Olterudelva i vinterskrud

-Buy.

-Buy.

-Buy.

-Buy.

-Buy.

-Buy.

-Buy.

-Buy.

-Buy.

-Buy.

-Buy.

-Buy.

-Buy.

-Buy.

-Buy.

-Buy.

-Buy.

-Buy.

-Buy.

Takk!

Vindkraftverk på Eina!

Jeg kan garantere at det er Østre Totens ordfører, som har stått i bresjen for vindkraftverket ved Eina, hvor det ser ut til at et par vindturbiner skal få plass på Østre også, til ordførerens velbehag.

Oppdatering!

Vi får ingen turbiner på Østre, da dette vindkraftverket ligger sør-vest for Eina, og ikke nord-øst, slik jeg trodde. Men utsynet fra Tjuvåskampen blir med dette bare enda verre, med turbinene beliggende på åsen mellom Einafjorden og Trevatna, rett bakenfor der bildet er tatt!

John Fiskvik omtaler saken her:

Vindkraft, Vindkraftverk | Regionen vil ikke vinne på vindkraft! Tvert om! (hadeland.no)

Fotografiet er tatt fra Einafjorden, hvor vi ser opp mot Tjuvåskampen, hvor ordføreren vår nok aller helst ville hatt vindkraftverket sitt. Men da dette ikke gikk, kom han opp med den djevelske ideen å ødelegge utsynet fra Tjuvåskampen, ved å plassere et blinkende og snurrende vindkraftverk på Eina.

Med dette får vi utsyn mot vindkraftverk både østover og vestover fra Totenåsen.

Han synes nok at det skal bli en lettelse å bli kvitt meg og jentene også, fordi vi stikker til Frankrike ved første spadetak, og setter aldri vår fot i Norge igjen!

Bestill fadografiet fra Einafjorden her.

"Jøje meg, gikk inn på Zephyr, og dette området blir jo liggende rett bakenfor der jeg stod ved Einafjorden i høst og fotograferte mot Tjuvåskampen på Totenåsen. På Østhøgda får man jo vindkraftverket i Odal rett i fleisen, så jeg har vært så glad for at vi fremdeles har vindturbinfritt utsyn vestover fra Tjuvåsen, så kommer dette!

Ordføreren på Østre Toten vil sikkert synes det er et vakkert skue, da han vel aller helst skulle hatt disse turbinene oppe på selve Tjuvåskampen. Men Tjuvåsen blir jo ødelagt allikevel med vindturbiner på Eina, ikke snakk om at jeg orker å gå opp dit og få dette i trynet!

Heldigvis fikk ikke eldstejenta tysk, og måtte ta til takke med fransk i valgfag, som hun nå stortrives med. Frankrike satser på atomkraft, så vi stikker til Frankrike med det samme spaden stikkes i jorda for den første vindturbinen på Eina, og setter aldri vår fot på norsk jord igjen, fordi dette vil jeg ikke se med egne øyne!" - PermaLiv

NEI til vindturbiner i Søndre Land/Vestre Toten/Gran | Jøje meg, gikk inn på Zephyr, og dette området blir jo liggende rett bakenfor der jeg stod ved Einafjorden i høst og fotograferte mot Tjuvåskampe... | Facebook

NEI til vindturbiner i Søndre Land/Vestre Toten/Gran | Facebook

Debatt, Aksjonsgruppe | Regionen vinner ikke på luftslott (oa.no)

***

Dette er da det verste, eneste grunnen til at vi fremdeles holder oss her, er fotografiet, men kommer dette vindkraftverket ved Eina, da er det over og ut!

Arkitekturopprøret Gjøvik og Toten | *GRUSOM STEDSUTVIKLING og grønn symbolpolitikk* | Facebook

“- Mennesker er omtrent som kaninene i Australia – en fremmed art som har invadert hele jorden og nå er i ferd med å overutnytte naturgrunnlaget vårt. Hver og en av oss handler som om vi levde i Øst-Afrika for 200.000 år siden. Følelsene våre, kjøpetrangen, er drepende for jorden, sier Terje Bongard.”

Klima, Human | - Følelsene våre dreper jorden (nettavisen.no)

Det er helt forferdelig at vi ikke fikk innført lommedemokratiet til Bongard i 2018, slik planen var, samt at det er helt forferdelig at man har ødelagt Grythengen, menneskene har spredd seg som kaniner her, og bor nå alle steder rundt omkring i kulturarven vår, og nå kommer dette!

"Hva i granskogen! Skjer dette, pakker vi koffertene og flytter til Frankrike med det samme! Tre kommuner må vel bety Østre og Vestre Toten og Gjøvik. Vet ordføreren på Østre er en stor fan av vindkraftverk. Selv er både jeg og kona medlemmer av Motvind Norge, og hele familien er medlemmer av Motvind Innlandet. Utrolig trist at dette skjer, etter at vi feiret tiårsjubileet for nedkjempelsen av vindkraftverket på Totenåsen. Så skjer dette, da bare selger vi alt og flytter til Frankrike. Trist nok å se vindkraftverkene på rekke og rad på andre sida av Mjøsa. Vi kommer ikke tilbake til Norge da, fordi dette vil jeg ikke se med mine egne øyne, så vi reiser med det samme spaden stikkes i jorda. Da blir det slutt på mjøsfotografiet!" - PermaLiv

Om Åsens Venner og planene om de 70 vindturbinene på Totenåsen – LeveVeg (wordpress.com)

70 vindturbiner var det ja, nå har de slengt på seks ekstra, dette blir nok et flott syn oppe fra Tjuvåskampen. Så ordføreren på Østre Toten, han fikk lurt oss allikevel, aller helst ønsket han vel et vindkraftverk oppe på selve Tjuvåsen, men når dette ikke gikk, da fant han at det kunne være like bra å ødelegge utsikta fra Tjuvåskampen. Fordi da får han jo ødelagt Tjuvåskampen allikevel, samtidig som man kan se vindkraftverk både fra Østhøgda østover og Tjuvåskampen vestover, fra Totenåsen.

Så jammen er det godt eldstedattera fikk fransk, og at vi allerede er i gang med forberedelsene for å flytte til Frankrike. Jentene kommer til å klare seg kjempebra, i Italia trodde de at kona var gift med en italiener, da jentene så så italienske ut, og jeg tenker at i Frankrike vil de tenke at hun er gift med en franskmann. Så når de ser meg, da forstår de nok ingenting, da jeg verken ser særlig fransk eller italiensk ut. Ja, egentlig ser jeg vel ikke ut i det hele tatt!

