem som ble igjen i tantes hus for å slite hennes jordiske gods i filler mellom seg i det patetiske forsøket på å få den største halvparten av alt med seg hjem.

Stemningen var ganske laber, og det gikk visstnok nesten til Drammen før det første ordet ble sagt på turen nedover E18. Dialogen ble innledet av Torgeir, den ene av brødrene, og lød som følger:

-Du Jens …

-Mm.

-Jeg er så innmari glad for en ting, jeg.

Jens ruller rolig og omstendelig ferdig en røyk, slikker papiret og kniper tobakksendene av før han responderer.

-Mm?

Torgeir tar seg god tid og får plassert bilen i det feltet og det tempoet han vil, og legger inn sin innebygde autopilot før han tenner sin egen rullings, som har hengt utent i høyre munnvik siden avgang fra Oslo.

-Og det er det, atte sånn som de derre folka der, Jens …

-Mm.

-Sånn kan heldigvis vi aldri bli, vi!

Så kom et “high five”-klask og et herlig, felles latterbrøl, dette forløsende mirakel som alltid knytter oss til det evige, kosmiske perspektiv på tilværelsen, før Torgeir setter på noe saftig rock’n’roll, trykker inn gassen og kjører de virkelige seierherrenes triumfmars bort fra usselhetens verden med fryd og hjemlengsel i hjertene.

Achsel Ford October 10, 2017 at 4:50 PM
Re: Livsnyteri
Det er i grunnen en av de få tingene man kan gjøre som motstand mot en tilsynelatende overmektig fiende, et fasttømret eller i hvert fall veldig tregt bevegelig system; nyte tilværelsen som aller best man kan, tross alle farer og sorger som truer til enhver tid, mot alle odds og mot bedre vitende, så og si. Ingen grunn til å vente til etter revolusjonen med å gjøre sånt man faktisk vil slåss for å kunne fortsette å gjøre (mer) av, når det faktisk går an å gjøre det allerede! Og gjør det ingen nytte i et større perspektiv, er det allikevel sin egen belønning. En viktig ting å huske ifbm. avnytelse av tilværelsen, er at man alltid må stille forventninger og krav på rett nivå, og forstå hvor gratis og ikke-destruktiv glede faktisk finnes. Vi nevner i fleng: Naturen, gode vennskap, en haug av materielle grunnverdier vi lett tar for gitt, men som ikke bør tas for gitt, dypdykk ned i f.eks. musikalske univers så store og interessante at de i seg selv er nok moro for et helt liv. Frisk luft, friskt vann, god mat og ytterligere nytelsesemidler er også ting som ofte fortæres uten den anbefalte dose fokus på nytelse og ydmyk takknemlighet i en stresset hverdag.

Achsel Ford October 10, 2017 at 7:03 PM
Ja, i kølsvarte! Vi må aldri la våre liv forsures mer enn ytterst uunngåelig av det skakkjørte storsamfunnets overgrep og dyrkelse av personlighetstrekk som ikke akkurat borger for noen hyggeligere fremtid enn den fortid vi nå lever med konsekvensene av, for da har jo terroristene vunnet! ;)
A. Ford. Just Ford, no foundation, no -ism.
"Yesterday's weirdness is tomorrow's reason why"
-Dr. Gonzo/ Hunter S. Thompson

Achsel Ford October 10, 2017 at 7:11 PM
Jeg er ikke så flink til å støtte som jeg burde, men vit at jeg er med deg i ånden. Jeg er ikke egentlig en spesielt konvensjonelt religiøs person, som du nok har forstått, men jeg sier allikevel med tonnevis med tro bak ordene: Du skal ikke gi opp noe som helst, Øyvind Holmstad. Jeg er pokker så sikker på at det påhviler deg et oppdrag og et ansvar, og du har formodentlig derfor det som skal til for å løse det. Akkurat hva det er, vet du antakelig bedre enn meg, men det vil bli tydligere etter hvert, og det er garantert en smule viktig. Det har selvfølgelig både lokale, nasjonale og muligens også globale konsekvenser. Følg hjertet, du er nå etter en smertefull prosess faktisk fri fra mange lenker. Det er kanskje ikke tilfeldig.

Hilsen fra Elisabeth Hoem, redaktør i debatt1, som syntes det var svært synd jeg måtte ta ned artikkelen "Samfunnets instanser er flygende aper":

okt 12 kl. 9.06 PM

Hei!

Tusen takk for svar og forklaring. Og for at du viser meg tillit. Alt i orden!

