Skip to main content

Høyhus - den late metoden

Dagens leder i Oppland Arbeiderblad anbefaler høyhus i sentrum av mjøsbyen Gjøvik, da de mener høyhus gir levende gater. Dette er feil, det er ikke høyhus som gir liv på gateplan, men smale gater. I Paris gamle gater finner vi en større befolkningskonsentrasjon enn i New York.

Les hos debatt1. (profilert som hot spot)
Høyhus er den late metoden utbyggere, arkitekter og politikere velger for å oppnå høy tetthet, men uten å skape humane, funksjonelt integrerte og helhetlige byområder. - Audun Engh
Kjøp produkter med logo fra Arkitekturupproret her.

Gjøvik sentrum år 2050?

Maleri av Pushwagner.

Bygger man for høyt kutter man beboernes tilknytning til gata, som er så viktig for å få øynene på gata, etter Jane Jacobs berømte forfatterskap. Hvor skadelig høyhus er for barnefamilier er aller best beskrevet i mønster 21; Four-Story Limit**.

Det er en misforståelse at høyhus gir liv på gateplan. Tvertimot kutter de forbindelsen mellom beboerne og gata. Det er smale gater som gir oss ekte urbant gateliv!

For å komme tilbake til alternativet til høyhus, hvilket er smale gater, har Nathan Lewis en flott serie om temaet, som alle seriøse urbanister bør sette seg inn i.

- Narrow Streets for People

- Narrow Streets for People 2: Subtleties of Street Width



Høyhus har INGENTING med urbanisme å gjøre, men er tvertimot en stabling av den engelske hærskapsboligen i høyden, for å gjøre den tilgjengelig for arbeiderklassen. At parken har forsvunnet fra "tårnet i parken", som var det opprinnelige høyhusidealet, skyldes kun profittkåte utbyggere.

Leon Krier har en fantastisk forelesning hvor han forklarer at høyhus er intet annet enn vertikale suburbane blindgater:



Nor are these the only once-hopeful aspects that have gone into reverse. The inhuman systematized metropolis of Soft City is the brutal endpoint of architectural modernism as a form of social engineering, which might be said to have begun in 1905, when Auguste Perret first proposed skyscrapers for Paris. It got moving in earnest, though, via the visions of Le Corbusier, who began the first of his plans for largescale housing in 1922, desiring that his “machines for living” ameliorate the condition of the working classes. The Ville Contemporaine (Contemporary City) of that year was a radical urban design featuring sixty-story skyscrapers; the Ville Radieuse (Radiant City) he blueprinted two years later was shaped like a human body, wholly rationalized and regimented. Le Corbusier’s aesthetic arguably took no account of human needs, and while it was only realized limitedly on a citywide scale—see Lúcio Costa’s Brasilia (1966), with its cross-axial butterfly plan and central highway lined with supersized residential blocks—its influence would trickle down, in the decades to come, to everywhere that tower blocks sprang up; which is to say, most places.

Relatert


Ingen vill bo i den stad som nu byggs (men vi tvinges til det)

Comments

Popular posts from this blog

Sommerhilsen fra Terje Bongard

Noen tanker:

Nesten halvparten under 30 år kommer ikke til å stemme i høst. Individet i storsamfunnet er fremmedgjort: Følelsen av å ha innflytelse er liten, avstanden opp kjennes utenfor følelsesregisteret. Avisene i dag fokuserer på at om man ikke stemmer, så har man ingen innflytelse. Spørsmålet er bare om forskjellen ville bli så stor om vi smurte 50 % mer stemmer ut over dagens partilandskap. Blir framtiden mer bærekraftig av det? Blir følelsen av innflytelse større?


Det påligger folk med kunnskaper et svært ansvar nå. Framtidas livsnødvendigheter, omsetningen i de store systemene som gjenskaper og omsetter luft, vann, jord, klima og næring, selve livsveven er i ferd med å knekkes. Ikke bare mat og klær, også helse og livskvalitet, trygghet, konflikter mellom individer, regioner og land ligger i potten. Biomangfold er en sikkerhet vi trenger for å holde sykdommer i sjakk, matproduksjon oppe og livskvalitet levende. Du ser tegna rundt deg hele tiden. Det er en håndfull arter som …

Village Towns

Vandana Shiva from Sustainable Cities™ on Vimeo.

Vandana Shiva, an internationally recognized Indian activist and philosopher, explains that planning for the human being rather than the automobile can liberate space and create community within a city. In her opinion, a sustainable city should operate as a self-reliant and self-sufficient cluster of villages.

Naturmaterialen åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet

Syntetiska material kan till exempel omedelbart verka snygga och praktiska. Teflon, goretex och de många nya nanoimpregneringsämnena är kända för deras otroliga förmåga att avvisa vatten, fett och smuts, men den avvisande kvaliteten verkar också gälla mer generellt för de syntetiska materialens estetiska verkan. Det finns ofta en endimensionalitet i materialen, som gör dem starkt monotona i större mängder. Syntetiska material åldras dessutom i allmänhet med mycket lite behag. Från det ögonblick de börjar mista sin industriella glans kommer de snabbt att likna avfall. Detta är helt motsatt hos naturmaterialen som ofta åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet. Det är som om de rymmer en stor mängd upplagrad erfarenhet, som om detaljrikedomen först på allvar avslöjas i förfallsprocessen. Skönhetens Befrielse av Morten Skriver, s. 166