Holmstadengen i høstskrud

Høsten går så altfor fort og det er så mye man ikke får gjort, men rakk da en liten tur forbi Holmstadengen i dag, lenge siden sist.

Hva som med ett slo meg er at husene her står i høstskrud hele året, og at de derfor kommer aller best til sin rett når også naturen gjør det samme.

Tro om noen noensinne vil sette pris på at jeg dokumenterte denne plassens vandring inn i solnedgangen? Jeg gjør jo alt dette uten å få betalt. Foreslo å få en stilling i min gamle bedrift, nettopp for å drive med slikt. Men de så ingen verdi i dette, da de kun ser pengeverdier. Å ivareta arven etter våre forfedre hadde ingen verdi for dem, kun flyktig forbruk er hva de verdsetter.

-Wikimedia.

Tok et bilde av det livfulle teklsteinstaket, da man jo ikke kan vite om det er i live til neste vår?

-Wikimedia.

Som lesere av PermaLiv vet gikk jeg under kval over til Sony A7III i sommer, og forsåvidt var dette et greit valg, da EOS R ble en skuffelse. De har dog en framtidsrettet fatning, og om noen år har Canon derfor alle muligheter til igjen å bli ledende. Panasonic kommer også med FF-kamera, og med L-fatningen kan det hende de er det mest framtidsrettede valget.

Men jeg har tatt et valg, og har begynt å innse at jeg bør innrette meg deretter de neste årene, kanskje resten av min fotokarrière? For å bytte kameramerke er ingen spøk, da man også må bytte ut optikken og alt annet som følger med. Så om E-fatningen ikke er den mest framtidsrettede, er Sony ledende på nåværende tidspunkt, og linseporteføljen er bra. L-fatningen til Panasonic har imidlertid store muligheter til raskt å ta igjen forspranget. Derfor vil jeg anbefale PermaLivs lesere å vente på Panasonics FF-kamera, hvis de har mulighet.

For å kunne ta bedre landskapsbilder har jeg kommet til at Loxia 21 mm er det beste valget. Derfor vil jeg nå selge mitt Canon-utstyr, for deretter å forsøke å få tak i et brukt eksemplar, og hvis ikke blir det et nytt et. Hva som gjorde at jeg til slutt slo meg til ro med dette valget, er følgende tekst:

To be fair though, I’ve always had an infatuation with manual focus lenses. Working with them feels more like you’re working for and creating a photo, rather than pressing a button and telling a camera to follow an algorithm to focus on an area. Your mind then puts more into it. You try to figure out what’s exactly in focus, if you want that thing in focus, if you like your composition, etc. It’s a slow and rewarding process–it’s synonymous with building a fire. You get a spark going which turns into an ember and you slowly and carefully feed that fire until it’s built into something larger and larger over time. If you’re smart, then you use a cotton ball dabbed in petroleum jelly as a slow burning match which then helps along with the rest of the fire making process.

- Review: Zeiss 21mm f2.8 Loxia (Sony E Mount, FE)