Norge - fra bedehusland til kjøpesenterland

Skulle gjerne hatt J.M. Greers kunnskaper, men litt håper jeg å ha fått med meg under hans tid med The Archdruid Report. Historien har det med å gjenta seg, og en ny tid forsøker gjerne å gå motsatt veg av den forutgående, samt å framstille den gamle tid som bakstreversk. Ja, vi fikk Inger Lises høye skjørtekant, men etter #MeToo er det vel knapt noen som har glede av denne lenger. Og jeg ser heller ikke at jentene mine har noen framtid her i bedehusgrenda framfor noen på Toten, da enga mi har blitt konsumert av kjøpesenterlandet, og uten enger kan ikke lenger grenda mi fly. For egen del tror jeg nok heller Inger Lise ble brukt for å sette bedehuslandet i et grelt lys, på samme vis som man i opplysningstiden forsøkte å sette middelalderen i et dårlig lys, for å framheve egen tids fortreffelighet.

Et siste minne fra skomakeren i Holmstadengen, i enga i Grythengen.

Bedehuskulturen var mangslungen, og mens mye av landet var preget av haugianismen med vekt på industrireisning, var det rosenianismen med vekt på småbrukerkulturen, som gjaldt i grendene rundt Totenåsen. Den blomstret da også på det sterkeste i tiden til Isaak Sellanraa, som Magnus Johansen Dahl her i Holmstadengen var inkarnasjonen av. Rosenianerne ble regnet som svært frisinnede av haugianerne.

Noe de forskjellige bedehuskulturene dog hadde felles var nøysomhet, delekultur og autonomi, og dette er jo akkurat det stikk motsatte av vår kulturs verdier, kjøpesenterkulturen. Her gjelder det å konsumere, sløse og karre til seg, man deler intet, ingen synger sammen lenger fra Pris Herren, og all autonomi har vi overlatt til Statan i bytte mot komfort. Alt som har substans har blitt erstattet med staffasje, som våningshuset her på Grythengen, som er i ferd med å ende sine dager som en villa, etter at enga her har blitt konsumert av etterkrigstidens Subeksurbania. Dette fordi de anså enga mi for å være en kulisse, ikke et historiemaleri i kulturlandskapet. Den eneste som har bedt om unnskyldning for etterkrigsgenerasjonens herjinger er Odd Børretzen.

Narsissisme har gått i taket med bedehuslandets avvikling og kjøpesenterlandets inntreden. Asketene hadde sin glanstid under bedehuskulturen, hvor flid, nøysomhet og reparasjon ble verdsatt. Nå ser vi narsissistenes glanstid, hvor sløserne og narsissistene er vår tids helgener.

Kilde: "The Enemy Between Us: How Inequality Erodes our Mental Health"

Beklager Inger Lise Rypdal, jeg kjenner ikke annet enn ubehag for din generasjons etterlatenskaper, men bøyer meg i ydmykhet for skomakeren i Holmstadengen, på samme vis som han bøyde seg da han utslitt etter en dag i gråsteinsjorda, gikk gjennom døra inn til soverommet sitt i andre etasje i våningshuset i Holmstadengen.

Uansett, poenget er at vi har gått fra å være Bedehuslandet til å bli Kjøpesenterlandet, noen kaller det utvikling, jeg kaller det avvikling. For et par år siden kom Ronny Spaans med den kritikerroste boka Kjøpesenterlandet, og nå har nettopp Erlend Berge dokumentert Bedehuslandet. Lovet være han!

Som vi vet ønsker den seirende kultur å glemme eller stille i et grelt lys den forutgående kultur, som da Julius Cesar erobret gallerne, eller da nordmennene underla seg sameland. Nå er det bedehuskulturen som skal fornedres og glemmes, men med disse to storverkene er det ikke sikkert dette blir så lett!?! Uansett Berge, du satte inn støtet i grevens tid, da de siste minnene etter bedehuskulturen er i ferd med å forsvinne for alltid. Mange hadde nok ønsket det slik, også her i Øverskreien.

Hva som slår meg er at etter disse to monumentale bokutgivelsene, bør disse to forfatterne gå sammen og skrive boka Fra bedehusland til kjøpesenterland. Kanskje kontakter jeg dem for å lufte ideen? Og kanskje kan jeg i så fall få med noen ord om giganten her i Holmstadengen?

WWW.BEDEHUSLAND.NO

Solhøy bedehus i Hurdal, hvortil Magnus Johansen Dahl, Totenåsens apostel, først ankom i siste halvdel av 1800-tallet. Dette er det siste stedet hvor man fremdeles samles for å synge fra Pris Herren, åsfolkets sangbok, som ble samlet ved kontoret hans i Holmstadengen, med vidt utsyn like til Sverige, hvorfra han hentet sin åndelige inspirasjon. Kanskje var det dette åpne utsynet som gjorde ham så tolerant?