Skip to main content

It's Time to Move from Democracy to Pluriarchy

In a hierarchy, all communications between members or between local nodes must pass through a limited number of central nodes. The only communications which are allowed to pass from one member or local node to another are those which meet the standards for distribution of those who control the central nodes. Only a few nodes within a hierarchy have the power to transmit; hence the use of the phrase “one-to-many” to describe its topology. The version of local news that appears in the local newspaper under the byline of a local journalist may be far superior in relevant detail and analysis, but it is the wire service version—even if far inferior in quality—which appears in local newspapers all around the world. It is only the communications approved by the Party Secretariat that are heard by all local cells of a party. [de Ugarte, The Power of Networks]

In a distributed network, on the other hand, every node has the power to transmit, and any two nodes can communicate directly with each other without passing through a central node or obtaining the approval of whoever controls that node. A network is “plurarchical,” in de Ugarte’s terminology, rather than democratic. Instead of the individual members simply selecting who controls the central nodes, “[s]omeone makes a proposal and everyone who wishes to join in can do so. The range of the action in question will depend on the degree to which the proposal is accepted. This system is called a pluriarchy….” Democracy is a “scarcity system” in which decision-making power is rivalrous: “the collective must face an either/or choice, between one filter and another, between one representative and another.” In a distributed network, on the other hand, decision-making power is non-rivalrous. Each individual’s decision affects only herself, and does not impede the ability of others to do likewise. “Even if the majority not only disagreed with a proposal, but also acted against it, it wouldn’t be able to prevent the proposal from being carried out.” “[I]n the blogosphere,” de Ugarte writes elsewhere,

a space where the social cost of an extra post is zero, any blogger’s publishing his or her information does not decrease anyone else’s publication possibilities. The marginal cost is zero. The need to collectively decide what is published and what is not simply disappears. As opposed to scarcity logic, which generates the need for democratic decision, abundant logic opens the door to pluriarchy.
In such a universe, every collective or hierarchical decision on what to publish or not can only be conceived as an artificial generation of scarcity, a decrease in diversity, and an impoverishment for all. [de Ugarte, Phyles (pdf)] Kevin Carson

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?