PermaLiv.MyPortfolio.com / LeveVeg.MyPortfolio.com

This Viking helmet from early Viking Age is one of the best preserved in the world, and is to be found at the treasuries of the National History Museum in Stockholm. As you can see it has no traces of horns, and this has never been found on any Viking helmet. The horn myth might bee one of the greatest PR-tricks ever, promoting our glorious past in the ages of romantic nationalism. See a larger resolution of this beautiful helmet following the link below. - Wikimedia .

Jippi! Endelig blir kosmolokalisme tatt på alvor og det bevilges 10 millioner kr. til et forskningsprosjekt om temaet. Ledet av en av P2P-Foundations aktivister fra Estland. Som Norges første selerklærte kosmolokalist og langvarig støttespiller for P2P-Foundation, er jeg ikke lite stolt😄 - First ever ERC Starting Grant at Ragnar Nurkse Department of Innovation and Governance Dr. Kostakis will use the €1.1 million ERC Starting Grant for a four-year research project titled “Cosmolocalism” that will advance understanding of the future of work in the age of automation and beyond. “We will create an interdisciplinary team consisted of three postdoctoral researchers and at least four PhD students. We will utilize our networks with global changemakers, from governments and top-universities such as Harvard, MIT, and ETH Zurich to prominent NGOs such as the Greenpeace or the P2P Foundation, to create awareness of new forms of production that may be more free, fair, and sustainable,” says...

På Historiska museet har man mange gamle gullskatter, ikke minst oppdaget etter at man fikk dypere ploger på 1920-tallet. Her er noen flotte utgaver i rent gull av Tors hammer, som man bar på denne tiden med like stor selvfølgelighet som det kristne kors i dag. Tor var da også hvermansens gud, mens Odin mer tilhørte overklassen. Hva jeg kom til å tenke på er hvilken symbolsk forskjell det er på disse to smykkene, selv om det må innrømmes at mange også bruker korset som en hammer til å slå folk i hodet med. Men mens hammeren symboliserer styrke, kamp og selvhevdelse, står korset for håp i lidelsen, ydmykhet og empati. Så i sannhet var overgangen til kristendommen litt av en kulturrevolusjon! - Wikimedia . Norge har etter mitt syn hatt to storhetstider: A: Vikingetiden, symbolisert ved Tors hammer. B: Lekmannskristendommen, symbolisert ved korset, som slik jeg ser det nådde de ultimate allmenninger i grenda mi ved Totenåsens apostel M.J. Dahl. Selv er jeg like stolt ov...

By empirical standards, this is a startling proposal. All these forms of making are dependent on perceptions and actions that might be imagined as appropriate and natural for a 14th-century Christian monk, or for a Sufi saint. They are far removed from the current late-20th century version of our scientific world view, and what it tells us to do. - Christopher Alexander - Wikimedia .

Noe jeg ikke har tenkt skikkelig over før mitt besøk ved Fotografiska, er hvor bredt gatefotografi-begrepet fatter. Her er riktignok med mennesker, men noen gatefotografer spesialiserer seg på hunder, og endog noen fotograferer kun løv som har falt ned på gata, og gjør suksess med dette. Så det gjelder å finne sin nisje. - Wikimedia .

Djurgården ved Stockholm er et vidunderlig sted, med store intakte ekeskoger, parker og palasser. Her gikk jeg meg en lengre tur mens familien var på Grøna Lund. Storesøster vil nok dit igjen, da hverken mor eller svigermor turte å bli med henne på berg og dalbane og andre installasjoner hun kunne skryte av for venninnene. I tillegg til ekeskogene var det å komme til Rosendals Trädgård en velsignelse, jeg kom hit etter stengetid og var stort sett alene sammen med tamme rådyr og enorme flokker av stær. Det viste seg også at plassen var omgitt av store områder med økologisk landbruk. Hva som med ett slo meg er at Rosendals Trädgård er min visjon av Grythengen. Slik skal jeg ha det på plassen min, omgitt av skjønnhet, permakultur, kretsløp, fugleflokker, skog og vann. Dessverre er slektsgården min nå det totalt motsatte av mine visjoner for stedet, slik at jeg ikke har krefter til å sette så mye som en eneste settepotet. Inne i våningshuset har jeg det riktig bra, men med det samme...

