PermaLiv.MyPortfolio.com / LeveVeg.MyPortfolio.com

- Flickr . The medicine – which the citizenry itself seems to be administering to Greek society – is the sum of all the bonds of collaboration, trustworthiness, solidarity and mutual aid that are developed during collective (mainly voluntary) initiatives. These bonds enable people to work together, learn from each other and build what is known as social capital. According to Robert Putnam’s widely quoted description, social capital refers to ‘the connections among individuals – social networks and the norms of reciprocity and trustworthiness that arise from them’ and is the fundamental ingredient of a healthy civil society. -  Yannis Theocharis Unfortunately both capitalism and the current form of welfare state sucks the social capital out of people. Still, the worst threat to people's social capital is the current form of city planning and architecture. Today, 2,400 years later, social research agrees that civic skills advance democratic values: the more knowledgeable citi...

Publisert hos Kulturverk 2. februar 2014. Eishin Campus, Tokyo. Foto: Takeshi Kakeda På podcast-showet Levevei.no har den gresk-australske matematikeren Nikos A. Salingaros (f. 1952) en samtale med J.A. Arnfinsen om økologisk bærekraftige strukturer som resonnerer med menneskets grunnleggende behov. Salingaros er en verdensledende arkitekturteoretiker og pioner innen biofilisk design . Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen PermaLiv Intervjuet starter med en redegjørelse av hvordan Salingaros fattet interesse for arbeidene til Christopher Alexander , hvordan disse to gigantene møttes og hvordan samarbeidet med Alexander etter hvert førte til at Salingaros begynte å utvikle sine egne ideer om arkitektur. Noe i dag har gjort ham til en av verdens fremste arkitekturteoretikere. Noe jeg selv ikke hadde reflektert over er hvordan modernismen ville vært en umulighet innenfor tidligere sivilisasjoner, simpelthen fordi den bygges opp av elementer som er for tunge til å se...

Publisert  hos Kulturverk  25. februar 2015. Tagbulo Island - Philippines Den nyutkomne boka av Nikos A. Salingaros og Michael W. Mehaffy – Design for a Living Planet –legger til grunn den nyeste vitenskapen om hva som skal til for å gjøre vår skakkjørte verden om til en levende planet. Et formidabelt oppdrag, da vår lille klode nå er så herjet at dette nærmest kan sidestilles med å etablere et økosystem på Mars. Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen PermaLiv Kompleksitet vil si at noe aldri gjentar seg selv, den er steds- og tidsspesifikk. Naturen er kompleks, fordi den ikke gjentar seg selv. Det motsatte av kompleksitet er hva økosofen Sigmund K. Setreng kaller for komplikasjon. Vår sivilisasjon er derfor ikke kompleks, men komplisert, fordi den stadig gjentar seg selv. “Jeg kjenner meg helt igjen i den eksistensielle angsten som du forteller om. Den kommer alltid krypende over meg når jeg ser 99,9 prosent av norsk arkitektur. Det er interessant at jeg ikke er ...

Etter privatbilen kan eg knapt tenkje meg noko som har bidrege meir til amerikaniseringa av den norske kulturen enn kjøpesentret. Men desse to er òg uskiljelege. Om ein her skal dra ein parallell med den gamle gåta om kven som kom fyrst, høna eller egget, er svaret enkelt. Privatbilen kom fyrst, kjøpesentret vart gullegget, særleg for dei store kjedebutikkane. Etter kvart som dei vart klekte har dei utvikla seg til store og blodtørstige dinosaurar, som trampar ned og riv i filler alt og alle som kjem i deira veg. Attende ligg eit livlaust øydeland. Paradokset er at folk søkjer seg til kjøpesentra for å oppleva urbant liv, som nettopp desse har vore med på å utarma. Dei som driv kjøpesentra forsvarar seg med at folk sjølve vel å koma til dei, dei tvinger ingen. Truleg har dei som planlegg desse sentra mykje større kunnskap om folk sine rørslemønster og urbane behov enn dei fleste byråkratar. Men det er ikkje ekte urbant liv dei tilbyd, som so mykje anna i dag er det berre eit su...

