Sistemann slukker lyset

Du sammenfatter mye jeg ikke har sagt her, men tenkt og er helt enig i. Og siden resonnementet tar som utgangspunkt at vi nå snakker om et overskuelig tidsperspektiv, og jobber for å bevare det beste av det vi har, med et realistisk forhold til de indre oppgaver og ytre trusler du nevner, skylder jeg å si at det dessverre ikke er det utgangspunktet jeg faktisk tar når jeg tenker på disse tingene.

Når jeg snakker om å lære av historien og ta med det beste, men i nedskalert målestokk, er det helt og holdent i en – for meg – underforstått kontekst av post-sivilisasjonskollaps der lite av dagens verden fremdeles er til å kjenne igjen, og det må bygges noe fra grunnen. Og da dessverre mest sannsynlig på et mye lavere teknologisk nivå. Et slags råd og vink fra en gammal idealist turned cynic anno 2017 til ukjent etterslekt – egen eller andres – en gang i fremtiden, om lykken står dem bi og de har et minimum av vett og evne til å senke skuldrene og ikke MÅTTE så mye hele tiden – og det er noe igjen å bygge på etter en æra med pulverisering. Og den høystemte lyrikken jeg gav til beste om å strekke seg mot stjernene, var ikke et råd til menneskene slik de er, det ville være perler for svin. Det var bare et ukontrollert utbrudd av ønsketenkning fra de umulige drømmers kilde der det finnes håp for mennesket. Med andre ord kun tankespinn og helt hypotetisk alt sammen, er jeg redd.

Og selv med det utgangspunktet har vi vel nå slått fast at dersom noen får sjansen til å starte mer eller mindre fra scratch, vil det sikkert vokse frem større strukturer og ting vil begynne å likne ubehagelig mye på noe vi har hatt før – og da vil igjen nettopp et modent sivilisasjonsnivå som likner det legendariske sosialdemokratiet sikkert være det beste man kan få til, osv, osv, ad nauseam.

Jeg har ingen tro på at det kan bli det grann bedre før et kollaps, jeg er omgitt av gale og femåringer med automatvåpen, og når jeg innimellom klarer å få kikket makta littegrann i kortene, er alt jeg ser ess og jokere – mens det store flertall sitter med bare kløvertoere og de mest ukuelige insisterer på at det begynner å bli mye makt i den to’ern nå. Vårt eneste og hellige grønne leie i skogen bruker vi som dass og dynge, og verdensveggene kommer stadig tettere på. Folk avler systematisk på de laveste egenskapene og mest forvirrede og voldelige arvemateriale de kan finne, og det norske sosialdemokratiet fremheves selv av meg som det muligens beste vi kan noensinne håpe på … Det sier seg selv at det ikke kan være mye håp for sånt merkelig primat-genetisk slagg og feilvare som det der.

Når jeg da heller ikke har særlig tro på at eventuelle overlevere er særlig mye mer smartere enn seg selv enn vi i dag er, blir det liksom ikke veldig mye igjen å si eller gjøre utover å konstatere at stjernene var lenger unna enn jeg håpet som barn, kakle litt dritt med andre kakleføre sånn som vi gjør nå, lage seg så mye frihet man klarer personlig uten synderlig respekt for andre formaliteter enn et håndtrykk og et løfte, og bruke den mest mulig til egen og de nære omgivelsers gavn og fustrasjon, fortrinnsvis med overvekt av gavn. Uten et øyeblikk å tro at det hjelper overhodet på verden at large, og uten at akkurat det trenger å bety noe. Den største viljesanstrengelsen, og som kontinuerlig må oppeholdes, blir å ikke dra frem den formidable bunken med rettferdiggjørende og ansvarsfraskrivende argumenter jeg har for å gi fullstendig etter for nihilisme og hensynsløs egotripp i sanseløs ekstase inn i døden, uten et øyeblikk å se ned på dem som måtte befinne seg under danseskoa mine med annet enn oppgitthet, medynk og arroganse. Det er hardt noen ganger, men jeg prøver. Om ikke annet så fordi det er vanskelig.

Sistemann slukker lyset. - AF