Gjøvikregionens fremste fotograf, Tore Engen, publiserer for tiden en portrettportefølje av Dahls dobbeltgjenger. Her følger noen kommentarer til portrettene: Se portrett 1 her. Hvilket vidunderlig gjenskinn har du ikke fått i øynene! Portrettet ligner svært mye på de gamle portrettmaleriene som hang i bedehusene rundt Totenåsen av emissær M.J. Dahl i Holmstadengen her i Øverskreien, der han stirret mot himmelen med et himmelsk gjenskjær i øynene, med et mykt ansiktsuttrykk. Minner meg på at jeg må prøve å få fatt i ett av disse portrettmaleriene for å forevige det plassert i hans kjære Holmstadengen, før plassen hans faller ned. Men nå fikk jeg a73 sammen med ny tamron 28-75 f.2.8 på onsdag, og debuterer med kameraet under stockholmsturen neste uke. Og både kameraet og linsa er så små at jeg er sjokkert, linsa er både mindre og lettere enn min tilsvarende aps-c-linse fra Canon. Og dette er fullformat! Se portrett 2 her. Flott, flott! Denne fyren du stadig portretterer minner me...

Genomförande av en ekologisk estetik kräver att vi inviterar döden in i vår kultur och gör den till hedersgäst i de kommande generationerna. Den explosiva ökningen av mängden människor på jorden under de senaste 150 åren är utan motstycke mänsklighetens största problem. Överbefolkningen är den primära orsaken både till den systematiska förstöringen av naturen och den omgripande civilisatoriska fulheten. Det finns ingen som helst möjlighet att vi med en befolkning som ens är i närheten av sin nuvarande storlek kan skapa stabila, hälsosamma och vackra villkor för livet på jorden. Överbefolkningen kommer oundvikligt att betyda fortsatt utarmande av planetens upplagrade reserver av energi, mineraler, färskvatten och fruktbar mylla. Vi kommer att fortsätta förstöra de ekologiska systemen och tränga bort allt fler djur- och växtarter från jordens yta. Människans egen lott kommer att bli ökad ofred och elände. Endast om vi reducerar vårt antal dramatiskt, kommer det att bli plats fö...

Vi gikk opp på Mariaberget for å se måneformørkelsen, men leste etterpå at Skeppsbron var plassen å være. Uansett var horisonten mest sannsynlig for overskyet, uten at jeg vet dette sikkert. I det minste hadde vi flott utsyn til vakre Riddarholmen, dessverre med enkelte monstrøse nyskapninger i bakgrunnen. Skal forsøke å legge til noen flere utsiktsbilder herfra senere. - Wikimedia .  

Ikke godt å si nøyaktig, men det vil i hvert fall med nødvendighet senest gå over når alt vi kjente som den norske velferdsstaten – tillitsbasert som det har vært mulig å ha den pga. en liten og relativt homogen populasjon, økonomisk utjevning til slaveklassens fordel, en trygg, nasjonal identitet, all fremtidsoptimisme og all tilbakelent tilfredshet med et usedvanlig fritt og lettlevd samfunn der man ikke til stadighet føler seg som en fremmed, er ugjenkallelig og fullstendig pulverisert. Da vil det endelig ta slutt. Såpass kan jeg love uten å ta kjeften for full. Om det gjør saken veldig mye bedre er vel mer tvilsomt, men man kan ikke få alt heller. Makan. - Achsel Ford Personlig har jeg tapt all tillit til mine medmennesker, bankvesenet, revisjonsvesenet, NAV, stats- og kommunesektoren, kapitalismen og demokratiet i løpet av de siste par år. Videre har jeg mistet enhver følelse av tilhørighet i samtidskulturen og til det moderne samfunnet. Ikke på noe vis kjenner jeg meg nors...

Mitt første A7III-fotografi, og jeg må si at lavlysegenskapene imponerer. Bildet er tatt uten blits i en mørk restaurant på iso 5000, og selv på iso 500 ville jeg fått svært mye mer støy med min 70d. Zoom inn på fotografiet og se ellers metadata hos Wikimedia her . Dessverre skjønner jeg fremdeles ingenting av menysystemene, som mange synes er svært kompliserte, og kjører derfor på helautomatikk og jpeg. Føler meg helt amatør med en altfor dyr lekesak😏

Du gamle ripsbusk i hagen står, med friske bær, år etter år. Eit lite sumarminne vart du i kveld, i ein liten barnemunn, full av raude ripsbær. Slik du det eingong her var for hennar tippoldefar. Ho skulle fått vekse opp i lag med deg, men herr Fossemøllens augnestein er ikkje lenger ein plass for små barnetær. Sjølv om du er full av herlege ripsbær. - Flickr .