Men dette er trist, og jeg håper totningene er rede til å ta kampen nok en gang💪

En interessant presentasjon av Frankrikes demografiske utfordringer, særlig islam. For Norges del vil jeg si nordmenn er den største utfordringen, da de helt har utslettet seg selv, ved å utslette Grythengen. For hva er vel Norge uten Grýta-øl, uten det store Grytheng-spelet på festsletta øverst i Stysjin, uten Toner på Stabburstunet akkompagnert av husorglet til Nils Lindstad og ferske vafler med nyrørt jordbærrøre fra jordbæråkeren til bestemor, uten søndagsskole ved den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, hvor barna fikk lære at slik som denne brønnen, slik er Jesus, en kilde med livets vann som aldri går tørr, ikke engang uten tørrsommeren 1947, uten filosofistien til oldefar fra kjørbrua ned til filosofibjørka han fredet ved stenelven Grýta, uten dølagampen Rauen II beitende i Grytheng-hågån, uten herr Fossemøllens mølle i full fart ved kulturelva si, uten Fossemøllen II sammen med Fossemøllen I, uten å kunne stå på Stabburstunet for å la seg fylle av det sublime under stjernehimmelen i mørke vinternetter, uten hoppbakken til gamlefar i grustaket ovenfor Bjørkely, uten Stabbursjordet bugnende av grønnsaker vannet av ila øverst i jordet, uten barna lekende ved Stysjin-bekken, uten pilegrimsvandrere vandrende etter Dahls-leden rundt Totenåsen, uten det nyromantiske våningshuset til Herman i planketømmer og sveitser-drage-stil, uten den rokokko, nyromantiske seinpietismen? Ja, sånn kunne jeg fortsatt og fortsatt i det uendelige!

Så Grythengen, dette er det viktigste stedet for den vestlige sivilisasjon, viktigere enn Frankrike!

Forresten, vindkraftverket på Eina, det skal også ha noen turbiner i Gran og Søndre Land, så det ligger litt lengre sør-vest enn hva jeg trodde. Uansett, ordføreren på Østre Toten står bak, hvor grunnen til at vi ikke får noen turbiner på Østre, er for å avlede mistanken mot ham selv. Da det viktigste for ordføreren vår uansett er å få ødelagt utsikta fra Tjuvåskampen!

Ah, det har jeg ikke tenkt på, flytter vi til Normandie eller Brittany, havner jeg og AOWS på hver vår side av Biscaya-bukta😀 Han bor i Galicia.

AOWS tror jeg at jeg har fulgt omtrent siden 2018, da jeg fikk min a7III. Synd jeg ikke var 18 i 2018, da hadde jeg hatt et langt fotografi-liv foran meg. Men da doktor Hansen anbefalte meg å bosette meg i fuktig kystklima, da jeg fikk påvist kronisk faryngitt grunnet alt støvet i fabrikken, kan det være at jeg får noen år ekstra i Normandie eller Brittany👍

"We prepare to move to Normandie or Brittany now, as Zephyr plans a wind power plant by the Einafjorden Lake of Toten, here I live. Then you and I will stay on each our side of the Bay of Biscay. Cool! Hope we can meet from time to time then?

My oldest girl got French as third language of electives, she selected German, but she didn't get a place there. We're so glad she didn't now, and she loves French. Several reasons I prefer Normandie or Brittany, healthy climate for my breath, a more homogenous French population, and Rollo was either Norwegian or Danish.

Let's hope we can fight Zephyr still!

Ah, fantastic video🙂" - PermaLiv

Hvordan den vestlige sivilisasjon tok slutt i Grythengen

Vi avslutter den vestlige sivilisasjon formelt under 150-års jubileet for vår tid i kværnenga til herr Fossemøllen og pietistenga til oldefar, i 2025.

Tippoldebarnet til Nils Lindstad lærer nå å spille piano ved Kapp kulturskole. Hennes oldemor vokste opp som enebarn i stua på Lindstad sammen med sine besteforeldre, etter at hennes mor Gunda Gustava Østby døde av tuberkulose, hvor hun lærte å spille på husorglet til Nils Lindstad.

Etter 2025 har vi ingen ting her mer å gjøre, da vi har reddet vår historie fra å forsvinne ned i det Orwellske Minnehullet, samt avsluttet vår sivilisasjon formelt, sammen med at vi har feiret 150-års jubileet vårt. Dette blir helt sikkert også alene, da vi, som de aller siste representanter for den vestlige sivilisasjon, lever her totalt samfunnsforlatt.

Kun når tippoldebarnet til Nils Lindstad igjen kan spille på husorglet hans i Husmannstroens katedral, sammen med at alle biokulturelle koblinger i Grythengen er gjenopprettet, hvor vi får leve helt i fred her i enga vår som historiemalere og kulturbærere, kan den vestlige sivilisasjon gjenoppstå.

Hvis da, når den tid kommer, at franskmennene vil gi slipp på henne, for å la henne gjenforenes med sitt fedrealter?

Ps! At Husmannstroens katedral er en katedral, er det ingen tvil om, da hver gang jeg laster opp et fotografi av stabburet til Even Helmer hos Adobe, foreslår den kunstige intelligensen til Adobes datamaskiner, å legge det innunder "religiøse bygninger".

Bestill fadografiet her.

Mens Peterskirken har plass til 80.000 personer, er det kun plass til 8 personer i Husmannstroens katedral på Stabburstunet i Grythengen. Men det er ikke størrelsen det kommer an på, da den vestlige sivilisasjon ble avsluttet her, med den rokokko, nyromantiske seinpietismen, på tampen av den tredje, pietistiske bølge, hvor både staten og standssamfunnet lå i grus, hvor vi feiret haugianernes seier med forsamlingsfrihet, bevegelsesfrihet og ytringsfrihet. Hvor vi, med ikkevoldsmetoden, godt hjulpet av en gryende kapitalisme med lavthengende frukter, seiret med fredelige midler, der de tyske bøndene tapte, hvor Luther tok adelens og kongemaktens side, og hvor han sementerte det lutherske standssamfunnet.

Det var denne storslåtte seieren vi skulle ha feiret hver sommer med "Toner på Stabburstunet", med ferske vafler og frisk jordbærrøre fra jordbæråkeren til bestemor, sammen med tonene fra husorglet til Nils Lindstad, nå nedpakket i kaldtlageret på Øverby.

Allikevel, til tross for at Husmannstroens katedral beliggende ved Stabburstunet i Grythengen, er den vestlige sivilisasjons viktigste katedral, kom det ikke en eneste person hit, for å markere 100-års jubileet for stabburet til Even Helmer i 2020.

Et soleklart bevis på hvor dypt den vestlige sivilisasjon har falt!

"Poenget med inngruppedemokratiet er at det vil slippe til empati, samarbeid og sosial kontroll. I utgruppa blir slik atferd bare en romantisert moralisme ala FIVH som gir oss dårlig samvittighet. Det er jo slik vi helst vil være. Beskriver dette i boka mi." - Terje Bongard

Teksten nedenfor er hentet fra Fadografiet II: PermaLiv.MyPortfolio.com: Fadografiet II

***

Svært lesverdig intervju med Douglas Murray and Col. Richard Kemp hos JPost i dag:

- Douglas Murray, Col. Richard Kemp explain uphill battle for Israel

Personlig er jeg fremdeles i sjokk over 7. oktober - massakren, samt at Steigan & Co sammen med venstresida i norsk politikk, inklusive Den Norske Kirke og Hjelpepleierforbundet, ikke umiddelbart fordømte Hamas, men tvert imot gjorde seg selv til mikrofonstativ for nevnte organisasjons propaganda-apparat. Tross alt er vi vitne til hva som må være historiens alvorligste femicide.

