Så har et nytt år kommet og millioner har gått opp i røyk helt fånyttes, da det beste fyrverkeriet var å finne i stabbursvinduet til oldefar, og det fullstendig gratis. Men så har da også stabburet grunn til å feire seg selv, da det representerer grendas La Belle Époque, hvor husmannsfolkets delereligion kulminerte i allmenningene over Totenåsen. Dette var høylysene som brant så intenst over Mjøslandets tak, nå tapt, og som enhver fotograf vet er et fotografi med en utbrent himmel ikke mye å slå seg på brystet over. Mjøslandets høylys er tapt, de er utbrent, fordi vi ikke eksponerte for høylysene. Dessverre er det svært vanskelig å hente tilbake høylysene i post, derfor er første bud å verne om disse.
Kun ett år til, så feirer stabburet hundreårs-jubileum. Var innlandsfolket et dannet, reflektert folkeferd, ville de utpekt dette året til et jubelår, for å feire tiden for de vidunderlige høylysene som brant så intenst her, den gang vårt landskapsbilde var på høyden. De har tapt sin sjel sammen med høylysene.
Men kanskje, ja kanskje setter jeg meg på stabburstrappa neste nyttårsaften sammen med mitt
Pris Herren, hvor jeg og stabburet priser de tapte høylys i dypt vemod, hvor isrosene i stabbursvinduet slår gnister.
Comments
Post a Comment