Her ser man tydelig gamlevegen gå over tunet på Holmstadengen, etter først å ha passert tunet på Grythengen, for så å fortsette til Oksbakken, som var endepunktet for grenda mi. Derfra gikk ti barn til Stange skole gjennom skogen og over tunet her, et strekke på 8-10 km. Kanskje gikk de på sko laget av skomakeren her i engen? Selv forstår jeg ikke hvordan totningene klarer å leve med tapet av Holmstadengen og Grythengen, disse to kjærlighetsbrukene etter Olterudelva? De må ha mistet sin rurale sjel! Ja, og det har de jo. Det var her den lutherske reformasjonen slo ut i full blomst gjennom allmenningene, med autonomi som en av sine friskeste frukter. Hva som erstattet disse vidunderlige allmenninger var drømmen om Subeksurbania, som er allmenningenes motstykke. Det har altså ikke skjedd noen utvikling, men en avvikling av en kultur som var vår overlegen i alle henseende. Vi har å gjøre med rein degenerasjon! Mens en sann rural kultur bygger hele hele sin eksistens på retrovasjon! ...

Vi ruslet en tur opp til Holmstadengen i kveld, og på vegen knipset jeg dette bildet av storgarden Holmstad. Litt skjemmet ble det av sensoren, men snart kommer nytt kamera:-) Mitt slektsnavn kommer herfra, da min tippoldefar fra Grythengen, som ligger 500 meter nedenfor, giftet seg med dattera på garden, og hun på død og liv ville ha med seg navnet, da hun syntes hun fikk så lite i medgift. Egentlig skulle jeg hett Fossemøllen, men at det gikk som det gikk er greit nok, da min reise ble den motsatte av min stamfars. Han var husmannssønnen som endte opp som stolt småbruker med en unik kultur, mens jeg gikk fra å være industrieier til å bli kvitt arbeiderklassesøppel, som mistet min kultur og tapte stedet herr Fossemøllen vant. Uendelig trist er det å vandre i denne grenda, og å vite at alt hva mine forfedre var og hadde, er og har ikke vi nå. Tapene av Grythengen og Holmstadengen som levende elvebruk er så store at det er umulig å fatte! Jeg forstår heller ikke hvordan folk mak...

Vidunderlig vakkert ble det! Men hva hjelper dette når kulturmiljøet er utradert? Utopien om Subeksurbania endte opp som en dystopi på linje med statssosialismen i Øst-Europa. Selv her i grenda hvor den lutherske reformasjonen nådde et autonomt høydepunkt gjennom allmenningene. Men det seinmoderne mennesket forstår intet, og savner derfor heller intet. Uendelig vemodig er det å ikke høre hjemme hvor man hører til, og derfor måtte forlate stedet man elsker, for ikke å forgå av sorg. Det eneste man kan gjøre for å overleve er å fordype seg i poesien. Jeg hadde rett og slett ikke annet valg, poesien ble min redning. Så jeg får bare fortsette å skrive og fotografere til vi finner et sted hvor vi ikke hører til, men hvor man kan kjenne seg litt mer hjemme, uten sorgen og tårene for hva her var. Uansett har jeg bestemt meg for å lage til en skulpturpark der hvor låven stod før vi reiser. Bestefar tok vare på en hel del gammel jordbruksredskap fra den gamle låven, som nå ligger som en...

Austlandets perle i dei djupe skogane på hi sida av Totenåsen, var raus då ho gav oss hurdalsrosa, som her stend og raudner over venleiken sin, i veggen på våningshuset til plassen min. Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda, alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning. Hurdalsrosa vart like gjev åt fattig som åt rik, ho skil ikkje på kven ho skjenkar av venleiken sin. I lag med deg, sjølv ein husmannsplass, rik vart. Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose du oss skjenkar. År etter år, inga kulde eller tørke, tek knekken på kjærleiken din, du gamle hurdalsrosebusk, ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir? - Flickr .