By Nikos A. Salingaros. Original article  here . I post this as a response to  a former post about William Morris and 3D-printing , as I hope new technology combined with the scientific theory developed by Salingaros can help making Morris visions into reality. Figure 1. On the left, mass-produced Art Nouveau silver jewelry box by P. A. Coon, 1908. On the right, hand-made Machine Aesthetic silver teapot by C. Dresser, 1879. Drawing by Nikos Salingaros. This figure was published on April 2013 in the article “ How Modernism Got Square ” co-authored with Michael Mehaffy. It has been reproduced several times when reprinting the original article, and in essays by other authors who discuss our ideas. And yet, the above figure subsequently re-appears with a new accompanying caption that completely reverses the facts and switches our original message. Well-meaning editors and authors chose the new caption “ From Artisan to Industrial ” (first here , and then again on Arch...

Publisert hos Kulturverk 17. april 2013. Etter at Nikos A. Salingaros ble venn med Christopher Alexander endret dette hans karriere, hvor han i dag er regnet som en av verdens fremste arkitekturteoretikere. Salingaros har en sterkere interesse for sammenhengene mellom energibruk og arkitektur enn Alexander, da han tidligere arbeidet med energispørsmål og var involvert i forskning på fusjonsenergi. Salingaros mener at moderne by- og samfunnsstruktur er kompleks kun på de høyere nivåene, og ignorerer småskalakompleksitet. Dette er en konsekvens av modernistisk liberalisme , fordi et topptungt styringssystem ikke har mulighet til å skape og opprettholde nødvendig kompleksitet på alle nivåer, samt at de heller ikke ønsker dette for å oppnå kontroll. Salingaros hevder at modernistisk ideologi går på tvers av alle biologiske systemer, og fordi moderne samfunnssystemer prioriterer storskalakompleksitet er de dømt til å kollapse. Dette gjelder ikke kun for byene, men også for energisyst...

Utestengelsen og marginaliseringen av allmenningene har foregått over århundrer. Men det er først i nyere tid, med framveksten av globale korporative strukturer og sammensmeltingen av disse med styresmaktene, at angrepet på de tradisjonelle allmenninger har antatt uhyrlige proporsjoner. Publisert hos Kulturverk 19. oktober 2014. James Kalb har gitt dette monsteret navnet “liberalismens tyranni”. David Bollier kaller det for det predatoriske markeds/stats-duopolet. Bollier har valgt å ta opp kampen mot dette uhyret, og slåss på vegne av oss alle. Han betegner dette som en av vår tids største skandaler. Kanskje den største? Og allikevel helt fraværende i den offentlige diskusjonen. Neppe så underlig i et samfunn hvor markeds/stats-duopolet sitter med definisjonsmakten og begge endene. Vi ser det nå aktualisert i forslaget med å privatisere Statsskogs eiendommer. Kanskje kunne disse eiendommene gis til de nye natursamfunnene , som kunne få forvalteransvar for sine områder til v...

There are four great American architects carrying the name Kahn, one of them a master of Art Deco, the other of traditional architecture , another on classical architecture and our Kahn on contemporary Modernism. Louis Kahn seems to be one of very few modernists we can actually learn something from. The Kimbell Art Museum in Fort Worth, TX from southwest of the museum. Salingaros on Kahn by Nikos A. Salingaros, original post here. 1. Which Kahn? First let’s get the architect’s identity straight. There are three Kahns in American architecture: Albert Kahn; Ely Jacques Kahn; and Louis Isadore Kahn. The first was a great Classical architect — a contemporary of Julia Morgan and Stanford White who also built some plain industrial buildings, but not for human habitation. Albert Kahn made the mistake of pointing out that the industrial style is inappropriate for most buildings, and claiming that modernism is not real architecture, so you don’t hear much about him nowadays. The...

