Genom att kalla sina kritiker för konservativa och måla upp sig själva som en del av framåtskridandet så kan modernisterna fortsätta med att förfula våra städer och bygga dysfunktionella områden. "Människan kommer lära sig att tycka om arkitekturen", påstår man. Detta trots att tesen saknar stöd inom miljöpsykologisk forskning. Det är mycket konservativ ideologi kamouflerad bakom progressiv terminologi.
VÅRA STÄDER MÅSTE BYGGAS PÅ KUNSKAP
Vi inom Arkitekturupproret anser att dagens arkitektur och stadsbyggnad ska bygga på kunskap. Såväl den ackumulerade kunskap som växt fram genom tusentals år av stadsbyggnation och den forskning som undersöker människors preferenser och vilka miljöer vi mår bäst i. Staden bör byggas med människan i centrum och utifrån dennes förutsättningar.
 |
| Det var med stor glede jeg fant Arkitekturupprorets lokaler i Gamla stan i Stockholm. Ja, Skandinavias hovedstad er nå blitt min eneste hovedstad etter raseringen av fjordbyen Oslo, ikke minst i Bjørvika. Det er forferdelig hvordan staten fortsetter å utdanne disse arkitekt-vandalene for å ødelegge landet vårt. Staten har på alle vis blitt Norges fiende, og gjør alt i sin makt for å utslette vår arv og vår identitet. -Wikimedia. |
 |
| Med en visjonsløs og inkompetent stat i førersetet vil vi nok aldri få se så mye som et eneste lite chapinsk lommetun i Norge😭 |
Les også David Brussats utmerkede essay om temaet:
Moreover, while modern architecture likes to imagine that it reflects science, traditional architecture reflects nature, whose principles science describes – principles that are not understood by modernists. Modern architecture is unnatural, unscientific, and primarily ideological. For example, modernists think fractals are jagged bits of skin that make up the exterior walls of an edgy building. Whereas modernist education is abstract and averse to history and precedent, traditional learning in architecture is intuitive, handed down generation to generation by practitioners whose understanding of best practices starts at the tip of the shovel.
Her passer det godt å sitere kunsthistoriker, forfatter, samfunnsdebattant og satiriker Tommy Sørbø, fra en rykende fersk tekst han postet på Facebook i dag. (Jeg er jo med fullt overlegg ikke på FB sjøl, men folk som er det sender meg heldigvis noen godbiter via andre kanaler):
ReplyDelete- - -
TOMMY SØRBØ:
Funksjonalismen har gått i psykoanalyse. Endelig er rapporten klar:
I snart hundre år har funksjonalismen rulet i arkitektur og design, og med sin tvangspregede vekt på rasjonalitet har den vært med på å gjøre verden til et tristere sted for de fleste av oss. Men på grunn av dens hegemoni blant forvalterne av Den Gode Smak har det vært nærmest umulig å stille den til ansvar for sine ugjerninger. Postmodernistene på 1980-tallet greide imidlertid å underlegge stilen tvungen psykisk helsevern, og det er resultatene av det som herved legges fram. Her er et kort utdrag av funksjonalismens sykejournal etter nærmere tretti år i psykoanalyse:
Funksjonalismen fremstår som en formell, reservert og rigid stil med klare nevrotiske trekk. Dens ensidige dyrking av rasjonalitet, vitenskapelighet og teknologi ser ut til å være et forsøk på å fortrenge alt som kan smake av noe kroppslig, religiøst eller folkelig. Mental anorexi ser også ut til å være en del av sykdomsbilde, noe dens avmagrede, minimalistiske og gjennomkontrollerte fakter tyder på.
Pasienten er preget av kvinneforakt og homofobi, ikke minst i den hånlige og aggressive måten den omtaler ornamenter på, gjerne med henvisning til kosmetikk, teater og bløtkakepynt. Den utviser et nærmest aggressivt forhold til historien, og ønsker å kvitte seg med alt som på en eller annen måte kan sette den i forbindelse med andre stiler. Alt som ikke kan måles og veies anser pasienten som urent og vulgært, og straks pasienten gir seg til å snakke om lys, store og rene flater og geometriske former, anes en underliggende berøringsangst og sykelig opptatthet av hygiene.
