Høstbilder fra vårt tapte fedrealter

Skrev følgende intro til disse bildene hos Merket av tidens tann:

Vi bor midlertidig på en plass oppunder Totenåsen, og det var såvidt jeg fikk tid til å knipse noen bilder i dag tidlig, før kona ropte meg inn igjen. Stabburet er 100 år, våningshuset 120, og det står en del redskap rundt på gården fra den gamle låven (den ble revet i 1959, redskapen var i en skrothaug i uthuset), som jeg dro ut tidligere i høst og ikke helt vet hva jeg skal gjøre med, som nok kan være enda eldre. Selv om bildene ble tatt i full fart, synes jeg høstfargene var så fine.

Utover dette gav jeg helt opp etter turen til Rausteinstjernet i går. Østre Toten kommune må ha blitt psykopatisk, hvis ikke kunne de ikke ha drevet på med en slik vanvittig ødeleggelse med slik en iver. Alt er ødelagt nå; Rausteinshytta, Totenåsen, grenda mi, enga mi, Skreia, kulturen min etc. Det hele er ufattelig!

Derfor våknet jeg med en sterk følelse i dag tidlig av at det ikke finnes annen mulighet enn å flykte. Men hvor? Gjøvik er jo like ille, med ødeleggelsen av Hovdetoppen, og heller ikke for Hurdal ser jeg noe håp.

Ingen elsker stabburet etter min oldefar slik som jeg!

-Wikimedia.

Det finnes ingenting vi heller ønsker enn å være kulturbærere av denne enga og denne grenda, min datter ville i så fall blitt sjuende generasjon i rekken. Dessverre er vi alene om å ha dette ønsket!

-Wikimedia.

Å reise fra stabburet vil være som å forlate sitt eget barn, men mange vil glede seg over at vi forsvinner fra denne gamle plassen vår, som skulle vært fedrealteret til fossemøllingsslekta.

-Wikimedia.

Spørsmålene som ikke ble stilt

Hvordan kunne enga mi og grend mi bli ødelagt? Jo, fordi man ikke stilte de rette spørsmålene. Var disse blitt stilt kunne min datter blitt sjuende generasjon kulturbærer for enga og grenda si, slik hun ønsket det. Så hvorfor ble ikke de rette spørsmålene stilt, de som kunne gitt henne identitet, stolthet, mestringsglede og tilhørighet. Jo, fordi man har mistet respekten for de som levde her før oss, og for de som kommer etter oss. Man tenkte kun på seg selv, uten å stille et eneste spørsmål, uten å tenke lenger enn hva nesen rekker.

But we will also be asking new questions:

1. Is it enhancing life, both natural and human?
2. Will it maximize the potential for creativity and broad social changes?
3. Does it reflect love and care for our surroundings (environmental, community, social, cultural, historical, and economic)?
4. Does it support the broader ecological and social systems of which we are a part?
5. Is it the best we can do to nurture nature, communities and people?

- Placemaking as a New Environmentalism: Reinvigorating the Environmental Movement in the 21st Century

Fem enkle spørsmål. Var disse blitt stilt, ville dette vært den stolteste enga og grenda på Toten, ja i hele Norges land!