Ei underleg reise har du gjort, gamle våningshus, frå oldefar forma deg like etter århundreskiftet, til i dag. I ungdomen svingte du deg i spenstig sveitserstil, lafta med stilig planketømmer frå Kloppen Trævarefabrik, målt i gråkvit linoljefarge, med raud og frisk taktegl frå Skreia.  Riktig fyrug var du då. Som middelaldrande vart folka dine forførte av modernismen, og freista å få deg til å likne trist kassefunkis. I alderdomen ynskte eg at du skulle få fylgje kjære Holmsdadenga di i grava, men gamlefar var ikkje å stogge, og rusta deg opp att i lågmælt empire. Skulle ynske alle var like lågmælte som deg, i vørdnad for kva her var. Den fyrste tida di feira du fridomen frå husmannsuvesenet og svenskane, friare enn kva du var då, kan ein ikkje bli. No har fridomen din vorte teken ifrå deg. Omringa og fastbunde er du, av framand kultur og teknologi, det er like før du vert ein villa. Tristare skjebne finst ikkje, ...

Dei seier eg ikkje skjønar meg på politiske prosessar, og dei har rett. Eg skjønar meg berre på generative prosessar. Desse er langsame, dei formar seg etter anda åt plassen, steg for steg. Slik ynska eg å leva på plassen vår, steg for steg, dag for dag, år for år. Utstyrt med ei lang rekkje små historiepenslar, kvar til sitt bruk. Etter å ha teke eit lite historiestrok, ville eg respektfullt ha trekt meg attende, for å grunde på om kuløren harmonerte med dei gamle kulørane. Dei som plasserte pumpehuset ved tunet på Grythengen, gjorde ikkje det. Då eg kom heim att frå Dyssekilde økolandsby, stod det berre der, høgt, skakt og heseleg, skrudd fast i undergrunnen. Utan eit snev av respekt for det historiske tunet oppe på garden vår. Slik er dei politiske prosessane våre, dei øydelegg alt som er verdt å leva for. Gardstuna våre, grendene våre, byane våre. Vi har vorte Kjøpesenterlandet! Nei, takke meg ...

Personlig ser jeg det slik at uten Holmstadengen og Grythengen som levende elvebruk hånd i hånd etter Olterudelva, er Norge uten håp. Ja, ikke bare Toten og ikke bare grenda, men hele nasjonen. Dette er selvsagt kun en følelse jeg har, knyttet opp mot nedarvede bias i menneskesinnet, men det er nå engang slik jeg kjenner det. Så får bare resten av nasjonen slå seg på brystet og hoppe og danse fordi de bor i verdens beste land og at vi har en overlegen kultur. For min del har alt håp for og all stolthet over mitt fedreland forlatt meg med tapet av disse to gamle husmannsplassene i utkanten av Toten. Hva som slo meg i dag er at jeg ønsker å gå inn i solnedgangen sammen med Holmstadengen. Jeg har passert 50, og kjenner at forfallet har satt inn for egen del også. Derfor vil jeg dokumentere denne plassen ettersom den faller sammen og blir til jord og muld. Minst en gang hvert år vil jeg vende tilbake for å fotografere stedets bortgang. Kanskje fra de samme vinklene? Ellers har jeg sn...

Et fint kveldsfotografi skjemmet av en dårlig sensor, så antar jeg lar dette bli mitt siste landskapsbilde fram til jeg tar i bruk a73, med kanskje verdens beste fullformatsensor for lavlyssituasjoner og skygger. Veldig trist er det når man ser dette flotte landskapet, at storsamfunnet ikke ønsket meg og familien min som historiemalere på denne gamle plassen, noe de definitivt ikke ønsker, for da ville de ikke omgjort den til en villapark og ei søppelfylling for gjennomstrøms-teknologi. Å leve som kulissemaler ligger langt under min verdighet! Men jeg får gjøre mitt beste for å forsøke å formidle et svakt gjenskinn av den storartede kulturen som her engang rådde, i ord og bilder, nå like før den dype grenda lukker seg helt og holdent. - Wikimedia .

