Høyhus - den late metoden

Dagens leder i Oppland Arbeiderblad anbefaler høyhus i sentrum av mjøsbyen Gjøvik, da de mener høyhus gir levende gater. Dette er feil, det er ikke høyhus som gir liv på gateplan, men smale gater. I Paris gamle gater finner vi en større befolkningskonsentrasjon enn i New York.

Les hos debatt1. (profilert som hot spot)

Høyhus er den late metoden utbyggere, arkitekter og politikere velger for å oppnå høy tetthet, men uten å skape humane, funksjonelt integrerte og helhetlige byområder. - Audun Engh

Kjøp produkter med logo fra Arkitekturupproret her.

Gjøvik sentrum år 2050?

Maleri av Pushwagner.

Bygger man for høyt kutter man beboernes tilknytning til gata, som er så viktig for å få øynene på gata, etter Jane Jacobs berømte forfatterskap. Hvor skadelig høyhus er for barnefamilier er aller best beskrevet i mønster 21; Four-Story Limit**.

Det er en misforståelse at høyhus gir liv på gateplan. Tvertimot kutter de forbindelsen mellom beboerne og gata. Det er smale gater som gir oss ekte urbant gateliv!

For å komme tilbake til alternativet til høyhus, hvilket er smale gater, har Nathan Lewis en flott serie om temaet, som alle seriøse urbanister bør sette seg inn i.

- Narrow Streets for People

- Narrow Streets for People 2: Subtleties of Street Width

- Narrow Streets for People 3: A Shopping Center Example

- Narrow Streets For People 4: Organizing The Street

Høyhus har INGENTING med urbanisme å gjøre, men er tvertimot en stabling av den engelske hærskapsboligen i høyden, for å gjøre den tilgjengelig for arbeiderklassen. At parken har forsvunnet fra "tårnet i parken", som var det opprinnelige høyhusidealet, skyldes kun profittkåte utbyggere.

Leon Krier har en fantastisk forelesning hvor han forklarer at høyhus er intet annet enn vertikale suburbane blindgater:

– Here Comes the Moon – The hopeful dystopia of Pushwagner’s Soft City

Nor are these the only once-hopeful aspects that have gone into reverse. The inhuman systematized metropolis of Soft City is the brutal endpoint of architectural modernism as a form of social engineering, which might be said to have begun in 1905, when Auguste Perret first proposed skyscrapers for Paris. It got moving in earnest, though, via the visions of Le Corbusier, who began the first of his plans for largescale housing in 1922, desiring that his “machines for living” ameliorate the condition of the working classes. The Ville Contemporaine (Contemporary City) of that year was a radical urban design featuring sixty-story skyscrapers; the Ville Radieuse (Radiant City) he blueprinted two years later was shaped like a human body, wholly rationalized and regimented. Le Corbusier’s aesthetic arguably took no account of human needs, and while it was only realized limitedly on a citywide scale—see Lúcio Costa’s Brasilia (1966), with its cross-axial butterfly plan and central highway lined with supersized residential blocks—its influence would trickle down, in the decades to come, to everywhere that tower blocks sprang up; which is to say, most places.

***

Byaktivister i København har klart å få de folkevalgte til å stanse et høyhusprosjekt. Det nytter! Høyhus er et virus som brer seg ukontrollert straks det har fått fotfeste ett sted. Utbyggere og arkitekter vil påstå det er "urettferdig" at ikke alle tomteeiere får oppføre høyhus på sin jordlapp, når andre har fått lov. I Oslo har man åpnet for høyhus i enkelte sentrale bydeler, men smitteefeekten innebærer at det nå kommer det høyhusforslag i bydel etter bydel.

Nulltoleranse overfor høyhus er både fornuftig for bymiljøet, og for å dempe ned utbyggeres fantasier om gigantfortjeneste overalt i byen. Og arkitekters fantasier om å tegne prangende monumenter over egen genialitet. Høyhus fungerer i praksis som vertikale "gated communities".

Det er feil strategi å tro at man kan kontrollere høyhusbyggingen ved å tillate den i visse enklaver, som rundt Oslo S. Hos endel høyhustilhengerne ser man en mental innstilling som kan minne om psykopaters reaksjinsmåte: Ettergivenhet gir dem bare blod på tann; de vil sprenge grensene og og foreslå høyhus overalt.

Nå kommer det f.eks. forslag om høyhus på Majorstuen stasjon, selv om kommunens plansmie for endel år siden konkluderte med anbefaling av nybygg tilpasset kvartalsbebyggelsen i området. Vi må få bystyret som velges i 2019 til å sette ned foten mot høyhus på en utvetydig måte.

Det behøves ikke høyhus for å oppnå høy utnyttelse. Det kan gjøres ved god byforming, med sammenhengende kvartalsbebyggelse i moderat høyde. Det sentrale Paris, preget av vakre bygårder som alle verdsetter, og med kun en håndfull høyhus, er en av verdens tetteste byer. Grunerløkka og Frogner har på tilsvarende måte høy utnyttelse, med få bygninger over fire etasjer.

Høyhus foreslås på grunn av byplanmesig latskap, og fordi grunneiere kun legger planer for sin egen lille tomt. Vi trenger en helhetlig byplanlegging, styrt av kommunen og bydelene, og med forpliktende lokal medvirkning. Da kan høyhus unngås helt, samtidig som vi får passe tette, fotgjengervennlige, attraktive byområder i menneskelig skala. - Audun Engh

Relatert

Ingen vill bo i den stad som nu byggs (men vi tvinges til det)

“In the Modern tradition …”

7 Reasons Why High-Rises Kill Livability