Begjærsfilosofen M.J. Dahl i Holmstadengen

Disse to utskjæringene over stabbursdøra symboliserer de to engene Holmstadengen og Grythengen, som sammen fløy like til Himmelen under grendas La Belle Époque.

-Wikimedia.

For å få til det vil jeg foreslå at man sprer en etikk som tar utgangspunkt i begjærsfilosofien, hvor essensen vil være at mennesket vokser gjennom andre. En etikk hvor folk vokser gjennom å investere av seg selv i kollektive prosjekter som knytter hver enkelte sammen. På samme måte som mennesker knyttes til barn, som ikke er deres eget avkom, gjennom tiden og energien de bruker på å gi omsorg og lærdom til barnet. - Eirik Kolstad Kjønnøy

Ja, dette er vel en beskrivelse av hvordan det var her i enga under denne grendas La Belle Époque (fransk, «den skjønne tiden»), som kulminerte med bedehuskulturen for ca 100 år siden. Stabburet til oldefar har 100-års jubileum neste år, men jeg blir nok alene om å feire dette jubileet, da resten av slekta har blitt karrierister og ikke lenger bryr seg om slikt nostalgisk pjatt. Med meg er ringen sluttet, og jeg har som kassert arbeiderklassesøppel blitt noe ala den husmannen min tippoldefar herr Fossemøllen var, før han ble kvitt sine husmannslenker og ble disippel under Totenåsens apostel i naboenga etter Olterudelva, disse vidunderlige enger og elvebruk, Mjøslandets høylys, nå tapt i vårt landskapsbilde. Hva er vel et landskapsbilde uten høylysene sine? Men vi eksponerte feil og tapte dem.

Emissær Dahl i Holmstadengen, ja, han var begjærsfilosof han! Nå er det kun hedningen Achsel Ford som verdsetter min vemodige sang om engenes lystige klang, med hvilke vi fløy like til himmelen. Bedehuslandet over Totenåsen var fattigfolkets delekultur, og disse arme tidligere husmenn skapte noe vakkert sammen, som jeg nå er den siste til å forstå og verdsette.

Dessverre er jeg redd for at Sam Vaknin har rett, vi har blitt så atomiserte at vi ikke lenger er i stand til å forme molekyler. Ikke i videoen nedenfor, men han redegjør for dette i The Sam Vaknin Interviews. Selv har jeg prøvd å få til noe i fellesskap, jeg ønsket å ta en Tolfa for to ved Lenaelva, men står nå alene og utstøtt tilbake, kun grendepoesien og kameraet er mine venner nå.

Vil legge til at på tampen av året klarte noen idealister å sikre seg Kværnumstomta ved Kværnumsstrykene, hvor fossemøllingsslekta stammer fra. Kanskje ser vi her en siste redningsplanke?

Utover dette foreslår jeg at Andresens artikkel bør med i framtidige utgaver av "Det biologiske mennesket", sammen med utvalgte kommentarer av Achsel Ford.

Begjærsfilosofien hadde gode kår under husmannssønnen, skomakeren, jordbrukeren, emissæren og vandringsmannen M.J. Dahl i Holmstadengen.

I vår tid er det heller narsissismen som har gode kår og blomstrer, og som Sam Vaknin påpeker, vil et narsissistisk samfunn uunngåelig ende opp som psykopatisk. Dessverre tror jeg vi er på god veg dit nå.