Makt er evnen til å definere virkelighetsforståelsen

Kommentar av Alexander Viken.

Noen tanker melder seg for en ikke-deltagende observatør av det politiske spillet.

Venstresiden i Norge og Vesten har gitt avkall på sitt subjekt «arbeiderklassen» og solidaritet med de dårligst stilte i samfunnet kamp, herunder og kampen forstørst mulig økonomisk utjevning. Store deler av Norges befolkning har foretatt en akademisk klassereise som har fremmedgjort dem fra det man ville kalle folkelig, både bevisst og ubevisst. Husmennene som har bebodd landet har lært seg en passe porsjon fremmedord og kjemper heller symbolsaker sammen med den liberale høyreside knyttet til perifere fenomener som transkjønn, homofili, og en permanent feministisk kamp mot en imaginær patriarkalsk fiende som har selvdødd for lenge siden.

I tillegg kjemper de aktivt for en større importert underklasse av fremmede i Norge, som de uten videre hyrer som vaskehjelper og barnepassere alle den tid de er ute å skal leve den frigjorte drømmen, de underprivilegerte mørkhudede som har presset lønnen ned for de lavtlønnede som venstresiden har gitt opp/sveket, skal være lykkelige for at de kan nyte smulene fra de selvrettferdiges bord.

Man kan spørre, finnes det overhodet noen venstreside verdt å mobilisere? hvilken venstresiden er det artikkelforfatterne henvender seg til? Hva skal dennes kollektive subjekt være som eventuell motsetning til den liberale selvrealiserings individualismen? En individualisme som egentlig maskerer et tannhjulsamfunn, hvor individet er en forbruksvare og et utbyttbart navnløst tannhjul i forbruksmaskineriet med mulighet til fort glemt berømmelse i stadig mer hyper-reelle sosial medier.

Russland, ja. Geopolitisk multipolaritet er en forutsetning for at et nytt ideologisk og politisk mangfold i det hele tatt skal ha vekstmuligheter. Kinas og Russlands geopolitiske utjevning mot verdens fortsatt eneste supermakt er en viktig brekkstang for at politiske endringer skal være mulig globalt, og ikke minst at nasjonal suverenitet kanskje igjen skal kunne være en rettesnor for internasjonal politikk med lærdommen fra 1648 og Westfalerfreden i minne.

Samtidig ser man en tendens til at både konservative høyreorienterte og radikale venstreorienterte, la oss kalle dem paleokonservative og paleososialister ser til Øst for inspirasjon. Det gjør man rett i om det handler om den rike intellektuelle tradisjon som Russland historisk har, men dagens Russland under Putin har lite nytt å tilby ideologisk, og både Kina og Russland er fundamentalt sett konkurrenter innenfor det globale sett av spilleregler som USA med Vesten har satt opp.

Putin har gjenopprettet Russisk selvbevissthet under det korrupte vanstyre til Jeltsin som ødeleggerne i Vest heiet frem uten hensyn til hva som måtte komme, som vi nå blant annet ser følgende av i et ruinert Ukraina som er ofret som en brikke i det store sjakkspillet som Brzezinski så riktig analyserte det:

http://www.kulturverk.com/2015/03/15/ukraina-med-mennesker-og-nasjoner-som-brikker-i-det-store-sjakkspillet/

Korrupsjonen lever fortsatt godt i Russland, men den er nå mer kontrollert, oligarkene er både innlemmet og temmet i Putins Russland. Men så vel den russiske lite som menigmann i Russland jakter på de samme materielle statusobjekt som i Vesten, det samme i Kina, oligarkiet i Øst skiller seg fra oligarkiet i Vest mest i form, men egentlig lite i innhold. Globalismen er global, det finns ikke et land i verden, kanskje med unntak av Bhutan som er et utenforland, hvis økonomiske system ikke er en del av dette globalkapitalistiske hegemoniet. Hovedforskjellen er at disse stater, eller egentlig riker, aldri har vært liberale hva angår verdisyn og har i stor utstrekning en felles forståelse av kollektiv identitet hos majoritetsbefolkningen i disse flerkulturelle stater. Dette er en viktig vesensforskjell. Likevel synes det lite tjenlig for en ny venstreside, eller politisk fløy overhodet, å binde seg lojalt til et nytt «Sovjet» eller Kina, slik marxistene gjorde her på berget i hine dager. Å være gissel av andre regimers ofte dårlige og lite idealistiske beslutninger vil være n fatal dumhet for et eventuelt nytt venstre. Jeg finner det like slitsomt å forholde meg til inkonsekvente og dobbeltmoralske apologeter for Kina og Russland, som jeg gjør med USAs apologeter. Selv om jeg uten videre kan sympatisere med geopolitiske prioriteringer, som Russlands bombetokt mot IS og stabilisering av Syria, og hjelp til suverene stater som står imot hegemonen USA.