Femicide and Hamas: The new war has women at the center of slaughter - The Jerusalem Post (jpost.com)

Her har vi å gjøre med en organisasjon som i flokk voldtar pur unge jenter, hvor, hvis de protesterer, bare hakker hodet av dem med en spade, og voldtar dem etterpå. Hvor de skjærer brystene av jødiske kvinner, for deretter å kaste ball med dem. Hvor de steiker babyene deres i steikeovnen. Samt hvor de paraderer i gatene med liket av ei naken kvinne på planet av en pick-up, mens deres supportere spytter på henne.

Så nå står PermaLiv helt alene i kampen for lommedemokratiet, hvor det har blitt meget klart for meg at IGD (Inn-Gruppe Demokratiet) må knyttes til velferdspietismen, hvor vi igjen kobler oss opp mot verdiene i velferdspietismen, da velferdsstaten har blitt et inhumant monster!

Nils Lindstad, som søkte sin tilflukt i velferdspietismen i Øverskreien i 1894, etter å ha spilt bort garden sin i Smågarda på Vestre Toten, bør bli den nye velferdspietismens maskot.

Neimen, ser man det, jeg søkte opp Smågarda, hvor Hallgeir Øfstaas kommer opp helt øverst i søket, hvor han satser stort med smågardshonning! Han husker jeg da fra Liv&Fred.

Om oss – Smaagardshonning

Om det var denne garden Nils spilte bort, vet jeg ikke, men i så fall tror jeg han ville blitt glad for at han spilte vekk garden sin til disse folka. Kanskje stikker jeg og jentene innom en gang vi sykler forbi, nå som Bøverbru gatekjøkken er nedlagt, slik at vi ikke lenger får kjøpt is, slik som sist gang, hvor vi syklet til Holotjernet. Fordi smågardshonning kan nok være et like godt alternativ😋

Men her skar det helt ut, jeg skulle liksom omtale intervjuet med Douglas Murray and Col. Richard Kemp, hvor jeg roter meg helt vekk i Smågarda. Uansett, kjenner jeg Øfstaas-folket rett, har de havnet på rett side i konflikten i Midtøsten, slik at vi kan nyte honningen deres med god samvittighet.

"Underscoring his 30 years fighting terrorists in Afghanistan and Iraq, Kemp said that he feels duty-bound “to do what little I can do to help fight this fight with you because it’s not just your fight – it’s a fight for Western civilization. The same ideology that’s attacking you now has attacked us in the past and will intensify its attacks in the future.”"

Denne kampen for den vestlige sivilisasjon, den kjemper vi her i Grythengen også. Men hvor Nils Lindstad spilte bort garden sin i Smågarda, har vi forspilt Grythengen, og dette er alvorlig, da den vestlige sivilisasjon tok slutt her, gjennom den rokokko, nyromantiske seinpietismen i Øverskreien.

Det greieste for å vise dette, er å ta utgangspunkt i Weinsberg-massakren, hvor Martin Luther etter denne, stilte seg på adelens side, under de tyske bondeopprørene. Dette var ikke småtterier, titusenvis ble drept, hvor bøndene, i sitt raseri mot adelen, ødela omkring 1000 slott. Dette kan dere lese mer om lenger nede her.

Deretter fikk vi sementert standssamfunnet, som en del av den protestantiske kirke, hvor det hang propaganda-hustavler i alle stuer og husmannsstuer, med formaninger om at alle hadde å kjenne sin stand, da stands-samfunnet, etter Luther, var en guddommelig forordning.

Først med husandakten, som ble innført som en forordning av den lidenskapelige stats-pietisten Christian VI, begynte standssamfunnet å slå sprekker. Fordi med husandakten, som formante gårdeierne til å samle alt husfolket til husandakter, begynte folk både å samles og å ytre seg, hvis konsekvenser danskekongen nok ikke hadde reflektert skikkelig over.

Dette sementerte seg etter en tid i haugianismen, hvor haugianerne representerte en form for folke-pietisme, i opposisjon til stats-pietismen. Haugianerne var tunge, gravalvorlige, barokke kristne, men de kjempet fram forsamlings-, ytrings- og bevegelsesfrihet, hvor vi, under den lystige, rokokko, nyromantiske seinpietismen her i Øverskreien, skummet fløten av haugianernes kamp.

Mer rekker jeg ikke nå, det skal bli stygg-kaldt til uka, så jeg må ned i Stysjin for å hogge et par tørr-"ørdre", slik at jeg har noen skikkelige kubber å spe på med, i denne kalde stua vår, i Stuejordet i Grythengen.

Hvem er urfolket i Øverskreien?

Fotografiet er tatt mellom de to mørkevernene på kjørbrua og låvegrava, mot Ovren, hvor Ovren Mikkelson var smed og husmann. Overnengen lå nede i høyre hjørne.

La oss få være i fred med det sublime over kulturelva vår!

Bestill fadografiet her.

For Norges del vil jeg si nordmenn er den største utfordringen, da de helt har utslettet seg selv, ved å utslette Grythengen. For hva er vel Norge uten Grýta-øl, uten det store Grytheng-spelet på festsletta øverst i Stysjin, uten Toner på Stabburstunet akkompagnert av husorglet til Nils Lindstad og ferske vafler med nyrørt jordbærrøre fra jordbæråkeren til bestemor, uten søndagsskole ved den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, hvor barna fikk lære at slik som denne brønnen, slik er Jesus, en kilde med livets vann som aldri går tørr, ikke engang uten tørrsommeren 1947, uten filosofistien til oldefar fra kjørbrua ned til filosofibjørka han fredet ved stenelven Grýta, uten dølagampen Rauen II beitende i Grytheng-hågån, uten herr Fossemøllens mølle i full fart ved kulturelva si, uten Fossemøllen II sammen med Fossemøllen I, uten å kunne stå på Stabburstunet for å la seg fylle av det sublime under stjernehimmelen i mørke vinternetter, uten hoppbakken til gamlefar i grustaket ovenfor Bjørkely, uten Stabbursjordet bugnende av grønnsaker vannet av ila øverst i jordet, uten barna lekende ved Stysjin-bekken, uten pilegrimsvandrere vandrende etter Dahls-leden rundt Totenåsen, uten det nyromantiske våningshuset til Herman i planketømmer og sveitser-drage-stil, uten den rokokko, nyromantiske seinpietismen? Ja, sånn kunne jeg fortsatt og fortsatt i det uendelige!

Så Grythengen, dette er det viktigste stedet for den vestlige sivilisasjon, viktigere enn Frankrike!

