Skip to main content

Kampen om arealene

Overskrifta er ikke min, den er hentet fra en artikkel av Erling Holden, professor i fornybar energi ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. Hvorfor jeg fant den interressant er fordi den går rett inn i en av de store diskusjonene i min region, etablering av en vindenergipark med opp til 70 vindmøller med en samlet høyde opp mot 156 meter når rotorbladene står rett til værs. Dette i den mest urørte delen av Totenåsen, og hvor de vil synes i landskapsbildet fra det meste av Mjøsregionen.


En ting jeg mener trer helt klart fram av artikkelen er at dette inngrepet blir helt meningsløst i forhold til norsk kraftforsyning. Ikke minst fordi det relativt sett blåser altfor lite i innlandet, og aller minst når det er kaldt og vi trenger denne ekstra energien mest.

Så blir spørsmålet da om vi er villige til å ofre Totenåsen for at Europa skal få mer fornybar energi? Ikke det at jeg misliker EU, men jeg tiltales ikke av tanken om å gi avkall på noe av det kjæreste vi totninger har for å forsyne Europa med vindkraft. Sårene i sjela blir for store, og sårene i landskapet trenger en ny istid for å heles.

Men nok om meg og mitt, la oss få noen fakta på bordet som setter saken i perspektiv: Kampen om arealene.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.