Stabbursvinduet mellom grenene

Kanskje er det bare meg, eller skjermen min, men jeg smeltet fullstendig av dette bomskuddet, som i mine øyne er et blinkskudd. Egentlig tenkte jeg å fange morgenrøden i vinduet, men innen jeg fikk somlet meg ut var den borte, og det ble bare med dette ene bildet. Alt er uskarpt unntatt grenene som reflekteres i stabbursvinduet.

Begynte å se litt i kveld på en reise til Alhambra, et fantastisk sted. Jeg kjenner meg mer og mer som Boabdil, den siste hersker av Alhambra, som ydmyket ble tvunget til å forlate sitt rike. Han måtte reise fra sitt kjære palass og maurernes land, mens jeg må forlate min kjære eng og åsfolkets bedehusland, da det har blitt umulig å leve her som historiemaler og kulturbærer.

Jeg kjenner på et stort vemod for dette vakre stabburet etter oldefar, som har 100-års jubileum neste år. Alhambra betyr "den som gløder rødt", og som PermaLivs lesere har sett er også stabburet "den som gløder rødt". Kanskje vil jeg snakke med mine venner, som berget Kværnumstomta på tampen av fjoråret, for å diskutere muligheten for å flytte stabburet ned til Kværnumsstrykene, for å etablere meg med et galleri der? Hvor mine forfedre kom fra. Men du verden så trist at ikke totningene lot seg friste av "En Tolfa for to" ved Lenaelva.

-Wikimedia.