***

Øverskreiingene mener vi, som rokokko, nyromantiske seinpietister og kværnfolk i Grythengen, ikke hører til i Øverskreien, at vi er inntrengere her, og at vår kultur, historie, religion, teknologi, kosmologi, filosofi, arkitektur, verdier, minner, tradisjoner, forfedre og landskap, ikke har noen som helst tilknytning til Øverskreien, selv om det ble brygget Grýta-øl her i Grythengen allerede for 1500 år siden. Dette er langt på veg like lenge siden som da dødehavsrullene ved Khirbet Qumran ble nedtegnet!

PermaLiv.MyPortfolio.com: Fotografi nr. 5000 uten Grýta-øl!

Kan det være at dagens øverskreiinger er fremmede for Øverskreiens kultur, historie, teknologi, kosmologi, filosofi, arkitektur, verdier, minner, tradisjoner, forfedre og landskap, slik at det nå kun er vi i kværnenga til herr Fossemøllen og pietistenga til oldefar, som hører til her? Slik at dagens øverskreiinger bør flytte/forflyttes, slik at vi kan få være i fred med den vestlige sivilisasjons viktigste kulturarv, viktigere enn Frankrike, for vår sivilisasjons opprettholdelse!!!

Ja, jeg bare undres, men dette er jeg nok alene om, fordi dagens øverskreiinger ser ut til å ha mistet undringens evne, sammen med så mye annet.

Taterne ved Sagplassen til Olterud sag

Sagplassen til Olterud sag i dag, hvor taterfølgene i Øverskreien holdt til. Bakenfor benkene var det en stor badedam med ei lita strand, nedenfor demningen til Olterud sag. Stien til denne gikk ned på skrå ovenfra. Taterbarna hadde det nok riktig bra og koste seg veldig i denne store dammen, som var den største dammen i Olterudelva, sammen med Nygardsæterdammen.

På berget til venstre satt taterne og koste seg i sola om dagen, og sang og fortalte historier om kvelden. Bålplassen lå sikkert ved dette berget.

Det var Halvard Solhaug som eide Sagplassen på denne tiden, så han må ha hatt et godt forhold til taterne.

Bestill fadografiet her.

Jeg fikk snakket litt med far igjen, hvor han fortalte at tateren som lurte ham med klokka, og Nicolai, som kjøpte høy av bestefar, var fra to helt forskjellige taterfølger. Så da vet vi at det i alle fall var to taterfølger, som benyttet Sagplassen under sine reiser.

Far husket ikke helt hvor gammel han var, men han mener han var mellom 8-12 år, i møtet med begge taterne i Grythengen.

Dette var nok av de siste taterfølgene i Øverskreien, fordi far fortalte at ikke lenge etterpå ble det forbudt for taterne å holde hest, da myndighetene mente taterhestene hadde det for tøft. Så myndighetene brøy seg åpenbart mer om hestene, enn om taterne og taterkulturen. Men egentlig var vel det hele et skalkeskjul for å ta knekken på taterne og kulturen deres.

Jeg vet ikke når jeg får skrevet ut denne artikkelen skikkelig, men skulle gjerne visst enda mer om taterfølgene i Øverskreien, så husker folk noe, ta kontakt med Helmer Holmstad i Hurdal.

Aller tøffest ville det vært hvis vi fikk bekreftet at Stor-Johan holdt til på Sagplassen, kjempen på 214 cm og 177 kilo. Tenker folk ikke turte å nekte ham høy til hesten hans, så hesten til Stor-Johan hadde det nok riktig bra!

***

Fikk vite av far i går at han ikke var helt sikker på om den tateren som var med Nicolai i Grythengen, het Karl eller var hans bror, evt. sankebror. Far sa det var mulig han bare kalte dem Karl og Nicolai, fordi han hadde hørt disse omtalt som brødre, og at han da tenkte det var Nicolais bror, som var med ham.

Uansett, det er helt sikkert at Nicolai har vært her i Grythengen! Glemte dessverre å spørre om hvor gammel far var, da Nicolai var her for å kjøpe høy. Skal spørre om dette ved neste anledning.

Fint hvis noen vet om Stor-Johan også kan ha campet på Sagplassen?

***

Skal skrive ut denne artikkelen ved anledning, tar bare med noen flere opplysninger.

Stor-Johan skal ha vært 214 cm høy og veid 177 kg, se her.

Her er hans profil på Geni:

- Karl Johan Algodt Fredriksen, Stor-Johan

Hans sønn, som far husket, han husket brødrene Karl og Nikolai, er oppkalt etter sin far, men har hatt kallenavnet Lill-Fredrik. Dette betyr vel ikke at han var så liten, bare at han var mindre enn sin far.

Far snakket med noen i Hurdal, som kunne fortelle at en gang hadde Karl vært ute på reise, hvor ei gammel kjerring hadde spurt om å få sitte på, og han svarte nei. Da gikk det bare en halvtime, og så ble hesten halt. Så gamle kjerringer er ikke å spøke med!

- Karl Johan Fredrik Johansen Lövgren, Lill-Fredrik

Neimen, dette var da veldig rart:

Also Known As: "Lill-Fredrik", "Lille-Fredrik"

Birthdate: September 10, 1866

Death: August 30, 1942 (75) (Slag)

Hvordan kan far huske Karl, hvis han døde samme år som far ble født? Dette har jeg vondt for å tro. Og Stor-Johan døde i 1946, så selv om det er teoretisk mulig, har jeg også vondt for å tro at det er Nicolai og hans far Karl som har vært her, og at far husket dem som brødre, da han var så liten. Men jeg ser fra SNL at Stor-Johan og hans kone Ulla skal ha hatt med seg 17 barn, inklusive såkalte sankebarn, som var andre tater-barn de tok til seg. Kan da denne Karl ha vært en sanke-bror til Nicolai?

Far får forsøke å finne ut av dette, før jeg skriver ut artikkelen!

Uansett, for Nicolai stemmer alt, da han først døde i 1965:

- Petter Nicolai Johansen Hartmann (Johansen)

Det var da Nicolai som var her og kjøpte en sekk høy av bestefar Bjarne, slik som beskrevet nedenfor.

Dette kan stemme bra, da av Karl og Nicolai, var det kun Nicolai som hadde hest. Men som sagt, far får undersøke videre omkring hvilken Karl, som var på Sagplassen?

Så da har vi fått vite en hel del om tatrene ved Sagplassen til Olterud sag, samt funnet igjen livshistorien til den skogfinnen, som holdt til i Holmstadmarka på 1600-tallet, i løpet av et par høstuker. Dette må da være bra jobbet?

Skogfinnen i Holmstadmarka har faktisk blitt dedikert ei halv side i Hurdals bygdebok, på s. 90. Håper flere vil være med i lokaliseringen av halvgarden hans, i Holmstadmarka. Han bygslet da altså en halvgard under Holmstad, dette vil jeg tro betydde at han dreiv med svedjebruk?

***

Oppdatering! Far husket nok litt feil, da han har snakket med noen i Hurdal, og et taterfølge hadde sjelden mer enn et par hester, hvor de som kunne syklet eller gikk. Så vognene var nok helst for barn og gamle, hvor de da vel lå i telt, og ikke i vognene.

