Løvrakerne

Jentene var flinke i dag, og det var jeg også. Særlig er jeg fornøyd med at jeg fikk ryddet stien etter Olterudelva, det var ganske mange trær som var falt over den. Det blir også fint til vinteren, for nå kan vi gå opp skiløype nede i dalen. I morgen ser det ut til å bli fint vær, så da tar jeg med familien og går etter elva opp til Holmstadengen, og derfra etter gamlevegen opp til Holmstadsveen, hvor man kan se Mjøsa hele sju steder. Lenger er det ikke noen vits i å gå, da den gamle seterstien opp til Hongsætra er utradert til fordel for kondomdresskifartsfantomene😪

Ellers fikk jeg følgende svar i dag fra Forum for natur og friluftsliv Oppland:

"Organisasjoner i FNF Oppland har jobbet mot utbyggingsplanene på Hovdetoppen i 2014, men vi nådde beklageligvis ikke fram med våre syn om å bevare området som friareal."

Utrolig trist! Alt håp er nok ute for Gjøvik nå, og med denne ugjerningen kommer byen til å bli Mjøsas nest skrekkeligste sted, kun slått av Brummunddal.

"Dan Franck: Stockholm blir idiotiskt...! Mer och mer, steg för steg, sker olika slags helt sjuka, galna förändringar - och det fortsätter: det bara fortsätter, trots stopp för Applebutiken i Kungsträdgården och stopp för Nobelbygget på Blasieholmen!"

Alt blir mer og mer idiotisk i vår tid, Stockholm, Gjøvik, Skreia, grenda mi, enga mi. Verden har falt i narsopatenes vold!

Ikke snakk om at jeg tar jentene med tilbake til Gjøvik etter vanhelligelsen av Hovdetoppen. Dette blir den reineste Star Wars - dystopi. Og å tenke på at en gammel speider har gått i bresjen for dette her... Men helt siden Lucifer falt har det alltid vært slik at overløperne er de verste.

Er det noe sted ved Mjøsa som er levelig lenger? Kanskje Hamar? Får bare fotografere det remmer og tøy holder nå ut høsten, så får jeg ta en siste prat med Gjøvik kommune og høre om de virkelig ønsker å begå selvmord? Vil de det får jeg sjekke ut Hamar skikkelig. Ikke noe godt alternativ det heller, men kanskje det minste ondet?

Selv om det var her ved herr Fossemøllens øyensten, i grenda til Totenåsens apostel, vi hørte hjemme. Ingen tvil om det!

-Flickr.

Litt pussig at vi raker vekk dette vakre høstløvet. Dog ikke fullt så pussig som at vi slår gresset til ingen nytte. Min stamfar herr Fossemøllen ville trodd vi var riv ruskende gale😲

-Flickr.

Epstein might protest that I am confusing charm with grace or even grandeur, to which I can only plead guilty. However you slice it, old buildings have more charm in their door knobs than modern architecture has in its whole beastly oeuvre. As Epstein says above, “Charm enlivens and lights up a room, makes the world seem a more enticing place.” That’s what traditional buildings once did almost by rote. It is a quality that was officially stripped from architecture in the first fifty years of the last century, much faster that it was lost by human beings in the second half. Too bad. - David Brussat

If one cannot define charm with real precision, how, then, does one recognize it? One recognizes it, as one does its compatriots in inexact definability, pretty much case by case, instance by instance. One recognizes charm when one feels it, sees it. Charming is the song we don’t want to stop playing, the painting that won’t leave our minds, the piece of writing we don’t want to end, the man or woman we wish never to leave the room. Charm, when present, enlivens and lights up a room, makes the world seem a more enticing place. Not quite true that charm, like beauty, is in the eye of the beholder, for there are levels of sophistication in the realm of charm. Some charm is subtler than others; some more obvious. Not everyone is likely to be charmed by Noël Coward; most people are likely to be charmed by the Marx Brothers. - Joseph Epstein

Synd var det at totningene ikke visste å kultivere sjarmen, slik at vi kunne fortsette å kultivere arven etter våre forfedre og Totenåsens apostel. Men de har snart utradert enhver sjarme våre forfedre så generøst overlot til oss. Heldigvis er våningshuset enda fullt av sjarme innvendig, slik at vi kan flykte inn, sammen med våre forfedre, når usjarmen eller hesligheten tar overhånd.

Godt er det allikevel å ha kameraet, min siste og beste venn, hvor man kan isolere fragmenter av gjenværende sjarme gjennom kameralinsa.