Nok et superbra essay fra Resilience og jeg er stolt av å ha vært støttespiller til dette nettstedet i snart ti år. Dette essayet er det beste hittil for å forklare den store fienden mellom oss: ULIKHET! Samtidig som essayet konkluderer med at vi trenger et nytt, økonomisk demokrati, og at vårt nåværende politiske demokrati er overmodent for historiens skraphaug. Dette har vært mitt budskap siden 2010, og jeg står fremdeles fast på at den beste modellen er demokratimodellen til Terje Bongard, med hans InnGruppe-Demokrati (IGD).
 |
| Personlig kjenner jeg meg direkte uvel av mennesker som omgir seg med denne formen for statussymboler, og de får ikke en dråpe sosialevaluernede bekreftelse fra meg, tvert imot! -Wikimedia. |
Som følgere av PermaLiv vet ble jeg på sinnsvakt vis kastet ut av min bedrift en aftenstund for halvannet år siden. Dette var vanvittig, etter at jeg hadde slitt i filler rundt 20 par arbeidssko, mens de som stod bak dette vel knapt hadde slitt ut så mye som et lag skokrem. Og med slitt ut mener jeg virkelig slitt ut, de var skakkslitt og med en halvkilo lim og sparkel hver seg. Selv om jeg ikke var istand til å arbeide fem døgn i strekk uten søvn og kvile, slik som gamlefar, er det ingen i slekta som har stått så lenge ved mouldingen som jeg. Og mouldingen innbefattet ikke kun mouldingen, men innmatingssystemet i kløyva, sorteringsbordet, limpåføringssystemet, platepressa og søylepressa, kapping og sparkling. Grunnen til at jeg tok på meg denne jobben var fordi jeg var best, jeg gjorde en vesentlig bedre jobb enn andre, og var ofte innpå to flissekker om dagen, dvs. 12 m3. På det meste var jeg med på å sende rundt 1200 m3 plank gjennom mouldingen per år.
A third response is to find other ways to overcome what psychologists call the ‘social evaluative threat’ through drugs, alcohol or gambling, through comfort eating, or through status consumption and conspicuous consumerism. Those who live in more unequal places are more likely to spend money on expensive cars and shop for status goods; and they are more likely to have high levels of personal debt because they try to show that they are not ‘second-class people’ by owning ‘first-class things.’
Hovedarkitektene bak denne utkastelsen har nok alltid vært nokså bortskjemte, og det spørs om de ikke har lidt under en alvorlig ‘social evaluative threat’ eller en sosialevaluerende trussel, som vel blir den norske oversettelsen, altså at de er besatt av hvordan omverdenen vurderer dem på den sosiale statusskalaen. Selv er jeg imidlertid nokså likegyldig til hvordan folk oppfatter meg, da jeg ser på folk flest som reflektive amøber, som ikke leser Resilience, Kunstler eller den forhenværende Erkedruiden.
...they try to show that they are not ‘second-class people’ by owning ‘first-class things.’
Uansett, de siste årene ved bedriften var et mareritt i nyinvesteringer og asfaltering, hvor stort sett alt til slutt ble flunkende nytt, hvor hele fabrikken ble nedsenket i et hav av asfalt. Selv får jeg panikk av asfalt, og nye ting gir meg skyldfølelse og drar ned egenverdet, da det å holde liv i gammel redskap gir en egen tilfredshet som ikke kan forklares. Slik jeg ser det nå var nok derfor hovedgrunnen til utkastelsen at de så meg som en sosialevaluerende trussel mot eget ego. Den andre hovedaksjonæren, som støttet dem og mente de representerte den beste framtida for bedriften, var imidlertid helt måpende over det flotte nye huset deres, bilene, hytta, luksusferiene etc. Hun ble nok derfor ansett som en sosialevaluerende drømmetype for deres selv-usikre ego-posisjonering i ulikhetssamfunnet.
Så slik går det når mennesker har hele selvbildet knyttet opp mot å eie førsteklasses ting, noe stadig flere har det i ulikhetssamfunnet. Eier man da ikke disse tingene, da kjenner man seg verdiløs. Og de som ikke eier disse tingene, de blir sett på som dumme og verdiløse, særlig hvis man ikke har en kompenserende posisjon.
Så slik går det når mennesker har hele selvbildet knyttet opp mot å eie førsteklasses ting, noe stadig flere har det i ulikhetssamfunnet. Eier man da ikke disse tingene, da kjenner man seg verdiløs. Og de som ikke eier disse tingene, de blir sett på som dumme og verdiløse, særlig hvis man ikke har en kompenserende posisjon.
A second is to try to flaunt your own worth and achievements, to ‘self enhance’ and become narcissistic. Psychotic symptoms such as delusions of grandeur are more common in more unequal countries, as is schizophrenia. As the graph below shows, narcissism increases as income inequality rises, as measured by ‘Narcissistic Personality Inventory’ (NPI) scores from successive samples of the US population.
Det samme med storhetsfølelse, som er et nedarvet bias som lettere slår inn som en overlevelsesmekanisme i et ulikhetssamfunn. Denne fyren som kastet meg ut hadde en vanvittig lønn, men så fikk han da også et vanvittig lån å betjene fra Nordea. Jeg prøvde oppriktig å redde ham fra å sylte seg ned i slik en gjeld, og begriper ikke at noen orker å drive en bedrift med slik gjeld? Vi var da så lettet den gangen vi ble kvitt gjelda, og det måtte da ha vært mye bedre å skaffet seg noen solide samarbeidspartnere heller enn gjøre om bedriften til et spekulasjonsobjekt for finansbransjen.
Uansett var det ingen i slekta, med unntak av min onkel, som brøy seg det minste om utkastelsen min, og den verste av dem utpekte meg straks, i Hillary Clintons ånd, til en "deplorables", hatist og kvitt arbeiderklassesøppel fra industribyen Gjøvik. Så over og ut med dem! Mennesker som ikke har respekt for 20 par nedslitte arbeidssko har jeg lite til overs for. De får fortsette med statusjaget og karrièreklatringen sin i ulikhetssamfunnet vårt.
Selv har jeg imidlertid blitt enda mer iherdig etter å innføre det ultimate likhetssamfunn, med InnGruppe-Demokratiet som verktøy. Hvis du ikke elsker sløsing, ulikhet og narsissisme, gjør du best i å støtte meg i kampen for LIKHETSSAMFUNNET (IGD)😠
First, by examining our evolutionary past and our history as egalitarian, cooperative, sharing hunter-gatherers, we dispel the false idea that humans are, in their very nature, competitive, aggressive and individualistic. Inequality is not inevitable and we humans have all the psychological and social aptitudes to live differently.
Second, we also tackle the idea that current levels of inequality reflect a justifiable ‘meritocracy’ where those of natural ability move up and the incapable languish at the bottom. In fact the reverse is true: inequalities of outcome limit equality of opportunity; differences in achievement and attainment are driven by inequality, rather than being a consequence of it.
Finally, we argue that inequality is a major roadblock to creating sustainable economies that serve to optimise the health and wellbeing of both people and planet. Because consumerism is about self-enhancement and status competition, it is intensified by inequality. And as inequality leads to a societal breakdown in trust, solidarity and social cohesion, it reduces people’s willingness to act for the common good. This is shown in everything from the tendency for more unequal societies to do less recycling to surveys which show that business leaders in more unequal societies are less supportive of international environmental protection agreements. By acting as an enemy between us, inequality prevents us from acting together to create the world that we want.
Another tip: http://www.shareable.net/share-or-die
ReplyDelete