Grendemelankoli

Da jeg var oppe i Holmstadengen en tur i dag, ble jeg grepet av et slikt mismot at jeg bare måtte gå min veg. Det meste av høstløvet var blåst av trærne, og geitramsen hadde visnet helt av. Det var som om jeg visnet innvendig, og min sjel kjentes akkurat som våningshuset i Holmstadengen, i ferd med å falle sammen.

Da jeg kom ned igjen til Grythengen, kjente jeg det samme mismotet for enga mi, den har også falt sammen, men på en annen måte. Og Holmstadengen har da i det minste låven sin.

Allikevel er det ingen som bryr seg om tapet av engene til grenda mi, og uten engene sine vil denne grenda aldri kunne fly igjen, slik er det bare.

Selv uttrykket "Skitt i verden, leve Toten", har mistet sin gyldighet i vår tid. Folk har blitt så selvopptatte at de ikke bryr seg om annet enn seg selv, selv her på Toten. Vi lever i Selvets tid, som er en helt annen tid enn blomstringstida til engene etter bedehusgrenda på Toten.

Jeg føler for å flykte, men hvor? Dessuten ligger min sjel i totenlandskapet, og hvordan kan man som fotograf og grendepoet flykte fra sin sjel?

-Wikimedia.

Grensesteinen mellom Holmstadengen og Grythengen etter Olterudelva, jeg kaller den kjærlighetssteinen, stedet hvor disse to gamle elskende fremdeles holder hverandre varlig i hånda. Ser du nøye etter kan du se at det vokser et lite rognetre opp fra mosen på steinen, kanskje et budskap om at det fremdeles er håp?

I følge Talmud plantet Jeremia et håpets tre da Jerusalem var knust og hans folk ble ført i fangenskap til Babylon.

-Wikimedia.

Sjuende generasjon ved Grythengen gir tippoldefarbjørka si en klem. Bjørka måtte være stor allerede under hennes tippoldefars tid, da han fredet den for kommende generasjoner, som et monument over stortida hans. Han fikk leve hele sitt liv under grendas Belle Époque, og bjørka hans er som tida hans.

-Flickr.