Brødrene Karl og Nikolai var godt kjent i Hurdal, de var sønner av en berømt tater som het Stor-Johan, som vel da var fryktelig sterk. Stor-Johan hadde 12 barn. Uansett, det er da klart at dette taterfølget kom over åsen fra Hurdal.

Skal skrive opp igjen teksten, men skal først forsøke å få tatt et bilde av sagplassen, der de lå. Innen den tid har jeg kanskje fått vite enda mer om tatrene i Øverskreien også.

Sagplassen om vinteren, men det var nok kun om somrene, at taterne holdt til her. Hvor de var om vintrene, vet jeg ikke?

Bestill fadografiet her.

***

Da fikk jeg vite litt mer om tatrene ved Olterud sag. Det var et til to følger der om somrene, hvor de lå på sagplassen der det nå er en benk og en liten plen. Denne plassen var større da, da den nye gamlevegen gikk på skrå opp rett ovenfor garasjen til Solhaug trevare. Det var en 6-7 vogner (familier) som lå her, hvor det nok mye var den flotte badedammen rett nedenfor demningen til Olterud sag, hvor onkel holdt på å drukne da han skulle lære å svømme, da noen store gutter dro til seg pinnen som han holdt seg i, som var grunnen til at de valgte denne plassen.

Far (Jon Helmer Holmstad) fortalte at det var en stor plass hvor tatrene samledes nede ved Kloppen, rett på andre sida av brua når man kommer fra Kloppen, på høyre side, der hvor Riselva renner inn i Lenaelva. Så det er mulig at tatrene, når de kom over Totenåsen, først fordelte seg på mindre småplasser, for så å samles igjen nede ved Kloppen?

Uansett husket far to taterjenter som satt ved bålet her ved Kloppen, mens de spilte gitar og sang, og dette var noe av den vakreste sangen han noen gang hadde hørt, og det mente han nok enda i dag, en 70-80 år etterpå.

En gang hadde også Bjarne Holmstad kommet i full fart her på sykkel ned bakken mot brua, hvor en tjoret hest gikk på andre sida av vegen, med tauet spent over vegen. Da Bjarne ikke hadde bremser på sykkelen, ropte han til dem, hvor det var i siste liten de fikk hesten over vegen igjen.

Men tilbake til tatrene i Øverskreien, far fortalte at de gjerne gikk rundt for å be om en griseknoke eller noe til mat, som de vel da kokte suppe på. Ellers både solgte og kjøpte de, hvor de en gang kjøpte en demontert etasjeovn (eller deler av den, muligens skrapjern) i størhuset her i Grythengen, av far, han var vel da omkring ti år gammel. De bød 10 kr for denne, hvilket var riktig bra, så far gikk inn og spurte om han fikk selge den, hvilket han fikk. Han var med å bære den ut, hvor, når han skulle få betalingen, tateren tok fram ei klokke, og lurte på om han ikke ville ha denne i stedet for? Far syntes det var ei fin klokke han, hvor han ble overbevist om å ta denne heller enn tikroningen. Men denne klokka gikk bare i et par dager, og far fikk den aldri i gang igjen, så dette ble en dårlig handel. Uansett ble det et godt minne, 75 år etterpå!

Han husket også at det var to brødre som lå her nede på sagplassen, to svære, korpulente karer, som han ikke så forskjell på, så det er mulig de var tvillinger? De het Karl og Nikolai. En gang hadde Nikolai vært her for å kjøpe en sekk med høy av Bjarne, hvor da bestefar ble med ham på låven for å stappe høyet i sekken. Da hadde Nikolai sagt at dette var nå bare halm det, hvor Bjarne ble irritert og sa at dette, det er fint høy det! Ja, det er det, sa Nikolai da. Så betalte han det høyet var verdt, uten noe mer pruting.

Garasjen ved sagplassen til Olterud sag. Tidligere gikk den nye gamlevegen opp på skrå rett ovenfor denne garasjen, hvor den kom opp der villaen i Grythenghågån nå ligger. Derfor var Sagplassen større på taternes tid, enn i dag.

Halvard Solhaug, driver av Olterud sag, fikk 10.000 kr. i erstatning da gamlevegen ble flyttet tilbake. Denne bygde han potetbu for. Dette ble det snakket mye om, da folk mente han hadde fått gratis potetbu, da sagbruket da gikk så dårlig, at de mente han ikke trengte denne plassen allikevel.

Etterpå solgte han den gamle potetbua på Furu til Per og Astrid Kløvrud, som da bygde en villa der.

Taterne lå da altså på Sagplassen til Halvard Solhaug, slik at han må ha hatt et godt forhold til de reisende.

Så da Halvard var så snill mot taterne, kan vi vel si at han fortjente de 10.000 kronene han fikk for Sagplassen. Vi kan si at dette var for leia😂

Bestill fadografiet her.

Modernismen og det store Ingenting

The modernist approach to design is crude, since it depends upon a dangerous premise: the spontaneous re-invention of architecture by genius designers. Forget evolved solutions to climate, cultural needs, materials, human scale, and other inviolable constraints. Gone is the slow accumulation of adaptive responses, the patient evolutionary correction that produces resilient, complex designs. Modernism is all mental tinker-toy stuff, meant to function for a short while, and then be gone. Here we have transient and wildly expensive consumerism at its worst, played with buildings and pieces of city. The products degrade, get dirty, show their age, and become hated. - Nikos A. Salingaros

Ha, ha, det er lenge siden jeg har ledd så godt, falt nesten av stolen😄

I videoen ovenfor nevner Stewart Hicks "The Neverending Story - The Nothing", en filmatisert barnebok, som jeg tror jeg har hørt om, men nå fikk jeg i alle fall slått den opp.

The Neverending Story - Wikipedia

Definivt en barnefilm jeg vil kjøpe til jentene ved anledning, hvis den finnes som DVD!

Grythengen er nå et stort ingenting, da alle biokulturelle koblinger er brutt, og dette er veldig rart, så mange historier som er fortalt her, på Stabburstunet, på festsletta øverst i Stysjin, ved kjøkkenbordet. Hvor dette stedet ble påbegynt med Grýta-ølet, brygget på bygg fra Holmstadjordet og vann fra den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, hvor det tok slutt med bedehus-kaffen, kokt på vann fra den samme brønnen.

Vår historie var like ved å forsvinne ned i det orwellske minnehullet, hvor jeg fikk berget den i siste liten, før det orwellske minnehullet lukket seg for godt.

Nå gjelder det at vår historie ikke forsvinner igjen, fordi da har vi jo ingenting å fylle opp det store tomrommet med igjen, hvis vi noen gang igjen skulle ønske å leve som noe annet enn selvhatende nihilister.