Kva gjer du her, gamle historiehjul? Eg har lett etter deg, og fant deg til slutt rustna fast i botnen av Olteruddalen. Kvifor kasta vi deg utfor dalsida, for å gløymast? Du har køyrt deg fast i seinmoderniteten, den som etsar sund alt som var før. Inga olje kan løyse deg, slik at du kan byrja å rulle att, på den gamle plassen din. Ingen saknar deg lenger no, gamle historiehjulet mitt. Menneskja i dag rasar berre av garde i stor fart på syntetiske gummihjul, som endar opp som mikroplast i hava. Mens du endte dagane dine her i Olteruddalen, og gjer inkje skade. Det seinmoderne mennesket trur det klarar seg vel utan deg, utan røter, utan ei kjelde. Men kva ville Olterudelva vore utan Tjuvåstjernet? Takk uansett for den lange tida du fekk lov til å rulle på plassen vår, og i grenda vår. Trist tykkjer eg det er, at du aldri her skal rulle att. - Flickr .

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika. I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom. I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon. I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus. I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande. - Flickr .

Her ser vi nederst fra venstre garden Solhaug, som er en avlegger fra Grythe helt til høyre i bildet. Ovenfor Solhaug ligger Grythengen, som fra gammelt av var en husmannsplass under Grythe. Øverst ligger Sundby. Til sammen danner disse fire gardene en halvsirkel, nærmest som om de har dannet et stort, felles tun mellom gardstunene. På et vis kunne de utgjort et natursamfunn, som er bygd opp rundt samme idé. Nå har imidlertid bunkrifiseringen og gjennomstrømsteknologien overtatt dette flotte kulturmiljøet. Disse fire gardene skulle selvsagt fått ligge i fred i kulturlandskapet, som levende historiemalerier, og sammen styrket tunområdet de deler mellom seg som et senter oppbygd av sentra, hvor de i fellesskap utgjorde et større hele. Mange er lei av hele moderniteten, ikke minst fra Moskva flykter nå folk i strie strømmer for å gjenoppta sine forfedres ortodokse tro og rurale levesett. Disse menneskene får full støtte og oppbakking av Vladimir Putin, som ser dem som helter. Slik...

Tre gamle venar er dei, gardsepletreet, stabburet og syrinen. Epletreet skjenker oss stendig av dei søte fossemøllingsepla sine, her det står og hyllar stabburet. Truleg åt stamfaren vår, herr Fossemøllen, av fruktene dine, og slik bitt du oss saman i tida med sødmen din. På andre sida står syrinen og gjev stabburet ein kjempeklem. Mykje glade har dei vorte i einannan, den lange tida dei har fått dele saman. Eg vil tru syrinen vart planta samstundes med stabburet, i 1920. Han luktar vedunderleg kraftig, slik livet var her, eingong. Stabburet sjølv hyllar Gud og skaparverket, då det er ein inkarnasjon av dei femten transformasjonane til Christopher Alexander. Ei gåve til Gud er det, i kvar ein detalj. Saman står denne trioen og syng om svunne tider og gløymde minne. Ein stille song, som vart overdøyve av framand teknologi og livsførsel frå Amerika. Inkje av dette høyrer heime her i dette eingong so levande historiemå...

Dei seier di ikkje hadde tid til å gle dykk over venleiken i dykkar tid. Då undrast eg, kvifor fylde di då stabburet med slik ein venleik? Eg trur stabburet gledde dykk heile tida, og at venleiken di omgav dykk med var som ein energidrykk, den hjalp dykk med å holde ut slitet uti seine kveldar. Sjølv om di ikkje hadde mykje tid til å sitja ned i dykkar tid, hadde di i det minste noko å gle dykk over, den stutte stunda di sat her på stabburstrappa. No er inkje å gle seg over, anna enn tapte minne, då tunhjartet åt stabburstunet har slutta å slå. Kan hende, ja kan hende, at sjølve apostelen oppi Holmstadengen tok seg stunder til å sitja ned her på stabburstrappa i Grythengen, for å syngje inn den vene solnedgangen over Øverskreien til tonane frå  Pris Herren , saman med disippelen han hadde kjær. No veks graset høgt kring stabburstrappa, her tråkkar ikkje lenger slitte arbeidsstøvlar fulle av gråsteinsjord. Kan hen...

