Skip to main content

Vitenskapsfolk tror på Fremskrittet

Mitt tilsvar til Fremskritts-apostelen Erik Tunstad:
Det er jo heller ikke så rart at vitenskapsfolk tror mindre på Gud, da de er det moderne presteskapet, og deres gud er Fremskrittet! Bloggeren John Michael Greer har satt sammen en meget god bok om dette ut fra en essayserie, som begynte med det strålende essayet "The Religion of Progress".

Selv fulgte jeg hele denne essayserien og de historiske implikasjonene som ledet fram til vår fremskrittstro, en herlig beskrevet reise. Essayserien kan kjøpes samlet i boka "After Progress - Reason and Religion at the End of the Industrial Age".
Progress is not just a goal in the West—it's a religion. Most people believe in its inherent value as enthusiastically and uncritically as medieval peasants believed in heaven and hell. Our faith in progress drives the popular insistence that peak oil and climate change don't actually matter—after all, our lab-coated high priests will surely bring forth yet another miracle to save us all. 
Unfortunately, progress as we've known it has been entirely dependent on the breakneck exploitation of half a billion years of stored sunlight in the form of fossil fuels. As the age of this cheap, abundant energy draws to a close, progress is grinding to a halt. Unforgiving planetary limits are teaching us that our blind faith in endless exponential growth is a dangerous myth. 
After Progress addresses this looming paradigm shift, exploring the shape of history from a perspective on the far side of the coming crisis. Greer's startling examination of the role our belief systems play in the evolution of our collective consciousness is required reading for anyone concerned about making sense of the future at a time when we must seek new sources of meaning, value, and hope for the era ahead.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?