Skip to main content

John Michael Greer Loves Norwegian "klyngetun"

The "klyngetun" of Havråtunet, Western Norway.
Dear Eva Røyrane!

I got a message from the famous American author John Michael Greer, he has become interested in the phenomenon of Norwegian "klyngetun", and when I told him about your book project on our "klyngetun" tradition, he should love to help you get in contact with the right American publisher for an English version. Here's Greer's message:

"Dear Øyvind,

Many thanks for this.

> Here are a few words about the ancient Norwegian "klyngetun", although
> I guess you already know more about the tradition of "klyngetun" than
> I do:

No, actually, I'd never heard of them -- one thing I've learned over the
years is that folk tradition contains quite a bit more of interest than
appears at first glance. I'll see about looking into it as time permits.
I wonder if Ms. Røyrane has considered translating her book into English
-- I can think of several American presses that might be interested in a
book on that subject."

I hope you'll respond to John Michael Greer, now blogging on Ecosophia. I should really love to see a revival of our tradition of "kyngetun", both here and in the USA. As Ross Chapin wrote me today: 
"Norway's Land Reform of 1859 was like America's Land Ordinance of 1785 — planning based on surveys and private property, not around the land itself and community. Its a good time to revisit!"
I too want to inform you about my latest article at Kulturverk; "Verandaen - limet i tunet".

Hope you'll contact Greer for an English version of your upcoming book!

I wait eagerly for your book myself too!

I send a copy to John Michael Greer and Ross Chapin at Ross Chapin Architects. For them I add your profile at Skald forlag here: http://skald.no/personar/eva_royrane/

And your profile at the University of Bergen here: http://www.uib.no/en/persons/Eva.R%C3%B8yrane

Kind regards,
Øyvind Holmstad,
Gjøvik

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.