"No nation takes its national literature more seriously than Russia. In these horrid times, only a minority of educated Britons would recognize Shakespearian references, and the same applies to Dante in Italy, Goethe in Germany, and Balzac in France. While wokedom seeks to eradicate dead white males from the collective memory of what still calls itself “the West,” Turgenev, Tolstoy, Chekhov, and Dostoevsky are alive and well in Russia. They are safe from the barbarism of the cancel culture in their native land; and their opus itself has helped Russia remain remarkably immune to the self-hating nihilism gripping the West." - Srdja Trifkovic

Dostoevsky, Putin, and the Russian Soul - Chronicles (chroniclesmagazine.org)

Forresten, når vi skal til Paris, da skal vi opplagt se et stykke av Honoré de Balzac, som nevnes her. Jeg kommer vel ikke til å forstå så mye, men storesøster får viske oss i øret, når det skjer noe viktig.

Bjørn Grinde om bomiljø og varige bånd

Original artikkel hos Flux.

Svært viktig og nytenkende intervju med Bjørn Grinde, forfatter av boka «Den menneskelige dyrehage – en reise i alternative levemåter».

Grinde er like klartenkt som Terje Bongard, men så er de også begge biologer.

MØNSTERET BYGGER PÅ AKKURAT DET SAMME, OG VILLE VÆRT ET GLIMRENDE CASE-STUDY HVIS DISSE “SAMFUNNSFORSKERNE” HADDE VÅKNET, MEN SOM DU PÅPEKER: VI MÅ FÅ KONTROLL OVER DET GIGANTISKE PRODUKSJONSAPPARATET. DET ER DET SOM TRUER EKSISTENSEN VÅR. - Terje Bongard

Les også grindes essay: Lever vi i en dyrehage?

La det være klinkende klart, som Gro sa det, at flytter man inn i et tunfellesskap, da er man i det for fellesskapets del, ikke for egen del. Har du et tunhjerte er du alltid på utkikk etter hva du kan gjøre for å øke den generelle livskvaliteten i tunet, for å intensivere skjønnheten, og hver gang du treffer din nabo spør du om det er noe du kan bidra med, slik at hun kan få et bedre liv.

Den største synd et tunfellesskap kan begå er å la en familie forgå i et lommehull, der man istedenfor å hjelpe dem opp kaster småstein på dem, hvor man nyter at de råtner vekk i det kalde, ekle lommehullet sitt. I et tunfellesskap har alle rett til å bo i en lommekrok, og enhver har plikt til å sørge for at så skjer!

Livskvalitet i alternative samfunn

Interessen for menneskehjernen gjorde Bjørn Grinde til biolog. Han har besøkt alternative småsamfunn over hele verden for å finne ut hvordan vi kan bo oss lykkelige.

Bjørn Grinde er forskningssjef ved Divisjon for psykisk helse, Folkehelseinstituttet. Han er aktuell med boken «Den menneskelige dyrehage – en reise i alternative levemåter». 

– Hvorfor kaller du boken din «Den menneskelige dyrehage»?

– I de første dyrehagene nøyde man seg med å gi dyrene kost og losji. Det var ikke nok for å trives. Dyrene skrapte seg til blods, og dyrepasserne skjønte at de måtte ta hensyn til miljøet, altså innhegningen. Dyrene trengte forhold de var tilpasset fra naturens side. Vi lever i et samfunn nokså fjernt fra det mennesket er tilpasset å leve i. Det fører til sivilisasjonssykdommer som diabetes, allergier og ikke minst psykiske lidelser. Cirka halvparten av den norske befolkning får en diagnostiserbar psykisk lidelse i løpet av livet. Det er viktigste årsak til sykefravær og uføretrygd. I tillegg kommer all nedsatt livskvalitet som ikke kan diagnostiseres.

– Er hjernen som organ særlig sårbar for miljøpåvirkning?

– Hjernen utvikler seg i samspill med miljøet. Et miljø som aktiverer for mye negative følelser, gir psykiske problemer. For å bli lykkelige må vi unngå å aktivere hjernens straffmoduler – som frykt, lavt humør og fysisk smerte. Disse funksjonene er laget for å ha en lav terskel. Vi reagerer raskt på fare, fordi det er farligere å la være enn å reagere en gang for mye. Ved å insistere på at barn skal gråte seg i søvn for å lære seg å sove alene, tror jeg vi gir fryktfunksjonen en solid dose trening. Noen barn tåler det bedre enn andre, men 15-20 prosent av den voksne befolkningen har sykelig angst. Da har fryktfunksjonen blitt overtrent på ett eller annet tidspunkt.

– Det er lett å skjønne at vi trenger frykt og smerte for å overleve, men hva slags biologisk hensikt har lavt humør?

– Det skal også lære oss å unngå noe. Det viktigste er kanskje å unngå å havne alene, så vi får sosial trygghet. I vårt samfunn kan man forsåvidt klare seg alene, men vi er tilpasset sosial tilhørighet i steinalderstammen. Derfor blir mange ensomme i dag.

– Ser du en sammenheng mellom bomiljøer og en skrantende psykisk helse?

– Jeg er overbevist om at det er en sammenheng. Det store spørsmålet er hvilke faktorer som betyr noe. Jeg har prøvd å skaffe penger til forskning rettet mot mer konkrete faktorer, men har dessverre ikke lykkes. Biologi er fortsatt et lite populært fagfelt for de som styrer med samfunnsvitenskapelige forskningsmidler. Men det fine med livskvalitet er at det ikke krever mye penger. Klarer du å bygge opp sterke og varige forhold til medmennesker, så er dette langt viktigere enn forbruksvarer. Bofellesskap gir mulighet for sosial tilknytning. Det er mulig å legge forholdene bedre til rette for slik boligbygging, men samtidig tror jeg man trenger en holdningsendring. Ved å opplyse folk om hva som egentlig betyr noe for livskvaliteten, klarer vi kanskje å få til en slik endring.

Forfatteren tok vanene der han kom, her på en luftig utedo.

– Hva slags «menneskelige dyrehager» har du besøkt på dine reiser?

– Jeg har lett etter bedre innhegninger for mennesker enn dem som er typiske for vårt samfunn. Der har jeg besøkt tre typer: Økolandsbyer, eller det som på engelsk kalles intentional communities. Det er moderne mennesker som vil gjøre noe annerledes. En annen variant er klostre, som har eksistert i flere tusen år. En tredje er gjenværende urbefolkning; en livsstil vi kanskje ikke vil gå tilbake til, men som vi kan prøve å forstå.

– Har du noen favoritt blant stedene du besøker i boken?

– Kanskje økolandsbyen Damanhur i Italia. De har fått til mye trass i et merkelig utgangspunkt. De har noen spirituelle prinsipper som bidrar til samholdet, og nettopp det er intensjonen med dem. De bor ikke i kjernefamilier, men i nukleoner, eller det jeg kaller stammer. 20-30 personer bor sammen i en husholdning. Innenfor det kan det være ulike konstellasjoner med par, tresomheter, firsomheter, egne barn og andres barn. De samarbeider og deler på ting, men de har privat eiendomsrett til egne midler. Konsentrasjonen rundt små sosiale enheter var typisk for alle stedene jeg besøkte.