Norway is said to be a social democratic country, which means a 50 – 50 percent mixture of socialism and capitalism. The catch is that in the end there is no difference between these two ideologies. It is like mixing water with water — no matter how well you blend them, or in what ratio, the finished product is modernism. A separation of function (and people) is one of, or maybe even the most important dogma of, modernism, with devastating consequences for human life. This separation was common in the former USSR, and is common in today's USA. Here we can see the radical nature of Berry's vision. Our entire economy, our very culture of work, leisure, and home is constructed around the idea of easy mobility and the disintegration of various aspects of our lives. We live in one place, work in another, shop in another, worship in another, and take our leisure somewhere else. According to Berry, an integrated life, a life of integrity, is one characterized by members...

By Christopher Alexander. Original post here . Published at P2P-Foundation on 10th April 2015. Use the following list of “entities” as a model for making your own first rudimentary list for the neighborhood — just to get started. Once again, the exotic nature of this list is intended to encourage you to allow free reign to your imagination at this early stage. A vivid example, originally written for Samarkand city center, Uzbekistan, 1994 This was the second list I wrote for the project. After trying to understand the system of patterns as a whole, and as we worked on it, the list was then transformed as a whole to modify the global feeling and content of what this place was going to be — as it matured in our under­standing. We kept on thinking of the whole way of life which would be created by these patterns, and then changed the patterns, intensified them, improved them, made the centers more explicit, as our understanding of this whole increased. We kept on working at...

By Christopher Alexander. Original text  here . Published at P2P-Foundation on 4th April 2015. IF ONE THING, MORE THAN ANY OTHER, distinguishes a real neighborhood from the corporate machine-architecture of the 20th-century developer, it is the fact that real people have — together — conceived it, planned it, and built it. It is this human reality which makes it worth living in, pleasant to be there, and valuable. Själagårdsgatan Street at Gamla stan in Stockholm. - Flickr . This means that the entire adventure of building a neighborhood – whether rebuilding an existing one, or building an entirely new one from scratch – can only be done successfully by reversing the usual process. The corporate procedure is to build the houses first, and then fill them with people later. Those houses inevitably remain box-like because they were mass produced without human engagement. It is building a human community and the physical buildings gradually and, above all together , ...

By Christopher Alexander. Original article here . Published at P2P-Foundation on 9th December 2014. CORE There are so many different kinds of neighborhoods. A neighborhood may be small or large. It may be dense and urban, it may be village-like, it may be on the prairie or the tundra. It may be rural in spirit, or based on heavy manufacturing; it may be more oriented toward old people, or it may be filled with children; it may be a cultural enclave, or it may be rich in the variety of people and cultures who live there. So there is immense variety among neighborhoods in different parts of the world. However, at the same time, there are central structural features which appear to greater or lesser degree in any lively and coherent, living neighborhood. In spite of the variation, there is a core which remains constant. SPECIFIC GEOMETRIC CHARACTER OF BUILDINGS AND LAYOUT The core of the neighborhood is a beautiful place which has been chosen for its inspiring character wh...

Etter å ha lytta til samtalen  Psykopatene blant oss (ikke alle har evnen til empati)  hjå  Levevei.no , mellom vert James Alexander Arnfinsen og psykolog Anne Brudevold, vart eg alvorleg oppskaka. Omgrepet ”monsterprinsesser”, meint som ei beskriving av trassige småjenter i førskolealder, fekk med eitt ei langt alvorlegare meining. For sanninga er at nokre av desse er framelska, med trykk på  elska , barnepsykopatar. Dei er ekte monster, skjult bakom store barneaugo, søte oppstopparnasar og blonde krøller. Og der satt eg med dotter mi på to år og to månader. Hadde eg avla fram eit monster? Hadde eg elska ho i hel? Kvifor lytta eg ikkje til det gamle visdomsordet om at ein tuktar den ein elskar? Eg trudde dette stamma frå Paulus, men etter eit lite søk på Google viser det seg at det er henta frå ordspråka 13,24 i det gamle testamentet. Med eitt prisar eg meg lukkeleg for den kortlunta kona eg har fått, mitt langsame totenske sinnelag passar nok heller dårleg ...