Skip to main content

Rimhøst i Øverskreien

I går var jeg heldig å komme til Holmstadengen akkurat idet mjøståka lettet, en av de største opplevelsene man kan ha på Toten, og ekstra gledelig er det å få bevitne en slik begivenhet i denne flotte enga. Ser i dag at jeg burde tatt enda flere bilder, men får glede meg over at jeg i det minste fikk foreviget begivenheten. Vi vet jo ikke hvor mange år denne kjære enga vår har igjen her på jorden?

- Holmstadengen i rimfrost

Etter Holmstadengen gikk jeg opp til den gamle kvilekoia mi, vel, egentlig er det vel koia hans Jan, men jeg gikk hit av og til etter skoletid og spiste matpakka mi med frossen skolemelk og neglespretten til. Og det at hytta står fremdeles gleder meg, selv om omgivelsene har degradert. Dette er ei plassbygd koie, med rutevindu, takspon, taktegl og solid inngangsdør, så langt fra ei moelvenbrakke som det er mulig å komme. Den må være minst 50 år, kanskje nærmer den seg 100?

Hit gikk jeg som 5-åring, og i går gikk jeg hit som 50-åring. Livet går, kvilehytta hans Jan står. Mye triveligere enn nye, dekonstruktive Rausteinshytta. Ikke mye dekonstruktivisme her nei!

-Wikimedia.

Koia lå i min barndom skikkelig koselig til ved den gamle seterstien opp til Hongsætra, men nå har den havnet midt i krysset til to skitrasemotorveger, den til høyre er splitter ny og kommer opp fra Skreia.

I fjor var det snakk om at man ikke hadde nok penger til den nye, dekonstruktivistiske Rausteinshytta, men noen må ha hatt gode forbindelser, fordi det er tydelig at man nå har blitt overøst med penger, både til hytte og skitraseer. Da jeg gikk her i sommer stod det flere gravemaskiner og grov nedover lia her, og slikt er ikke billig.

Men for oss som elsker det tradisjonsbaserte, langsomme friluftsliv, er alt dette her en tragedie. Derfor har jeg foreslått å flytte denne koia til Koieputten på Østhøgda, slik at vi som ikke er kule og ikke digger den nye Rausteinshytta, også kan ha et sted å gå til på åsen.

"Det langsomme friluftslivets verdier"

-Wikimedia.

Øvre og Nedre Nygardseter. Min bestefar eide Nedre Nygardseter i sin tid, og var ellers forpakter av en lang rekke garder på det Indre Østland, hvorpå hans familie levde det reine sigøynerliv. Men både han og bestemor var musikalske, og samme hvor de kom gikk de med i musikklaget på nærmeste bedehus. Min far ble fast trekkspiller fra han var 10-12 år, selvlært, og holder fremdeles på uten å ha knekt notekoden. Det har imidlertid hans barnebarn på sju😏

-Wikimedia.

Så kom jeg ned til Holmstadsveen, hvor den vakre låven fremdeles står😘

-Wikimedia.

Ned fra Holmstadsveen og helt øverst i Kronborgsæterlinna.

-Wikimedia.

Utsyn fra Kronborgsæter ned mot Balke og Mjøsa. Hamar ligger fremdeles skoddebelagt.

Er det noe rart at Kronborgsæter i sin tid var Totens hotteste turistdestinasjon😍

-Wikimedia.

Våningshuset på Holmstad, hvor jeg har slektsnavnet fra etter tippoldemor.

-Wikimedia.

Deretter forsvant jeg ned i Olteruddalen, hvor jeg i høst har ryddet stien mellom vannverksvegen og Grythengen. Her går stien over det gamle elveleiet til Olterudelva, hvor den rant liflig fram til 1950-tallet.

Jeg elsker å være nede i Olteruddalen, det hender rett og slett jeg tar turen ned hit for å ta et skogsbad, eller "shinrin yoku", som det kalles på japansk. En vidunderlig måte å rense sjelen på, og helt gratis.

"Hovdetoppens Shinrin yoku (Skogsbad)"

På Gjøvik var Hovdetoppen, byens hellige fjell, mitt skogsbad. Men i høst gikk, til min store skrekk og fortvilelse, en gjeng psykopatiske galninger løs på dette eldgamle byfjellet og meiet det ned på et par ukers tid, for å gjøre om denne vidunderlige grønne lunga midt i byen til et slags diskotek eller noe. Empater og idealister får seg ikke til å gjøre noe slikt, kun skruppelløse narsopater, så det er mer enn tydelig hva slags folk som sitter med makta i vårt gamle fedreland!

Uansett, nede i Olteruddalen har jeg heldigvis ikke sett noe til dem, enn så lenge😡

-Wikimedia.

Så var jeg tilbake til våningshuset i Grythengen, hvor jeg har søkt tilflukt enn så lenge sammen med mine forfedre. Det hender vi våger oss ut en tur, men vi blir vonnom skremt inn igjen, så må jeg ut løper jeg helst bare det raskeste jeg kan ned i Olteruddalen.

Synd var det at denne plassen ikke ble verdsatt som et levende historiemaleri i kulturlandskapet på Toten, og at vi ikke fikk være kulturbærere for Bedehuslandet over Totenåsen.

-Wikimedia.

Utrolig at det er mulig! Hadde lignende drømmer for Skreia, men de ville ikke være “Helt Ænsles” og endte opp som lille Los Angeles ved Lenaelva istedenfor. Og Holmstadengen forsvinner snart også. På Gjøvik har man i høst stukket tre morderdolker inn til hjerterota i byens hjerte, Hovdetoppen. Får gjøre et siste forsøk over nyåret og prøve med et spektakulært terrierangrep mot Hamar og skyskraperen på Tjuvholmen, etter råd fra en venn. Feiler dette får jeg forhøre meg om ståa i Kragerø, og samles det mørke skyer over horisonten der i gården også, ser jeg ikke annen råd enn å ta turen til Tolfa.

Det var under Bedehuslandet folk stolte på hverandre og skapte noe i fellesskap her over Totenåsen. Nå har dette vidunderlige og misforståtte landet forsvunnet, sammen med engene sine, og kun Kjøpesenterlandet er tilbake. Ja, de trodde de skulle bli frie, men alt man fikk var den bitende kulden etter vakuumet fra seinmoderniteten.
- Tolfas renessanse – eller hvordan drive samfunnsbygging i en italiensk landsby

Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…