Djevelens advokat med glimt i øyet

Ja, han Achsel, han Achsel, han skal nå alltid kludre det til. Hva vi kan kalle en djevelens advokat med glimt i øyet. Han maner fram de reineste skrekkscenarioer, hvor Bongards revolusjon ender i et nytt allmektig statsmareritt. Men der er vi nå snart allikevel, så personlig tror jeg ikke vi har noe å tape på å prøve.

Pps:
Jeg ser selvfølglig ikke bort fra at en masse mindre IGD’er på et sammenhengende geografisk område, som nødvendigvis må handle og samhandle en del med hverandre, lett kan bli som et nytt sett med individer mellom hvilke det må sterkere regulering til for å holde fred enn det skjematiske, representative, pyramidale beslutningsapparatet Bongard skisserer.

Og da er vi fort i full gang igjen allikevel da, med å skape en stor og sterk og allmektig sentralstat og alt med den; fluepapiret den er på tullinger som absolutt skal ha en jobb; det lukkede, selvrefererende og alltid ekspanderende byråkratiet – et sant gjøkerede; maktarrogansen som trives så godt når den kan utøves med Staten i ryggen og Staten som skjold; …. jeg nevner i fleng. Det iboende råtne-på-rot-og-kuppes-av-svin-potensialet. Gjør man den så uinntakelig at det ikke kan skje, er den allerede selv et diktatur. Demokrati er i sin natur sårbart for selvdestruksjon, og enten må de som forvalter det være så harde i klypa at barnet slås ut med badevannet, eller det kuppes av andre som er det så fort det blir åpent og demokratisk nok. Det er sånn store stater funker, og demokrati er bare et ord, en festtale.

Tanken om at din ukrenkelige frihet til å lange ut en rett høyre stopper ved nesa mi og omvendt, er lett å formulere, men vanskelig å gjøre om til rettferd og lov. Mange mener jo dessverre også at frihet i utgangspunktet ikke er en spesielt viktig grunnverdi som bare av svært tunge årsaker skal innskrenkes heller (som nesa mi eller det økologiske livsgrunnlaget), men er mest opptatt av reglene som skal begrense den.

Vi kan tre så mye regler og stat vi vil nedover huene på oss sjæl, men hvis ikke hver og en av oss tar ansvar og velger å prøve å være et menneske, i betydningen det unike kulturvesen vi er blant medskapninger, og strekker oss etter stjernene med ukuelig tro, håp og kjærlighet, for å si det veldig jordnært og upretensiøst, da kan ingen stat frelse oss, for kølsvarte. Og for en sterk stat er drømmer og frihet, gud forby individualitet, bare spiren til oppløsning og kollaps.

Hvis det virkelig er sant at det beste vi kan få til er det vi har fått til allerede*, med etter hvert mastodontiske stater med eget liv, som gjennomlever sine tragiske livssykluser av skiftende utgaver av elendighet og kompromisser med gjørma vi kommer fra før de forsvinner, anser jeg den erkjennelsen som spikeren i kista for idéen om noen videre progresjon for Homo sapiens, og vi hadde vært langt mer i boks uten alt det som skiller oss så ut fra våre søsken i dyreverdenen. Er det rart man blir misantrop når lista skal legges så lavt og folk vrir seg unna [frihet|ansvar] som en ål. - AF

*"Kutamun, good. Yes, as I see it, western civilization peaked between 1815 and 1914; the fact that we have more shiny toys than they did doesn't outweigh the vast number of ways in which the cultures of that time were stronger and more viable than ours. The implosion of Europe in the 1914-1954 crisis left Russia and the United States more or less in charge of the smoking ruins; now that the era of US dominance is ending, we should see another steep jog downwards." - J.M.G

Ja, når jeg ser på stabburet etter oldefar, gripes jeg av en sterk følelse av at vår sivilisasjon har hatt sin topp, og at dette stabburet representerer det ypperste av menneskelig sivilisasjon. Etter oldefars død har alt gått nedover, og hans sted og den stolte grendekulturen han var en del av, har visnet hen.

Min rolle som kulturbærer av denne stolte arven etter våre forfedre har også blitt meningsløs, og vi har alle mistet vårt forankrinspunkt.

Det er ålene som regjerer grunnen nå.