Skip to main content

The Permaculture Research Institute of Europe in Tolfa?

Hei!

By the way, should it be of interest to establish PRI Europe in Tolfa, Italy: https://blog.p2pfoundation.net/tolfa-in-italy-a-future-hub-for-the-commons-in-europe/2014/06/25

This could be done as a part of the towns commons, maybe in cooperation with p2p-foundation. Pål Steigan is a friend of mine, and he has now got this culture monastery: https://steigan.no/2016/11/28/tolfa-il-convento-e-allumiere-su-rai-2/

Anyway I might go there next year, to see if I can help Steigan with his new media company Mot Dag. And to support the commons of the town. A PRI-institute as part of the most alive commons in Europe should be quite unique in my opinion. Steigan is an influential person there, and it was the mayor that offered him the monastery. Steigan supports permaculture.

Øyvind Holmstad

The fields of Tolfa are held as a commons. Why not have the Permaculture Research Institute of Europe here?

Image: Ra Boe

Hi Oyvind, 
We run PRI Australia and PRI Jordan. Other PRIs are run by locals/residents of the specific areas. They are set up in conjunction with our PRI Master Plan team, but what we offer is primarily advice and consulting services in setting them up. If you or someone else is interested in setting up a PRI Europe please do get in touch with more details and I will connect you to the right person. 
Kind Regards, 

Amatullah Duniam
Education Coordinator

----------

Thank you very much! I will discuss the matters with Pål Steigan, if there are possibilities to use the commons of Tolfa for permaculture, and if he can open up his monastery for education classes? In earlier times it was common that the land around towns were held as commons for the towns residents, and I think it should become like this again. Tolfa is therefore a very good example, still practicing this ancient tradition.

Kind regards,
Øyvind Holmstad

Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…