Jeg forstår av enkelte av dine innlegg, som berører personlige historier og har et detaljnivå men med anonymiserte personer, (selvfølgelig ikke for de som er involvert..) og det er som å komme inn midt i en historie...ikke alltid jeg har løftet de fram. Men slike detaljer og saker du tar opp, særlig i ditt siste innlegg (men har også vært i andre av dine innlegg), virker sannferdige og interessante for andre å lese. Tror andre også kan kjenne seg igjen i andre sammenhenger. Så jeg profilerte det i sideblikk spalten, p.g.a. at det var en personlig historie og godt skrevet.

Jeg kjenner jo ikke til så mye om din situasjon, men jeg ønsker deg det beste og masse lykke til med situasjonen.

Velkommen tilbake til D1 - med nye innlegg. Du finner nok inspirasjon til å få det til på best mulig måte :)

Beste hilsen

Elisabeth

Artiklene


- Å miste sin bedrift etter en skitur

- Samfunnets institusjoner er flygende aper

Comments

  1. Re: Livsnyteri

    Det er i grunnen en av de få tingene man kan gjøre som motstand mot en tilsynelatende overmektig fiende, et fasttømret eller i hvert fall veldig tregt bevegelig system; nyte tilværelsen som aller best man kan, tross alle farer og sorger som truer til enhver tid, mot alle odds og mot bedre vitende, så og si. Ingen grunn til å vente til etter revolusjonen med å gjøre sånt man faktisk vil slåss for å kunne fortsette å gjøre (mer) av, når det faktisk går an å gjøre det allerede! Og gjør det ingen nytte i et større perspektiv, er det allikevel sin egen belønning. En viktig ting å huske ifbm. avnytelse av tilværelsen, er at man alltid må stille forventninger og krav på rett nivå, og forstå hvor gratis og ikke-destruktiv glede faktisk finnes. Vi nevner i fleng: Naturen, gode vennskap, en haug av materielle grunnverdier vi lett tar for gitt, men som ikke bør tas for gitt, dypdykk ned i f.eks. musikalske univers så store og interessante at de i seg selv er nok moro for et helt liv. Frisk luft, friskt vann, god mat og ytterligere nytelsesemidler er også ting som ofte fortæres uten den anbefalte dose fokus på nytelse og ydmyk takknemlighet i en stresset hverdag.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Takk Achsel, så lenge jeg har din og Bongards tillit er jeg trygg i fare. Samme hvor tykk ånden etter Johnsons skapning ligger over totenjordene. Setter umåtelig pris på deres visdom, formaninger og oppfordringer. Og Bongard selv, ja han faller stadig oftere i staver over naturens mirakler:

      https://radio.nrk.no/serie/mellom-himmel-og-jord/DMTL04000417/22-01-2017#t=17m56s

      Delete
    2. Ja, i kølsvarte! Vi må aldri la våre liv forsures mer enn ytterst uunngåelig av det skakkjørte storsamfunnets overgrep og dyrkelse av personlighetstrekk som ikke akkurat borger for noen hyggeligere fremtid enn den fortid vi nå lever med konsekvensene av, for da har jo terroristene vunnet! ;)

      A. Ford. Just Ford, no foundation, no -ism.

      "Yesterday's weirdness is tomorrow's reason why"

      -Dr. Gonzo/ Hunter S. Thompson

      Delete
    3. Jeg er ikke så flink til å støtte som jeg burde, men vit at jeg er med deg i ånden. Jeg er ikke egentlig en spesielt konvensjonelt religiøs person, som du nok har forstått, men jeg sier allikevel med tonnevis med tro bak ordene: Du skal ikke gi opp noe som helst, Øyvind Holmstad. Jeg er pokker så sikker på at det påhviler deg et oppdrag og et ansvar, og du har formodentlig derfor det som skal til for å løse det. Akkurat hva det er, vet du antakelig bedre enn meg, men det vil bli tydligere etter hvert, og det er garantert en smule viktig. Det har selvfølgelig både lokale, nasjonale og muligens også globale konsekvenser. Følg hjertet, du er nå etter en smertefull prosess faktisk fri fra mange lenker. Det er kanskje ikke tilfeldig.

      Delete
    4. Når det gjelder meg og han fyren på bildet øverst, er vi ikke en og samme, men jeg likner nok kanskje litt på'n på innsida. Eksteriøret er mye mer som ditt; høy, slank, nordiske trekk og helt glattbarbert fra hake til isse medmindre jeg har vært lat, for det skal i hvert fall i prinsippet være dalailama-style frisyre.

      Delete

Post a Comment

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…