– Er det i tråd med biologiens anbefalinger for en god mental helse?

– Noen mener at mennesker har potensiale til forbindelse med 100-150 invidider, men at man helst skal bo sammen med 20-30 i en slags enhet. Da kan man bygge holdbare sosiale bånd, engasjere seg i andre og unngå konflikter. Klarer man å lage sterke sosiale enheter, bidrar det mye mot psykiske problemer. Det var lett i steinalderen hvor man ble født inn i en slik enhet. Det er mye vanskeligere når voksne mennesker skal skape det i dag.

Gratisbutikken med brukte eiendeler er vanlig i økolandsbyer.

– Mange tror berømmelse i storsamfunnet er veien til lykke. Du sier altså at mennesket er bedre tilpasset selvrealisering i mindre lokalmiljøer, med mer personlige relasjoner?

– Anseelse fra mennesker som betyr noe for deg er viktigere. Å bli verdensmester i et eller annet gir sikkert lykke, men det samme gjør anerkjennelse i nærmiljøet. Dessuten, det siste varer som regel lengre, og er lettere å oppnå.

– Hva med barna, har de mer glede av et slikt tett nærmljø?

– De har et bedre sikkerhetsnett. Om forholdet mellom de biologiske foreldre skulle brytes, så er det et sosialt nettverk som tar ansvar og gir støtte til alle parter. Jeg er usikker på om skilsmisseratene er lavere i alternative samfunn – i den grad de praktiserer ekteskap. Ellers er det mye vanligere å bære med seg barna inntil kroppen, både hos stammefolk og i økolandsbyene. Barn og foreldre sover på samme rom. Jeg tror det betyr noe.

– Hva kan politikerne våre gjøre for å fremme mer menneskevennlige «innhegninger»?

– Igjen mener jeg det må gis penger til forskning som har en evolusjonsbiologisk vinkling på forebyggende tiltak. Det må også bli lettere for folk å finne fram til boalternativer som bedre ivaretar våre sosiale behov.

– Var det annet enn det sosiale som slo deg som fordeler ved stedene du besøkte?

– Mange steder dyrket folk sin egen mat. De hadde mye mer varierte oppgaver en den typisk norske byråkrat, og stort sett mer overkommelige oppgaver. Det gir mindre stimulering av «lavt humør». Mange vektla meditasjon, som kan ha betydning for å trene hjernens lykkemodul.

– Ser du også en sammenheng mellom levende nærmiljøer og folks bevissthet om miljøvern?

– Alle økolandsbyene, og i stor grad klostrene jeg besøkte, har et sterkt engasjement for miljøet. Urfolkene har kanskje ikke det, men de lever til gjengjeld mer økovennlig enn alle andre. Når man først klarer å dyrke fram menneskets evne til medfølelse og solidaritet, lekker den gjerne over i retning av storsamfunnet og framtidssamfunnet. Selv om utgangspunktet kanskje bare var å få til en godt sammensveiset gruppe. Økofilosofi er dessuten egnet til å samle folk rundt noe som føles meningsfullt.

– Appropos mening, hva slags åndelig praksis tror du psyken vår har godt av?

– Jeg tror på en personlig Gud – i betydningen av at en slik overbevisning gir det beste utgangspunkt for å dra nytte av våre religiøse tendenser. Men slike som meg, som er skakkjørt av vitenskapen, må ta til takke med en vag følelse av fellesskap med alt levende. En følelse jeg særlig merker ute i naturen. Samtidig tror jeg noen teknikker som mange tenker på som religiøse, særlig meditative teknikker, kan benyttes som «hjernetrim» helt uavhengig av tro.

– Har du lært noe nytt om menneskets natur gjennom dine reiser i alternative samfunn?
– Jeg har lært mye. Innsikt i hvordan evolusjonen har formet mennesket er noe man utvikler gradvis, ved en blanding av teoretiske studier og observasjon. Det er viktig å møte folk med ulik bakgrunn, fordi vi er så forskjellige. Det felles menneskelige skinner igjennom når man ser på folk som er formet av helt forskjellige kulturer.

– Har du fått et annet syn på Norge av å se så mye sosial velferd andre steder?

– Norge er et godt land. Som storsamfunn er vi flinke til å legge vekt på å utvikle positive holdninger. Vi er kanskje ikke like flinke til å rive oss løs fra vante holdninger, og eksperimentere med alternativer.

– Vil du selv engasjere deg i norske økolandsbyer eller lignende prosjekter?

– Jeg vil gjerne, men vet ikke om jeg får anledning.

************

Gleder meg skikkelig til hele samfunnet blir alternativt gjennom RID. Har ingen tro på at vi klarer å oppnå noe som helst av livskvalitet i vårt kapitalistiske samfunn, hvor vi har profitt som mål, og ikke livskvalitet. Disse to målene går jo simpelthen ikke ihop!

Relatert

What Today’s Coliving Spaces Get Wrong

Vi er en del av en megaorganisme

Nytt, fantastisk, amerikansk lommetun, gruppe-samhold og Bongard-intervju

Lommetun er ment for å knytte bånd mellom mennesker for livet, mens i kvasi-lommetunet vårt på Gjøvik, var de kun opptatt av å bryte ned alt samhold mellom mennesker for alltid.

Verst var det nok for lille m, ingen vil noensinne kunne fylle tomrommet i hennes hjerte, annet enn harpyen i D, med sitt Falske Selv.

For vår del krever jeg universets største erstatning, for å ha plassert universets største lommetuns-entusiast, i et lommehull sammen med universets ondeste harpy-covert-høne, i sju lange og onde år, som vil gi oss arr og post-traumatisk stress for resten av livet.

Lik jentene i fangehullene til Hamas i Gaza.

Bildet ovenfor er fra låven til den gamle korps-dirigenten vår. Vi har mistet all kontakt med henne også, men det er positivt at dattera hennes fra tid til annen dukker opp i bok-reklame for Libris, hvilket tyder på at de begynner å komme seg igjen. Det var lillesøster som kjente henne igjen.

Uansett, vårt møte med korpsbevegelsen her, ble så brutal, at vi ikke bare har kuttet ut korps, men hele 17. mai.

Vi kommer ikke til å feire nasjonaldagen igjen, før den flyttes til 18. mai, sammen med innføringen av lommedemokratiet. Fordi det har gått så galt med Norge nå, at vi må begynne på nytt, med en ny nasjonaldag.

Men, men, vi får være glade fordi vi tross alt klarte å bevare båndene til Elina, ei herlig jente det også, og det er alltid mye enklere å forholde seg til utlendinger, enn til nordmenn.

Bestill fadografiet her.