So står du atter på gamal jord, du litle barnesko. Kan hende hundre år sida er det no, sidan sist du leikte her. Du står på gamlevegen over Grythengtunet, der du har so mange minner kjær. I mange, mange år, i flisloftet på Grythengen du låg, til gamlefar ein dag brått deg fant, ein skatt du var, heidersplassen du gjeve vart. Og i dag fekk du sjå att det gamle tunet ditt. I sanning, du høyrer heime på dette tunet, eg kan sjå det no. Korkje adidas, nike eller puma, ville gjort seg her. Mens du ein pryd er! Oppi Holmstadengen vart du nok forma, av jordbrukaren, emissæren, husmannssonen, vandraren og skomakaren, som levde der. Med trenagler gjennom såla. Du vart laga i kjærleik til borna som i grenda hans leikte, med omhug i kvar ein søm. Jordnær var han som få, og jordnære vart dei som fekk vekse opp i skorne hans. I sumar atter små barneføter leikar på gamletunet ditt. Ei lukke ville det vore om dei her fekk vekse ...

So greidde du deg gjennom denne vinteren òg, du gamle stabeis av eit våningshus her i Holmstadengen. Korleis klarte du å bera all snøen på dei gamle skuldrane dine? Denne vinteren kom det tre gonger eller 700 milliardar tonn meir snø enn vanleg, og jammen om du fekk din del her øvst oppi Øverskreien. Støtt dett det ned meir snø her oppunder Totenåsen enn nedi flatbygdene. Vi har fått både steinen og snøen. Nokre hardhausar var dei som klarde seg oppi her, og du er sanneleg ein av dei. Men eg kan sjå at vinteren tok på. Brått kom sumaren, sola kasta seg over snøen og åt han opp i ein einaste stor jafs. No er allereie juli, du stend i all din skrud, omgjeven av ein vedunderleg geitramskrans. Underleg er det å koma til deg, som å reise attende i tida, eg kjenner at eg høyrer heime i tida di. Den kulturen som rår etter grenda no kjennast framand for meg, men når eg kjem til deg, då har eg kome heim. Her du stend og ...

No er eg atter i grenda mi, eg vert ikkje lenge her, då røtene eg skulle verja, åt Moderniteten gjevne er. Kva var det vi mista på vegen, jo Totens venaste kjærleikspar. Etter Olterudelva dei heldt einannan i handa, alt dei hadde til sams her. Vi verdsette ikkje deira kjærleik, vi vanvørde kva her var. Kvar skal vi no ta vegen, då all venleik oss forlate har. Holmstadengen og Grythengen, to husmannsplassar dei var. Takk for den gode tida di fekk ha saman, inkje mindre enn eit under ho var. Holmstadengen, øvst etter Olterudelva. - Flickr . Grythengen, nedst etter Olterudelva. - Flickr .

Med lette steg ho trør, på fedrejorda si. Ho vil dei ikkje skremme, men det er for seint, kjære dotter mi. Dei har trampa på ho, med altfor tunge sko. For livet åt dei som her var, dei inga vørdnad har. Augnesteinen vår, han tapte glansen sin. No er du den siste, av herr Fossemøllens ætt, ei dotter av hans slit, som får kjenne hans grøne enger, kile sarte tær. Dei ville ikkje ha oss, som grendevaktarar her, so no vekk vi fer.

- Wikimedia . Var ute og syklet en tur forrige kvelden, egentlig skulle jeg se etter garden Røyse øverst i Skullerudvegen, hvor min oldefar og hans bror hentet koner. Dessverre ser dette bruket ut til å ha forsvunnet, da jeg ikke kunne få øye på det noe sted. Men turen var allikevel ikke bortkastet, for da jeg syklet tilbake åpenbarte våningshuset i Østby seg ikledd et vidunderlig mykt sommerkveldslys. Selv synes jeg fotografiet ble riktig bra, det ble svært skarpt og jeg liker den lille antydningen til skyer på den blå himmelen. Selvsagt litt synd med vegen, som burde vært en kjerreveg, men i det minste er asfalten nokså slitt, hvilket gir den et visst rustikt preg. I dette huset vokste min bestemor opp, da kona til oldefar på nabobruket Lindstad døde ung av tuberkulose, og besteforeldrene måtte ta seg av henne i oppveksten. Oldefar var da også mye borte i Kloppen Trævarefabrik, som han drev nede ved Lenaelva. Husker jeg ikke feil kom tippoldemor ved Østby fra en ufatte...