Men ikke vil jeg erstatte en hegemons propagandaløgn med en ny hegemons propagandaløgner. Hva skulle være vitsen med det? Det vil bare innebære nok en ørkesløs sirkelvandring inn i en ontologisk avgrunn menneskeheten fortsatt marsjerer taktfast og ufortrødent mot.

Russland og Kina fremstår som stater som strever etter en viss grad av suverenitet og handlingsrom innenfor det globale systemet, og utfordrer ikke USA eller Vesten fundamentalt, annet enn at de velger realpolitikk fremfor universell idealisme som både begrunner og maskerer hegemonen USAs imperialistiske krigertokt. Igjen: de er konkurrenter, ikke alternativ.

Nordens kulturelle historie og egenart, ikke bare den senere, gjør at det russiske vesen og samfunnsformer, for alltid vil være fremmed i den forstand at det ikke er noe som vil kunne annammes eller overføres her, om enn man ser på det med sympatisk blikk, som et frendefolk og en mulig alliansepartner for en stat som søker større grad av nasjonal suverenitet og selvråderett.

Russlands historie består av minnet og Historien med stor H om kollektiv lidelse og kamp mot både seg selv og ytre fiender, i motsetning til Norges historie, hvis kollektive smerter er små i forhold og for lengst glemt og som med andre verdenskrig, kunstig opprettholdt, all den tid Norge slapp billig unna i forhold til de mange andre land som måtte utherde hva som for nordmenn flest er ufattelige lidelser.

For de konservative kan det anføres at det egentlig ikke finnes noen gjenværende konservativ tradisjon i Norge, foruten liberalister som liker å ikle seg denne betegnelsen fordi det høres litt blått og bestandig ut, og i det ligger ikke bare ideologi, men det konservative subjekt er i likhet med venstresidens kollektive subjekt, utradert som en kollektiv identitet. Kirke, kultur, familie, fedreland er noe de «konservative» for lengst har solgt og overgitt til økonomismen – og individualismen. Det er tomme størrelser i dag, i Russland har de tross kleptokratiet fortsatt en mening. På mange måter parallelt med venstresidens husmanns klassereise, de speiler hverandre i den samme økonomismen.

Suverenitetshevdelse og motstand mot globalismen, er forenende for mange av jordens folk, og er et godt imperativ for å bygge allianser på tvers av både religioner og ideologier.

Men selv om EU knaker i sammenføyningene selv om de som tror på snarlig sammenbrudd er mer preget av ønskedrømmer enn realiteter enn så lenge. Globalismen eksisterer ikke ovenfra og ned, den er en state of mind, hvor ulike folk og mennesker konkurrerer om de samme materielle goder, som fotball-lag, mer enn de egentlig representerer fundamentalt ulike verdier.

Om man skraper i overflaten så er nihilismen et globalt fenomen, med ulike uttrykk, den har bare kommet lengst i Vesten.

Brendberg skriver:

«Politikk dreier seg om makt. Den moralen som ikkje er i stand til å hevda makt, er utanfor politikken.»

Det er riktig. Det kommer an på hva man vektlegger som makt. Om politikken bare behandler områder som substanbsielt er uvesentlige for et individ, så er den makten i den grad den ikke begrenser dette individs utfoldelse fullstendig irrelevant, slik jeg oppfatter det meste av dagens politiske aktørers agenda å være, inkludert venstre- og høyresiden. Her kommer igjen politikkens kollektive subjekt inn, om dette subjektet i en politisk kamp mellom fløyer er en selv fremmed og uvsentlig, så er det spill av tid å søke makt som kun er resirkulering av makt.

Makt er evnen til å definere virkelighetsforståelsen.

Enten dette er på et kollektivt eller individuelt plan.

Ennå finnes kollektive ideologiske symboler som mobiliserer verbalt og emosjonelt om ikke faktisk hva angår politisk kamp i Norge. Begrep som velferdsstaten, er fortsatt noe mange knytter verdier og forhåpninger til, men interessant nok finnes ingen bevegelse verdt å nevne som er villig til å kjempe for den, et interessant paradoks.

Multipolariteten som viser seg globalt bør heller inspirere til fritenkning, utenfor begredelige forutsigbare ideologiske stengsler og rammer, ressentimenter og antipatier: gamle fiender kan være nye allierte og omvendt – la «venstre» og «høyre» foruten i de ideologiske analyser kastes på vrakhaugen før man i det hele tatt tenker på en ny bevegelse.

Første spørsmål som må besvares for nye ideologiske protagonister er:

Hva skal det kollektive subjekt være og hva skal dette subjektets ideologiske og ontologiske formål være?

Man bør begynne med Umwertung aller Werte, en prosess som tross Nietzsches aforistiske profetier enn så lenge har uteblitt, alle den tid man bare har forkastet verdier som antitese fremfor å prøve ut verdienes levedyktighet og kraft i åpen og udogmatisk konfrontasjon.