- A pocket neighborhood designed for connection | CNU

"Here’s a story about a new pocket neighborhood in Edmond, OK, designed by Union Studio for developer Matthew Myers. They are doing a wonderful job at weaving a range of houses into the fabric of an existing neighborhood. Parking is dealt with in a way that it does not dominate. Take note of the parking courts and corner houses. Along the parking lane are “tuck-under” houses with garages underneath. The homes have room sized porches connecting to a greenwalk and central court. It’s not possible to see from the plans whether the houses ‘nest’ with one another  for privacy; we hope that is the case. Matthew and Union Studio architect Don Powers made a video to walk through their process and the design. We look forward to seeing this exemplary project get underway!" - Ross Chapin

Kvasi-lommetunet vårt i Gjøvik var svært dårlig designet, med mange alvorlige brudd på de chapinske design-nøklene. Jeg forsøkte å gjøre tunfellesskapet vårt oppmerksom på dette, hvor jeg foreslo mange gode løsninger på hvordan vi kunne få et godt tunfellesskap, hvor vi kunne få leve som stolte og verdige tunbeboere i lommekroken vår.

Men vet dere hva, istedenfor å løfte oss opp, slik at vi kunne bli et stolt og flott lommetun, hvor vi løftet fram den norske klyngetun-tradisjonen vår, ble de helt rasende, hvor de mente at vi hadde krenket dem, fordi vi ydmykt ba dem om hjelp til å hjelpe oss til å bli lykkelige.

Deretter begynte virkelig terroren, harpy-covert-høna i D terroriserte oss på alle tenkelige, sublime områder. Hun lot avtrekket stå på hele natta, dette skapte en grusom infra-lyd i huset vårt, hun lot den altfor sterke vinduslampa stå på hele natta foran nedtrukne rullegardiner, og parkerte bilen rett foran soveromsvinduet og stua vår, med mer.

Vi prøvde å få hjelp av de andre, men selv om jeg viste dem boka til Ross Chapin, oversatte flere artikler av ham til norsk, etc., ville de ikke høre, og gav harpyen i D full støtte i maltrakteringen av meg og min familie.

Da vi skulle flytte, begynte den herlige eventyr-dattera til Alfa-paret å gråte, hun bare gråt og gråt i ukevis, da hun elsket storesøster over alt og alle andre på vår jord. Så da skulle de absolutt bli bestevenner med oss. Lenge var jeg positiv til dette, helt til at jeg oppdaget at bestevennene deres her også, hatet oss akkurat like intenst som Hamas-dama i D og gemakken hennes, hvor de mener at vi skal råtne vekk i et grythøl.

Så lille m mistet sin hjertesten for alltid, alt på Gjøvik gikk i oppløsning, kun Elina, som flyttet til Raufoss, har vi nå tilbake.

Myers described The Ember's mission in three concepts:

1) Promoting healthy community and friendships.

2) Designing cozy and well-appointed homes, and spaces within them.

3) Creating a place where people would feel warm, welcome, and connected. 

For byggebransjen er det bare tøm og røm, jeg kunne forklart dem hvordan å bygge gode lommetun i fortsettelsen, men de bare fortsetter med å ødelegge menneskeliv. Samme med Gjøvik kommune, de bryr seg ingenting om sine innbyggere, alt de bygger er atomisert, modernistisk djevelskap.

Dette på tross av at jeg er en god venn av Ross Chapin, lommetun-bevegelsens far. Jeg kunne bare tatt en telefon til ham, så ville han satt seg på flyet med det samme.

Teksten nedenfor er den opprinnelige, jeg bare la til artikkelen fra et nytt, amerikansk lommetun ovenfor, sammen med Ross Chapins kommentar til denne.

***

Gruppe-samhold og Bongard-intervju

Kom igjen over dette flotte intervjuet med Terje Bongard fra 2017, han har vel gitt opp nå, men for et knallintervju!

- Økt innsats for en bærekraftig klode kan gi bedre psykisk helse

Vi trenger å føle at vi har innvirkning. Hjelpeløshet gir psykiske plager. Mange ville nok fått en mer robust psykisk helse, om de hadde blitt med på å gjøre noe aktivt og radikalt for å skape et bærekraftig samfunn, sier han.

Selv har jeg kjent mye på dette i det seinere, da det har skjedd så uendelig mye destruktivt de siste to årene, uten at jeg har hatt noen som helst innflytelse. I grunnen har alt som jeg var glad i blitt ødelagt. Tunfellesskapet mitt, enga mi, fabrikken min, grenda mi, enga mi, åsen min, den urbane landsbyen min, byen min, hovedstaden min, nasjonen min, etc. Det verste var imidlertid at Bongards forskningsprosjekt, MEDOSS, gikk dukken. Så ja, det er ufattelig!

Det ligger i biologien vår å ville ha mer og mer av matfatet. Men nå ser man at klodens ressurser utarmes. Da det ikke ligger i biologien vår at alle skal bli «snille» hver for seg, må vi organisere oss slik at vi kan få innflytelse til å gjøre noe. Demokratiet må utvides radikalt. En stemmeseddel hvert andre år er alt for lite demokratisk, mener Bongard.

Mulig jeg kommer til å trekke meg helt vekk med kameraet? For det er kameraet eller flaska. Med kameraet kan man imidlertid isolere små fragmenter av skjønnhet, noe som er viktig i møte med en verden som blir stadig mer heslig og håpløs. Vårt eneste håp ligger i Bongards demokratimodell, det triste er at jeg er av de ytterst få som er intelligent eller inntryksøm nok, til å forstå dette. Nest etter Bongard selv er det vel ingen som har gjort så mye for å fremme demokratimodellen hans, som jeg.

Men nå må jeg i tenkeboksen og forsøke å samle stumpene, for å finne ut av hvor og hvordan jeg kan finne mest mulig ro til fornyet innsats for Bongards sak? Hvis da ikke kameraet tar meg fullt og helt?

Det må drastiske grep til for virkelig å skape et bærekraftig samfunn. Og jeg tror det er mulig å få til.

Tror Bongard dette lenger? Tror du? Hvorfor består dette samfunnet utelukkende av bakstrevere som ikke tror på Bongards modell? Er det overhodet noen vits i å forsøke å føre en fornuftig samtale med mennesker som ikke har lest Bongards bok, eller som ikke er istand til å ta innover seg mannens budskap?

*** 

We all have a social need to be accepted, to identify with a group and be a part of it," says Stewart. "So much so that peer pressure from team members is more effective than money in prompting strong performances from workers."

However, this works only when team members get along. When they don't, then self-managed teams perform worse than cohesive teams. When team members don't much care for each other, Courtright says appealing to team spirit as a motivating factor won't work because there is no team spirit to appeal to, so money becomes the primary motivating factor to improve productivity.

"Teams perform better when there is social pressure from peers to perform well than when peers wave a carrot and stick," Courtright says. "However, the carrot and stick method works pretty well when team members just can't get along. - Science Daily

Å bli frosset ut av inngruppa som et utgruppestråmannsmonster i et tunfellesskap, for så å bli dømt til å råtne vekk sammen med familien din i et ekkelt lommehull som ingen bryr seg om, er ingen hyggelig opplevelse.

Innenfor permakulturen derimot aksepteres idealister, de fryses ikke ut men tas inn i varmen, som her ved permakulturfestivalen i Hurdal i 2013.

-Flickr.