Rimhøst i Øverskreien

I går var jeg heldig å komme til Holmstadengen akkurat idet mjøståka lettet, en av de største opplevelsene man kan ha på Toten, og ekstra gledelig er det å få bevitne en slik begivenhet i denne flotte enga. Ser i dag at jeg burde tatt enda flere bilder, men får glede meg over at jeg i det minste fikk foreviget begivenheten. Vi vet jo ikke hvor mange år denne kjære enga vår har igjen her på jorden?

- Holmstadengen i rimfrost

Etter Holmstadengen gikk jeg opp til den gamle kvilekoia mi, vel, egentlig er det vel koia hans Jan, men jeg gikk hit av og til etter skoletid og spiste matpakka mi med frossen skolemelk og neglespretten til. Og det at hytta står fremdeles gleder meg, selv om omgivelsene har degradert. Dette er ei plassbygd koie, med rutevindu, takspon, taktegl og solid inngangsdør, så langt fra ei moelvenbrakke som det er mulig å komme. Den må være minst 50 år, kanskje nærmer den seg 100?

Hit gikk jeg som 5-åring, og i går gikk jeg hit som 50-åring. Livet går, kvilehytta hans Jan står. Mye triveligere enn nye, dekonstruktive Rausteinshytta. Ikke mye dekonstruktivisme her nei!

-Wikimedia.

Koia lå i min barndom skikkelig koselig til ved den gamle seterstien opp til Hongsætra, men nå har den havnet midt i krysset til to skitrasemotorveger, den til høyre er splitter ny og kommer opp fra Skreia.

I fjor var det snakk om at man ikke hadde nok penger til den nye, dekonstruktivistiske Rausteinshytta, men noen må ha hatt gode forbindelser, fordi det er tydelig at man nå har blitt overøst med penger, både til hytte og skitraseer. Da jeg gikk her i sommer stod det flere gravemaskiner og grov nedover lia her, og slikt er ikke billig.

Men for oss som elsker det tradisjonsbaserte, langsomme friluftsliv, er alt dette her en tragedie. Derfor har jeg foreslått å flytte denne koia til Koieputten på Østhøgda, slik at vi som ikke er kule og ikke digger den nye Rausteinshytta, også kan ha et sted å gå til på åsen.

"Det langsomme friluftslivets verdier"

-Wikimedia.

Øvre og Nedre Nygardseter. Min bestefar eide Nedre Nygardseter i sin tid, og var ellers forpakter av en lang rekke garder på det Indre Østland, hvorpå hans familie levde det reine sigøynerliv. Men både han og bestemor var musikalske, og samme hvor de kom gikk de med i musikklaget på nærmeste bedehus. Min far ble fast trekkspiller fra han var 10-12 år, selvlært, og holder fremdeles på uten å ha knekt notekoden. Det har imidlertid hans barnebarn på sju😏

-Wikimedia.

Så kom jeg ned til Holmstadsveen, hvor den vakre låven fremdeles står😘

-Wikimedia.

Ned fra Holmstadsveen og helt øverst i Kronborgsæterlinna.

-Wikimedia.

Utsyn fra Kronborgsæter ned mot Balke og Mjøsa. Hamar ligger fremdeles skoddebelagt.

Er det noe rart at Kronborgsæter i sin tid var Totens hotteste turistdestinasjon😍

-Wikimedia.

Våningshuset på Holmstad, hvor jeg har slektsnavnet fra etter tippoldemor.

-Wikimedia.

Deretter forsvant jeg ned i Olteruddalen, hvor jeg i høst har ryddet stien mellom vannverksvegen og Grythengen. Her går stien over det gamle elveleiet til Olterudelva, hvor den rant liflig fram til 1950-tallet.

Jeg elsker å være nede i Olteruddalen, det hender rett og slett jeg tar turen ned hit for å ta et skogsbad, eller "shinrin yoku", som det kalles på japansk. En vidunderlig måte å rense sjelen på, og helt gratis.

"Hovdetoppens Shinrin yoku (Skogsbad)"

På Gjøvik var Hovdetoppen, byens hellige fjell, mitt skogsbad. Men i høst gikk, til min store skrekk og fortvilelse, en gjeng psykopatiske galninger løs på dette eldgamle byfjellet og meiet det ned på et par ukers tid, for å gjøre om denne vidunderlige grønne lunga midt i byen til et slags diskotek eller noe. Empater og idealister får seg ikke til å gjøre noe slikt, kun skruppelløse narsopater, så det er mer enn tydelig hva slags folk som sitter med makta i vårt gamle fedreland!

Uansett, nede i Olteruddalen har jeg heldigvis ikke sett noe til dem, enn så lenge😡

-Wikimedia.

Så var jeg tilbake til våningshuset i Grythengen, hvor jeg har søkt tilflukt enn så lenge sammen med mine forfedre. Det hender vi våger oss ut en tur, men vi blir vonnom skremt inn igjen, så må jeg ut løper jeg helst bare det raskeste jeg kan ned i Olteruddalen.

Synd var det at denne plassen ikke ble verdsatt som et levende historiemaleri i kulturlandskapet på Toten, og at vi ikke fikk være kulturbærere for Bedehuslandet over Totenåsen.

-Wikimedia.

Utrolig at det er mulig! Hadde lignende drømmer for Skreia, men de ville ikke være “Helt Ænsles” og endte opp som lille Los Angeles ved Lenaelva istedenfor. Og Holmstadengen forsvinner snart også. På Gjøvik har man i høst stukket tre morderdolker inn til hjerterota i byens hjerte, Hovdetoppen. Får gjøre et siste forsøk over nyåret og prøve med et spektakulært terrierangrep mot Hamar og skyskraperen på Tjuvholmen, etter råd fra en venn. Feiler dette får jeg forhøre meg om ståa i Kragerø, og samles det mørke skyer over horisonten der i gården også, ser jeg ikke annen råd enn å ta turen til Tolfa.

Det var under Bedehuslandet folk stolte på hverandre og skapte noe i fellesskap her over Totenåsen. Nå har dette vidunderlige og misforståtte landet forsvunnet, sammen med engene sine, og kun Kjøpesenterlandet er tilbake. Ja, de trodde de skulle bli frie, men alt man fikk var den bitende kulden etter vakuumet fra seinmoderniteten.

- Tolfas renessanse – eller hvordan drive samfunnsbygging i en italiensk landsby