Det gamle Toten

Dette er sjokkerende skjønnhet! Det er slike gullfunn som gjør livet verdt å leve som fotograf. Tenk å finne en slik perle og å kunne isolere den med kameralinsa i lavt vinterlys. Se på den buketten: seljetreet, potetløa og hesteriva! Jeg bare faller til jorden i tilbedelse. Slik var det gamle Toten, hva jeg representerer og dyrker. Å kunne få æren av å forevige et slikt unikum av et funn etter våre forfedre med kameramalerpenselen, er en så stor ære at jeg finner ikke ord.

Fotografiet er tatt like ved Lena, hvor det nye Toten har slått rot.

-Wikimedia.

Et steinkast unna Totens vakreste potetløe ligger denne iskalde ant-gravitasjons-angst kvasi funkisblokka på den gamle meieritomta, som en representant for det nye Toten. Dette er så anti-kultur, anti-natur og anti-humant som det kan få blitt, og er en rein krigserklæring mot det gamle Toten. Dessverre er dette en sivilisasjonskrig som det gamle Toten taper.

Her lå en av Totens viktigste representanter for det gamle Toten, den staselige meieribygningen på Lena, i glødende, lokalprodusert murstein. "Bevisene" for at denne praktbygningen ikke kunne reddes, er like solide som "bevisene" for masseødeleggelsesvåpen foran den siste Irak-krigen.

Men så ligger da også denne blokka som et masseødeleggelsesvåpen midt i det vakre kulturlandskapet på Toten!

-Wikimedia.

Å vandre på Toten i vår tid har blitt en manisk-depressiv øvelse, hvor man i det ene øyeblikk faller i staver og gripes av en euforisk lykke over det gamle Toten, mens man noen hundre meter lenger bort rammes av bunnfryst fortvilelse og svartsyn i møte med det nye Toten.

Her går vandringen etter gamle Skreiabanen mellom Lena og Kolbu.

-Wikimedia.

Men det er nå det gamle Toten jeg ønsker å dokumentere da, før det forsvinner for godt, på samme vis som Holmstadengen.

Hvor fritt og godt dette vakre gårdstunet ligger i kulturlandskapet. Var det enda enga mi! Dessverre ble denne slukt av det nye Toten.

Fordi jeg ikke digger det nye Toten, men elsker det gamle Toten, ønsker enkelte å fordrive meg til Østlandets perle.

-Wikimedia.

Fragment av det gamle Toten, som forsvinner litt for litt, år for år. Ja, zoomer man innpå kan man se enkelte etterkrigs-bunkere, men her er det fremdeles det gamle Totens ånd som dominerer.

-Wikimedia.

En liten låve, en liten bit av det gamle Toten, snart borte for alltid. Men nå i det minste foreviget på verdig vis, med kamerapenselen.

-Wikimedia.

Ei gravid bjørk.

-Wikimedia.

Det er de gamle historiemaleriene som hører hjemme i kulturlandskapet, og intet annet. Kultur skal være enten urban eller rural, alt annet er yankeenes kultur, som Knut Hamsun så viselig advarte mot.

-Wikimedia. 

Var enda dette vidunderlige landskapet fylt av gammel totenkultur! Nå er her kun et skall uten dybde og substans.

-Wikimedia.

Relatert

Kulturarv må være levande (Amen! sier jeg. Bedehuslandet over Totenåsen døde fordi man kvalte engene etter grenda mi, og nå har jammen totningene kvalt Skreia også, mine forfedres smekre urbane landsby. Våre forfedre var som kvite blodceller, alt hva de tok i ble vakkert og levende! Mens vi er lik gule stafylokokker, alt hva vi berører blir infisert, sykt og visner sakte hen...)