Men det sykeste trekket er at den ikke hevder å være en stil, men objektiv sannhet. Kort sagt pasienten lider av storhetsvanvidd. Det holdes foreløpig åpent om den må betraktes som psykotisk, men det er ingen tvil om at den lider av alvorlige vrangforestillinger. Den hevder for eksempel å være både radikal og demokratisk, men hvordan kan den ikke gjøre rede for. Alle forsøk på å realitetsorientere stilen ved å antyde at den sammenfaller med kapitalismens enkle algoritme: mest mulig igjen for minst mulig innsats, avfeies som tullball. Dens strukturelle likhet med autoritære systemer som fascisme og kommunisme, der poenget var å forvalte menneskets liv fra vugge til grav, blir gjerne møtt med hånlatter.
Pasienten forholder seg stort sett rolig under analysen, i hvert fall så lenge den unngår å få spørsmål om makt og legitimitet. Kommer man inn på slike ting prøver den å snakke det bort eller reagerer med en blanding av forvirring og aggresjon, som står i en pussig kontrast til den rasjonalitet stilen ellers mener å forvalte.
KONKLUSJON:
Stilen viser liten eller ingen selvinnsikt, og selv etter tretti års psykoanalyse vil det anses som nærmest umulig at den noen gang vil kunne bli stilt strafferettslig ansvarlig for sine ugjerninger.
Tenk at det finnes slike klarttenkte og velskrivende blodsbrødre her i landet! Dette var virkelig bra! Selv ser jeg det slik at både tagging og den stadig mer omseggripende tatoveringen er et folkelig opprør mot funksjonalismen. Adolf Loos var da også full av forakt for den tatoverte villmann:
Delete"In his famous essay of 1908, “Ornament and Crime,” the Austrian writer/architect Adolf Loos presented an argument for the minimalist industrial aesthetic that has shaped modernism and neo-modernism ever since. Surprisingly, he built this argument upon a foundation that is accepted today by almost no one; the cultural superiority of “modern man”, by which he meant Northern European males.
Loos proclaimed that, in this new era of streamlined modern production, we had apparently become unable to produce “authentic ornamental detail.” But are we alone, he asked, unable to have our own style do what “any Negro”, or any other race and period before us, could do? Of course not, he argued. We are more advanced, more “modern.” Our style must be the very aesthetic paucity that comes with the streamlined goods of industrial production — a hallmark of advancement and superiority. In effect, our “ornament” would be the simple minimalist buildings and other artifacts themselves, celebrating the spirit of a great new age.
Indeed, the continued use of ornament was, for Loos, a “crime.” The “Papuan,” he argued, had not evolved to the moral and civilized circumstances of modern man. As part of his primitive practices, the Papuan tattooed himself. Likewise, Loos went on, “the modern man who tattoos himself is either a criminal or a degenerate.” Therefore, he reasoned, those who still used ornament were on the same low level as criminals, and Papuans.
Built on an essentially racist worldview, Loos’ seminal essay codified a fateful series of four tenets that have seeped into design culture and remain largely unquestioned, even today." - Salingaros og Mehaffy
Stakkars venninna til kona, som har funnet ut at funksjonalismen er "moderne", og vil restaurere huset i Loos sin ånd. "Looser" vil jeg si ;-)
Tenkte nok du ville ha sansen for den. Sørbø er drivende god. Synd et av hans beste arbeider er vanskelig tilgjengelig; "Dråges eventyrblanding" - enmanns-sceneshow/ monolog han har skrevet og regissert, fremført av hans skuespillerbror Lars Sørbø i rollen som Dråge. Genial liten sak som NRK har i sine arkiver et sted.
ReplyDelete