Le Corbusiers profeti

"Det trengs en revolusjon i verdens matvareproduksjon, men den må komme nedenfra og den må rette seg mot de samme kapitalkreftene som nå sier at de skal frelse oss."

Min oldefars stabbur.

-Wikimedia.

Ja, sist gang var det Totenåsens apostel som skulle frelse oss, nå er det monopol-kapitalistene, og jeg sitter her i bedehusgrenda, i den første av engene, og orker ikke å gå ut og sette så mye som en settepotet. Selvsagt, det er tele nå, men det blir det samme når våren kommer, historiemaleriet mitt er stein dødt. Å male videre på det er plent umulig, det har frosset til is av modernitetens krefter.

- Gunhild Stordalen og hennes EAT-milliardærer

-Wikimedia.

Men det er det samme med Toten, Totenpark-prosjektet har kvalt Toten fullstendig, siste sjanse til å berge Toten var i 2015, hvor jeg skrev "Skreia er tapt i mitt hjerte". Nå er all urban og rural kultur utradert, kun en suburban kvasi-kultur er tilbake. Vi har nådd fullendelsen av Le Corbusiers profeti:

"By og land vil forenes; fra mitt kontor skal jeg bo 30 kilometer i én retning, under et furutre; min sekretær vil også bo 30 kilometer unna, i motsatt retning, under en annen furu. Vi skal ha hver vår bil. Vi skal slite ut dekk og tannhjul, slite ned veidekket, forbruke olje og bensin. Alt hvilket vil medføre en mengde arbeid … nok for alle." - Le Corbusier, 1935

Nå ligger det børstekalkun-hauger overalt i kulturlandskapet, og mennesker raser rundt i landskapet i bilene sine dagen lang, i et liv preget av ekstrem soning og funksjons-segresjon.

Og det er ikke lite som har gått tapt! Resten av bygde-Norge er ingen ting ifht. det gamle Toten, bare mjøslyset alene er nok til det. Ja, heller ikke Toscana, som alle påberoper seg å være en lokal versjon av, kunne måle seg med det gamle Toten. Noen vil kanskje kalle det flåseri, men jeg mener det av hjertet. Her er Mjøsa bredest, Totenåsen, med alle sine bekkedaler ned mot bygda, hvor grenda mi etter elva fra sagnomsuste Tjuvåsen, den grenda som når høyest opp mot åsen, hvor engene ligger, hvor Totenåsens apostel først ankom, er den mest unike, her åler Lenaelva seg gjennom kulturlandskapet, med sitt vinterslør, storgardene etter Balkehøgda, de mange husmannsplassene, de mange sætrene, alt tapt.

-Wikimedia.

Med dette gikk ikke kun Norges rurale sjel tapt, men hele Europas rurale sjel. Totenpark-prosjektet, utformet av den amerikanske bilindustrien, kvalte alt. Hver gang jeg svinger opp til enga mi og ser opp til naboenga, hvor Totenåsens apostel satt og så i stor "byrgskap og kjærleik" ned til enga mi, hvor apostelen han hadde kjær holdt til, får jeg en klump i halsen. Når jeg møtes av stabburet til min oldefar, som har 100-års jubileum neste sommer, ligger tårene i øyekroken.

Her er ingen kultur tilbake, ingen stolthet, ingen identitet, all urban og rural kultur er vasket vekk, det har blitt sterilt. De unge, vakre kvinnene kommer til å flykte fra Toten, hvordan skal de kunne leve her uten en urban landsby, som Tolfa? Det er umulig. Når de unge kvinnene flykter, blir hele Toten til slutt kjøpt opp av den globale agro-industrien, på samme vis som svartjords-beltet i Ukraina. Jorda her er like fruktbar som der.

Kommune-administrasjonen er en "safe space", de tåler ikke å utsettes for synspunkter som utfordrer Totenpark-prosjektet deres, og mitt synspunkt er at de er splintrende gale. Seinest i går ble jeg sjokkert over det enorme, sterile, modernistiske, dystopiske leilighets-prosjektet de bygger opp ved innkomsten til Lena-gata nordfra. Noe så deprimerende og identitetsløst:-( Samt det nye gamlehjemmet, enormt og dystopisk, hvor man samler alle de gamle gamlehjemmene, hvor de eldre sopes opp og plasseres på denne mega-institusjonen, istedenfor å være en ressurs i nærmiljøet.

-Wikimedia.

Jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke å sette en eneste settepotet eller å delta i en eneste kulturell aktivitet. Det eneste som gir meg mening er kameramalerpenselen, med hvilken jeg forsøker å samle de siste lysstråler fra det gamle Toten, før agro-industrien kommer og legger alt under sine vinger.

http://permaliv.blogspot.com/2019/01/bi-litt-pa-bilitt.html